De som sitter på store formuer bestemmer over investeringer, bruk av forskningsmidler og flytting av kapital over landegrenser. Det siste tiåret har vi også sett at fortjenesten på aksjer, valuta og spekulasjoner har økt mye raskere enn vanlige lønnsinntekter, samtidig som de rikeste betaler mindre skatt enn før og skjuler sine formuer på innfløkt vis. Under de siste årenes økonomiske kriser har de med høye formuer og mye makt hatt lettere for å beskytte sine interesser, mens vanlige skattebetalere må ta regningen gjennom innstramminger, arbeidsløshet og kutt i velferdsgoder.  

For noen år siden gjennomførte et FN-institutt en omfattende undersøkelse av private husholdningers formue. Utgangspunktet var at global ulikhet tidligere ble målt ved å se på forskjeller i inntekt eller formue mellom land, gjerne regnet ut fra et gjennomsnitt. Men et slikt gjennomsnitt dekker over økende ulikhet innad i land. Det er da heller ingen som forsøker å si noe om forskjellene mellom fattig og rik i Norge bare ved å se på ulikhetene i gjennomsnittsinntekt mellom fylkene. Denne FN-studien tok istedenfor seg hvordan rikdommene i verden var fordelt, helt uavhengig av hvilket land de bor i. Bare ved å se på verden som et slags land (”Imagine there´s no country”), kunne det etter deres mening si noe fornuftig om global ulikhet. Blant de mest slående funnene var at 1 % av de rikeste i verden la beslag på godt over halvparten av all formue, mens den fattigste halvparten på sin side bare hadde 1 % på deling. Den sveitsiske storbanken Credit Suisse har fulgt opp denne studien med årlig rapporter som oppdaterer disse tallene. I deres Global wealth report blir fordelingen av formue i verden framstilt som en pyramide, slik vi ser av figur A. Her går det for eksempel fram at de 0,5 % på toppen aleine har omtrent tolv ganger mer formue enn de 70 % lenger ned på pyramiden har til sammen.

Selv om oversiktene over formue og inntekt viser at det går et skille mellom USA/EU og resten av verden, er det likevel slik at tallet på superrike øker raskt i land som Kina, India og Mexico. Verdens rikeste mann i 2012 var meksikaneren Carlos Slim, som bare på ett år økte sin formue med omkring 100 milliarder norske kroner. Men fortsatt er det slik at storparten av all formue befinner seg i et fåtall land i Nord. Til tross for at det blir flere dollarmillionærer i Kina, ser vi av figur B at de bare utgjør 4 % av alle i denne gruppa. Tallet er heller ikke så forskjellig fra de nordiske land til sammen, selv om innbyggertallet her bare er 1/60 av det kinesiske.

Formue handler selvsagt ikke bare om enkeltpersoner. Globale storselskaper har ofte mer makt enn nasjonalstater, og flytter kapital og produksjon rundt om i verden etter hvor fortjenesten er størst. De henter også ut enorme beløp fra land i Sør, både på lovlig og ulovlig vis. Overskuddet blir så gjerne plassert i skatteparadiser for å unnslippe skatt. Sammen med korrupt pengeflytting fra den nasjonale eliten, blir utviklingsland på denne måten tappet for beløp som er mange ganger større enn all offentlig bistand til sammen, slik det går fram av figur C. For å forstå hvordan verden ser ut, er det derfor like viktig å studere de rike som å studere de fattige.

______

Figur A - Den globale formuespyramiden

Kilde: Global Wealth Report 2012, Zürich: Credit Suisse, 2012

_______

Figur B - Hvor bor dollarmillionærene?

Kilde: Global Wealth Report 2012, Zürich: Credit Suisse, 2012

______

Figur C - Overføringer til og fra utviklingsland

Kilde: Meld.St. 25 (2012-2013) Dele for å skape