Nyheter:

Matpriskrisa - vokseverk eller utviklingskrise?

Alle er enige om at årsakene er sammensatte, men mens noen ser dagens matpriskrise som uttrykk for feilslått utviklingspolitikk, fokuserer andre på dagens krise som resultatet av en positiv vekst i den globale middelklassen.
- Det er dyp internasjonal uenighet om hvordan matkrisen skal konfronteres, konstaterer Dagens Næringsliv. Og uenighet er det også om satsing på en grønn revolusjon, som utviklingsminister Erik Solheim la vekt på i Stortinget forrige uke.

Fredag 16. mai 2008
Linker oppdatert: Fredag 30. mai 2008

Sist uke drøftet Stortinget en interpellasjon fra Høyres Finn Martin Vallersnes, som satte fokus på tiltak for å møte de negative konsevensene av økende matvarepriser, balansert opp mot bl.a. bruk av biodrivstoff for å redusere klimautslippene. Etter at interpellasjonen ble levert 3. mars (les mer her) har saken økt "fra frisk bris til full storm" sa Vallersnes i sitt åpningsinnlegg (les Stortingets referat her). Han sammenfattet debatten om årsaker til økte matvarepriser i følgende punkter:

  1. Etterspørselen stiger. Jordens befolkning øker, og den økonomiske utviklingen i store land som Kina og India løfter heldigvis millioner opp fra fattigdom til økt kjøpekraft.
  2. Skyhøy oljepris øker matprisen. Særlig slår det ut på kostnader til transport og petrokjemisk gjødsel.
  3. Betydelig jordbrukssubsidiering i særlig USA og Europa gjør det mindre lønnsomt for en del utviklingsland å satse på jordbruksutvikling.
  4. Situasjonen er akutt forverret i 2007 av dårlige avlinger i store og viktige kornproduserende land som f.eks. Australia.
  5. På toppen av disse faktorene kommer virkningen av omlegging til storstilt biodrivstoffproduksjon.

 - Hva må gjøres? spurte Vallersnes og svarte selv slik:

"På kort sikt må det skaffes mat til dem som sulter. På lang sikt må verdenssamfunnet finne fellesløsninger for å endre de strukturelle problemene."

 - Det er sjelden jeg har hørt en interpellasjon i Stortinget hvor jeg så lett kunne si ja og amen til alt jeg hørte, svarte utviklingsminister Erik Solheim (SV), som sammenfattet sitt svar på utfordringene slik:

"Den generelle utviklingspolitikken må (...) ligge i bunnen. Oppå det trenger vi en grønn revolusjon."

Og så veldig mye mer konkret enn det ble det ikke fra Solheim, utover at han mente at "cash er nesten alltid bedre enn direkte matvarehjelp", at "det har vært en feilslått politikk ikke å ville subsidiere kunstgjødsel", samt at Solheim - i likhet med de fleste andre - mente at "vi trenger et balansert syn på biodrivstoff".

I sitt avslutningsinnlegg bemerket da også Vallersnes at han hadde håpet på noe mer konkrete svar fra ministeren. Mer konkrete svar på hvordan krisen kan møtes leverte imidlertid Utviklingsfondets Aksel Nærstad i en kronikk i Klassekampen denne uka (les mer her), der han utdypet følgende forslag:

  1. Opprett en FN-kommisjon for verdens matproduksjon og handel med mat.
  2. Sats på bærekraftig landbruk.
  3. Matsuverenitet må respekteres og implementeres.
  4. Midlertidig forbud mot ekspansjon av produksjon av agrodrivstoff.
  5. En ny handelspolitikk.
  6. Stalige reguleringer må gjeninnføres.
  7. Omfattende reformer av internasjonale institusjoner for mat og landbruk.
  8. Tiltak mot klimaendringer og for tilpasning.
  9. Bevar det biologiske mangfoldet, nei til GMO og patent på frø.
  10. Gjeldslette og betalinmg for ødeleggelsene av klimaet.

Grønn revolusjon - som står sentralt hos Solheim - står ikke på lista til Nærstad, men Raj Patel og Eric Holt-Giménez ved Institutt for mat og utviklingspolitikk - Food First - sa det slik i en kommentar 15. april (les mer her):

"Det var bare et spørsmål om tid - og slett ikke så lenge. Verdens matkrise og eksplosjonen av 'matopprør' verden over har blitt snudd til en mulighet. Av hvem? Av de samme institusjonene som skapte betingelsene for krisen i første omgang: tilhengerne av en ny grønn revolusjon."

Denne uken møtte FNs generalsekretær Ban Ki-moon bl.a. lederne for Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon (WTO) i Geneve før å drøfte veien videre (les mer her). Og det skal både FAO, FN, EU og G8-landene (les mer her) gjøre i løpet av året.

Hva kan vi lære av historien?

- Vi kan lære av historien, skrev styreleder for Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forskning (NILF), Bjørn Eidem, i en kronikk i Nationen 3. april (les mer her). I Stortingets debatt sist uke fikk han oppmerksomhet av Vallersnes, som bl.a. sa:

"Eidem peker på at dagens situasjon ligner ganske mye på situasjonen på 1970-tallet. Matprisene øker raskt samtidig med høye energipriser, i stor grad forårsaket av befolkningsvekst og økonomisk vekst i store utvikingsland. Det fundamentalt nye siden 1970-tallet er at energi og klima også henger sammen med jordbruk."

Også Per Olav Lundteigen (Sp) kommenterte toppmøtet i Roma i 1974 og Eidems kronikk:

"Toppmøtet i Roma i 1974 var skjellsettende for oss som var unge den gangen. Det var debatten om en ny økonomisk verdensorden, grønn revolusjon og internasjonal solidaritet. Det har preget oss som var engasjert i det, resten av livet. Og de av oss som er i vigør, trur på det fortsatt."

Også andre mener vi kan lære av historien. I en kommentar i avisa Klassekampen denne uka skriver f.eks. sosialøkonom Peder Martin Lysestøl om matvarekrisa med henvisning til 70-tallet og kravet om ny økonomisk verdensorden (les mer her). Han konkluderer:

"Verdens matvarekrise kan løses. Men ikke med agrobusinessen i førersetet."

Internasjonal koordinator, Henry Saragih, i Via Campesina (som organiserer småbrukere over hele verden), peker i et åpent brev til FAO-sjef Jacques Diouf og andre verdensledere på noe av det samme (les mer her):

"Dagens matkrise er et resultat av mange års avregulering av landbruksmarkeder, privatisering av regulerende statlige organer og dumping av landbruksprodukter på markedene i utviklingsland. Ifølge FAO har liberaliserte markeder tiltrukket seg store pengestrømmer som søker å spekulere i landbruksprodukter på future-markedet og andre finansinstrumenter."

- Matkrisen et symptom på tvilsom liberalisering, er tittelen på en kommentar for IPS denne uka, der også Aileen Kwa trekker opp et historisk bakteppe for dagens krise (les mer her). Hun viser til "æraen med sterkere statlig kontroll på 1970- og 1980-tallet" og mener bl.a.:

"De statlige styrene ble ikke alltid drevet på best mulig måte; det var mange tilfeller av korrupsjon og ineffektivitet, men de ivaretok enkelte viktige funksjoner. Bønder ble gitt et market der de kunne selge sine produkter, noe som medførte at de hadde et levebrød. Prisene vare stabile til tross for at de ofte var lavere enn bøndene hadde ønsket. Som et resultat av denne politikken var mange utviklingsland enten nettoeksportører av mat eller i det minste neste selvforsynte"

Konsekvensene av de siste tiårenes politikk har vært at bøndenes kapasitet til å produsere sin egen mat har blitt undergravd, hevder Kwa og forklarer det slik:

"Et stort antall utviklingsland har samvittighetsfullt iverksatt betingelser satt av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) og forpliktelser i forhold til Verdens handelsorganisasjon (WTO). De har gjennomført en gitt strukturtilpasningspolitikk - og har erfart de ødeleggende konsekvensene for deres hjemlige landbrukssektor."

Også generalsekretær Guy Ryder i Den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen ITUC er opptatt av de internasjonale finansinstitusjonenes historiske rolle. I en pressemelding sist uke oppfordrer han til tiltak på kort og lang sikt for å møte matpriskrisa og legger til (les mer her):

"Dette vil kunne bidra til å kompesere for to tiår med strukturtilpasningsprogrammer i regi av IMF og Verdensbanken og konsekvensene av WTOs landbruksavtale som ved å 'åpne opp markeder' har gitt som resultat at multinasjonale matselskaper har kunne konsolidere sin stilling og ført utviklingsland videre i retning av eksport av landbruksprodukter i stedet for produksjon til sine innenlandske markeder."

I sin kommentar for IPS avslutter Aileen Kwa slik:

"På møter i Bern i Sveits for å drøfte den globale matkrisa oppfordret FNs generalsekretær Ban Ki-Moon, Verdensbankens president Robert Zoellick og WTOs generaldirektør Pascal Lamy igjen til mer frihandel som som universalmiddelet. Men bønder er fortsatt ikke overbevist om at mer av samme politikk som har ødelagt landbruket gjennom to tiår vil hjelpe."

- På venstresiden og i endel vestlige bondeorganisasjoner betraktes den internasjonale handelen med mat som selve ondets rot, fastslår Kjetil Wiedswang i en kommentar i Dagens Næringsliv (les mer her) og konkluderer:

"Vondt kan ennå bli mye verre."

Spørsmålet er derfor ikke om vi kan lære av historien, men hvordan man oppfatter historien og hva den kan lære oss.

Grønn revolusjon

- Vi trenger en grønn revolusjon i Afrika, sa Solheim i Stortinget sist uke. Konkret viste han til at "en av de tingene Norge gjør, er i samarbeid med noe som kanskje er vårt største aktivum på området, nemlig Yara, å se på hvordan vi kan bidra til en grønn revolusjon i afrikanske land".

Men ikke alle er overbevist om at en grønn revolusjon vil løse Afrikas problemer. Katarina Wahlberg ved Global Policy Center i Washington innleder sin kristiske analyse slik (les mer her):

"Matvareprisene øker fordi landbruksproduksjonen ikke har økt raskt nok til å møte den økende etterspørselen. I henhold til konvensjonell økonomisk teori vil produksjonen øke automatisk for å møte denne etterspørselen, og så snart tilbudet øker vil prisene falle. For å følge opp denne tilnærmingen fremmer Verdensbanken, Bill og Melinda Gates-stiftelsen og Rockefeller-stiftelsen en 'ny grønn revolusjon' i Afrika."

Wahlberg mener bærekraftig landbruk kan være et alternativ til grønn revolusjon og viser - i likhet med Aksel Nærstad i utviklingsfondet (les mer her) - spesielt til en fersk rapport fra IAASTD (International Assessment of Agricultural Science and Technology for Development):

"Dette banebrytende prosjektet utgjør et alternativ til en 'ny grønn revolusjon'. Det fokuserer mindre på økte avlinger og mer på å redusere sult gjennom 'økologisk, sosialt og økonomisk bærekraftig utvikling'. Rapporten er opptatt av småbrukernes interesser gjennom å øke deres tilgang til land og naturressurser. Den advarer mot genmodifiserte avlinger (GMO), fordi en vet for lite om virkningene på lang sikt. Rapporten advarer videre om at patentering av GMO undergraver lokal landbrukspraksis og fører til konsentrasjon av eierskapet til ressursene. Avslutningsvis foreslår forfatterne finansielle insentiver for å redusere avskogingen og bevare naturområder for å dempe klimaendringene. En 'grunnleggende endring' i landbrukspolitikken trengs. Ellers, sier leder for IAASTD, Robert Watsen, vil sult, inntektsforskeller og miljøødeleggelser fortsette og 'vi vil stå overfor en verden der ingen ville ønske å bo'."

Raj Patel og Eric Holt-Giménez ved Institutt for mat og utviklingspolitikk - Food First - sammenfatter sitt syn på den grønne revolusonen slik (les mer her):

"Den grønne revolusjonen er et industrielt moderniseringsparadigme, så vel som en kampanje for trenge inn i landbruksmarkedene i det globale Sør. Men fremfor alt er den grønne revolusjonen en politisk strategi utformet for å vinne og beholde kontrollen med det globale Sørs matsystemer trygt i hendene til storselskaper og institusjoner i Nord."

- Kjøttforbruket må ned!

I sitt svar til Vallersnes forrige fredag begynte utviklingsminister Erik Solheim med en historie knyttet til at "i det gamle Kina var det jo ingen, selv ikke av de rikeste, som kunne spise kjøtt". Slik er det ikke lenger og Solheim pekte på følgende:

"Da de kinesiske kommunistene tok makten i Kina i 1949, var i bunn og grunn alle kinesere vegetarianere, ikke frivillig, som noen av oss er, men påtvunget. I 1980 spiste kineserne i gjennomsnitt 20 kilo kjøtt i året. Nå spiser kineserne 50 kilo kjøtt i året. De er på vei opp til det norske nivået, som vel er i underkant av 80 kilo."

- Det er klart at dette er den underliggende trenden når det gjelder de økte matvareprisene, fortsatte Solheim og utdypet det slik:

"... at vi simpelthen begynner å få det vi alle ønsker, og som er målet med utviklingspolitikken: en stor og bred global middelklasse som har råd til veldig mye av det vi synes det er flott å ha råd til."

Solheim er her inne på en av de fire "B"ene, som har stått sentralt i Framtiden i våre henders (FIVH) arbeid mot uheldige forbruksmønstre gjennom mange år (les mer her), nemlig Bil (veitrafikk), bolig (energiforbruk knyttet til stadig større boliger), biff (kjøttforbruk) og Boeing (flytrafikk). 

I en kommentar til dagens matpriskrise foreslår da også FIVHs Arild Hermstad bl.a.:

"Kjøttforbruket må ned, og kjøttprodusenter kan få betaling for å redusere produksjonen. Her i Norge betyr det at vi også må heve tollsatsene for å unngå at produksjonsnedgang kompenseres gjennom økt import. Vi må selvsagt også fjerne all statlig organisert reklame for kjøtt. Forbruket av kjøtt pr nordmann har økt med førti prosent siden Brundtland-kommisjonen advarte mot kjøttspising i 1987." 

Og kjøtt var også ett av to hovedpoenger i en kommentar av George Monbiot i den britiske avisa The Guardian denne uka (les mer her):

"Biodrivstoff er en forbrytelse mot menneskeheten, men - ta det fra en kjøtteter - det er verre å spise kjøtt."


Aktuelle lenker:

Innspill og kommentarer fra norske organisasjoner:

Innspill og uttalelser fra internasjonale organisasjoner:

Andre internasjonale kommentarer: 

Tidligere saker på rorg.no:

Mediedebatt:

Andre medieklipp:



Utskrift fra http://www.rorg.no/Artikler/1790.html - 07.09.2010
RORG-samarbeidet  |  www.rorg.no
Storgata 11, 0155 Oslo  |  23 01 03 00  |  rorg@rorg.no