Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Norsk sør-politikk:

Norsk u-hjelps første landvalg:
- India er all right, sa Lange

"En dag spurte (utenriksminister) Halvard Lange hvilket land jeg ville foreslå, og jeg nevnte India. ‘India er all right’, sa Lange." Slik refererer Diderich H. Lund (som ledet Indiahjelpen i startfasen) det første landvalg i norsk bistands historie. Det skjedde i 1952. Lund hadde kort tid i forveien blitt oppsøkt av statssekretær Jens Boyesen i UD, som fortalte at regjeringen hadde kommet til at det da var politisk mulig å gå alvorlig inn for u-hjelp.
Av Arnfinn Nygaard

(Artikkelen sto i 3. verdensmagasinet X nr. 05/1997) 

Idéen om u-hjelp vakte stor begeistring. Etter omfattende foredragsvirksomhet vinteren og våren 1952 uttalte partisekretær i Arbeiderpartiet, Haakon Lie, til Arbeiderbladet at «... maken til interesse for forhold utenfor våre landegrenser har jeg ikke sett siden førkrigskampanjene for Spania og Finland.»

Motivene

Hvorfor hadde regjeringen kommet til at det var «politisk mulig å gå alvorlig inn for u-hjelp»? Hva var bakgrunnen for at Norge ble en pionér i u-hjelpssammenheng i tidlig etterkrigstid og at lille Norge mente seg å være i stand til å bidra til utvikling av India, et av verdens største og mest folkerike land? Hvilke motiver fantes og hva regnet man med å kunne oppnå? Motiver og  overordnede målsettinger kan grupperes omkring tre forhold som gjorde seg gjeldende den gang:

1. Fredsvilje og idealisme

Flere forhold gjorde at fredsvilje og idealisme sto sterkt i Norge i tidlig etterkrigstid og bidro til at idéen om u-hjelp ble satt ut i livet. Etterkrigstiden var preget av et ønske om fred og en bedre verden. FN ble opprettet med idealisme og store visjoner. Det var en tid med framtidsoptimisme og tro på at den teknologiske og vitenskapelige utviklingen, som vesten ledet an, skulle bidra til å gjøre verden bedre. Da utenriksminister Halvard Lange i Stortinget i januar 1950 redegjorde for forslaget om et utvidet teknisk hjelpeprogram i FNs regi, betegnet han det som et av de gledeligste trekk ved den siste generalforsamlingen i FN. Samtidig var de store kolonimaktene knapt kommet i gang med en avvikling av sine imperier og de fleste skulle komme til å gjøre det svært motvillig. Ut fra sin egen historie, og ikke minst med fem års tysk okkupasjon ferskt i minnet, lå Norges sympatier klart hos de koloniserte land og folk. I FN understreket Norge prinsipielt at koloniimperienes tid var forbi.

Med kirkens lange misjonstradisjoner og en arbeiderbevegelse tuftet på internasjonal solidaritet er det i denne situasjonen ikke til å undres over at idéen om utviklingshjelp fikk bred oppslutning. Dessuten hadde Norge i 1952 gjennom fire år mottatt omfattende økonomisk støtte fra USA gjennom Marshallhjelpen. Norge hadde erfart hva internasjonale støttetiltak kunne bety og for mange medførte det en forpliktelse til selv å hjelpe andre. Sist, men ikke minst, var det flere, bl.a. statsminister Einar Gerhardsen, som pekte på at Norge og Norden hadde spesielle forutsetninger fordi de «... ut fra hele sin kultur og historie har representert frihetenes og demokratiets sak, og fordi alle vet at vi ikke kan mistenkes for å ha noen interesse av å utbytte folk.»


Boks 1

Solidarisk u-hjelp

.... bør vi alle samle oss om et mellomfolkelig løft av store dimensjoner med sikte på å stille de høyt utviklede lands tekniske og økonomiske ressurser til rådighet for de områder som ennå ligger uhyggelig langt tilbake både i økonomisk og sosial forstand.

Utenriksminister Halvard Lange
i stortingsdebatten om Hellas’ og Tyrkias medlemskap i NATO i 1951


Boks 2

- Ingen kan mistenke oss

Ingen kan mistenke oss for å ha bakenforliggende imperialistiske, økonomiske eller andre interesser, hvis vi trer fram og tilbyr vår hjelp. Ingen vil mistenke oss for å hjelpe med den ene handa med den hensikt å ta med den andre.

Saksordfører Arne Strøm
i Stortingsdebatten om u-hjelp 1952


2. Kald krig og kommunistfrykt

Idéen om u-hjelp oppsto imidlertid ikke bare med utgangspunkt i fredsvilje og idealisme. For mange ville u-hjelpen kunne representere det som ble omtalt som «det positive forsvar». U-hjelpen kunne være en del av Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk i tillegg til NATO-medlemskapet og med fredelige midler svekke grunnlaget kommunismens ekspansjon.

Den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia i mars 1948 skremte mange. Ville russerene fortsette, land etter land? Kunne det samme skje i Norge? Ifølge en meningsmåling utført av Norsk Gallup våren 1948 mente 54% av de spurte at det ville bryte ut en ny verdenskrig med det aller første.

I sin tiltredelsestale i januar 1949 tok USAs president Harry S. Truman et kraftig oppgjør med Sovjetunionen og kommunismen. Den kalde krigen var definitivt et faktum. Truman skisserte USAs utenrikspolitikk i fire punkter: 1) støtte til FN, 2) Marshall-hjelp til Europa, 3) Atlanterhavspakten (NATO) og 4) u-hjelp til «underutviklede områder». I tillegg til idealistiske motiver inngikk u-hjelpen som et ledd i forsvaret av «den frie verden» overfor et militært agressivt Sovjetunionen. Kommunistfrykten inngikk som et viktig element i u-hjelpsdebatten også i Norge. I FNs generaldebatt høsten 1950 pekte utenriksminister Halvard Lange på at en forbedring av de sosiale og økonomiske vilkår (gjennom u-hjelp) var like viktig som sikkerhetspolitiske tiltak når det gjaldt å avskrekke angrep på land som ellers kunne bli lett bytte for «... angripere som lover himmerike på jord, hvis de bare slutter seg til totalitære idéer.» Denne tankegangen gjorde seg gjeldende både blant tilhengere og motstandere av NATO. LO-leder Konrad Nordahl tok til orde for at utgiftene til u-hjelp burde være en del av forsvarsutgiftene.


Boks 3

U-hjelp som «det positive forsvar»

Vi burde også ofre noe på det positive forsvar. Det beste positive forsvar for Vestens kultur og vår livsform er å heve levestandarden i utviklingslandene. Jeg mener at utgiftene til dette forsvaret burde bli en del av vårt lands forsvarsutgifter.

LO-leder Konrad Nordahl i en tale i 1951


3. Partitaktikk

U-hjelpen inngikk også i partitaktiske vurderinger innenfor Arbeiderpartiet. Regjeringens beslutning våren 1949 om å gå inn i NATO var omstridt og skapte betydelige spenninger, ikke minst innad i Arbeiderpartiet. Mange mislikte den tette tilknytningen til USA og de store forsvarsbevilgningene. For Arbeiderpartiets ledelse ble derfor spørsmålet om u-hjelp også viktig som en utenrikspolitisk forenende sak og i arbeidet for å skape ro innad i partiet. Etter et møte på partikontoret i februar 1952 skrev Arne Ording, utenriksminister Langes fremste rådgiver, i dagboken: «Halvard Lange la frem planen om norsk initiativ i spørsmålet om hjelp til underutviklede land. Tenkt på et område i India. Ingen publisitet før saken er i orden. God plan, det er nødvendig å gi folk noe positivt ved siden av de store forsvarsbevilgningene.»


Boks 4

Partitaktiske formål med u-hjelpen:

1. Å dekke et behov hos utenrikspolitisk interesserte mennesker som politisk og psykologisk ikke holder tritt med Norges utenrikspolitiske orientering og som savner utløp for idealistisk virketrang i denne nye situasjonen. Enten de vil være passive tilskuere eller aktive deltagere vil planen hjelpe dem gjennom de psykologiske overgangsvanskene i og med at Norge tar på seg en konkret arbeidsoppgave med vide internasjonale perspektiver.

2. Å finne sysselsetting i et idealistisk arbeid for de mange norske «intellektuelle» som synes Norges tilsynelatende avhengighet av det kapitalistiske Amerika har påført dem intellektuell åndenød og hvis eneste bekjeftigelse hittill har vært periodevise utfall mot norske utenrikspolitiske standpunkter.

Brev fra Anders Buraas i Ap’s sekretariat
til partisekretær Haakon Lie 22.1.51


Hvorfor India?

Trolig var valget av India som norsk u-hjelps første samarbeidsland et enkelt valg, som i stor grad gav seg selv. Det forente de ulike motiver og hensyn i u-hjelpsdebatten på en utmerket måte. For de som var opptatt av den kommunistiske trussel var India et nøkkelland i den pågående striden mellom øst og vest i Asia. Da Stortinget drøftet u-hjelpen i mai 1952 uttalte utenrikskomitéens formann, Finn Moe, at «China er alt tapt for demokratiets sak, nettopp fordi demokratiene ikke kjente sin besøkelsestid. Og det siste valget i India med kommunistpartiets sterke fremgang inneholder vel også litt av en advarsel.» Dersom også India ble «tapt for demokratiets sak» fryktet man at hele Asia raskt kunne havne under kommunistisk styre. Tanken var at u-hjelp fra vesten kunne «redde» India «for demokratiets sak».

India var imidlertid et naturlig valg også uavhengig av øst/vest-konflikten. Som tidligere britisk koloni vakte nok Indias videre utvikling betydlig sympati og interesse i Norge etter at landet ble selvstendig i 1947. Om sitt ressonement bak landvalget skriver Diderich H. Lund: «Jeg eliminerte alle kolonistater hvor indre uro ville skape ekstra vansker. Helst ville jeg foreslå en stat med en sympatisk demokratisk regjering. Det ble da ikke så svært mange å velge mellom. Og siden jeg etter besøket i 1949-1950 i India var blitt svært opptatt av landets skjebne, festet jeg meg snart ved India som et passende arbeidsfelt.» Lund hadde deltatt på «World Pacifist Meeting» i India og var kjent som tilhenger av Gandhi. Han var ingen kommunist, men medlem av Norge-Sovjet Sambandet, ønsket å være en brobygger og fikk etterhvert et godt forhold til de kommunistiske lederne i Kerala, der norsk u-hjelp til India begynte.


Boks 5

U-hjelp til India for å stanse kommunismen

Mulighetene for vår redning ligger i at vi fortsetter den linje som Labour fulgte i India og ikke (som i China) spiller våre kort slik at russerne kan alliere seg med nasjonale og sosiale bevegelser fordi vi har alliert oss med reaksjonen. Vesten må for de våknende millionmassene komme til å representere nasjonal selvstendighet, økonomisk hjelp og sosial rettferd.

NATO-motstander og tidligere medlem av Mot Dag, Trygve Bull,
i Arbeiderbladet 15.1.51


Indiahjelpen

Med store og idealistiske mål om å hjelpe "de underutviklede land", stanse kommunismens utbredelse i verden og å stagge NATO-motstanderne tok Norge de første skritt inn i det som skulle vise seg å bli "den vanskelige u-hjelpen".

I juni 1952 vedtok et enstemmig storting opprettelsen av Fondet for hjelp til underutviklede land og noen måneder senere dro en norsk delegasjon til India. Etter avtale med indiske myndigheter kom så det Det indisk-norske fiskeriprosjektet, eller Keralaprosjektet, i gang. Prosjektets viktigste oppgave var å forsøke å bidra til utvikling og modernisering av fiskeriene i to landsbyer ved Indias østkyst, i delstaten Travancore-Cochin (senere Kerala).

Den norske innsatsen bidro til utviklingen av et motorisert fiske, som skapte vekst i fiskerinæringen etterhvert som de ulike markedene vokste. Men motorisert fiske krevde investeringer som ikke alle hadde råd til og viktige deler av fiskeriet ble overtatt av investorer uten tidligere tilknytning til næringen. Norske målsettinger om fordeling av veksten, bl.a. gjennom samvirketiltak og omsetning av fisk til fattige forbrukere, viste seg å være vanskelig å oppnå. Hensynet til ressursene, f.eks. gjennom reguleringer og institusjoner for å hindre overfiske, ble i liten grad ivaretatt.

Keralaprosjektet pågikk i nærmere 20 år og bidro utvilsomt til utvikling og modernisering av fiskeriene. Veksten i fiskerinæringen bidro imidlertid også til å forsterke konflikter mellom ulike typer fiskere og nye aktører i næringen, la grunnlaget for overbeskatning og bidro til økte sosiale og økonomiske spenninger i landsbyene. I ettertid er det vanskelig å gi noe entydig svar på om den norske innsatsen var god eller dårlig. Den norske innsatsen er bare én av mange faktorer som på godt og vondt har hatt betydning for utviklingen av fiskeriene og de samfunnsmessige endringene som fulgte.

Nordmennene som dro hadde de beste motiver og gikk til oppgaven med stor entusiasme, men de var dårlig forberedt på den virkelighet de møtte. Også styringen av prosjektet viste seg å være være vanskelig. Det oppsto dype konflikter, der norske ønsker om effektivitet og handlefrihet støtte mot indiske behov for å beholde bistandsprosjektet innenfor landets administrative rammer og regler for kontroll.

I Kerala høstet Norge sine første u-hjelpserfaringer. Den type problemer og vanskeligheter man møtte har langt på vei fulgt norsk bistand og bistandsdebatt senere. I dag driver riktignok ikke NORAD egne prosjekter. Og idag spør ikke NORAD, slik Diderich H. Lund gjorde i Kerala: Hvor kan vi gripe inn? I stedet spør NORAD: Hvilke utviklingsprosesser i mottakerlandene kan vi støtte opp under som kan bidra til en utvikling i tråd med norske bistandspolitiske målsettinger? Og slike målsettinger finnes det rikelig av, underordnet NORADs prinsipp om «mottakeransvar».

Kommunistfrykten ble historie med murens fall. Men samtidig har bistanden blitt gjenstand for kommersialisering og næringslivsorientering. Globalisering av økonomi og handel har gjort det stadig viktigere for Norge og norsk næringsliv å hevde seg på verdensmarkedet. «Ingen vil mistenke oss for å hjelpe med den ene handa med den hensikt å ta med den andre», sa Arne Strøm fra Stortingets talerstol i 1952. I dag ser vi ser vi stadig oftere at bistand og butikk går hånd i hånd. «Den vanskelige bistanden», som var tittelen på en bok om norsk bistand (red. Tore Linné Eriksen, Universitetsforlaget 1987), har knapt blitt enklere med årene.


Boks 6

... og vi besluttet å velge stedet

Ut i november 1952 ble en liten delegasjon, Sverdrup, Ustvedt og jeg, sendt sørover for å konferere med inderne. Vi fikk foretrede for den allmektige Planning Commission, hvor Nehru var formann - selv om han aldri deltok i arbeidet. Planning Commission hadde foreberedt saken inngående og la fram tre-fire forslag som de mente burde passe oss.

            Det ene gjaldt aktivisering av et distrikt i Assam, i Øst-India, med te-dyrking som viktigste produksjon. Vi hadde vanskelig for å tenke oss en fornuftig innsats der. Det neste forslaget virket mer tiltalende. Kulu-dalen ligger vest i Himalaya-fjellene, dalbunnen på 2000 m høyde, fjellene omkring går opp i 5000 m med atskillig snø om vinteren. Der måtte det passe for nordmenn å arbeide, mente inderne. Også her gjaldt det alminnelig aktivisering av folket, som var regnet for svært tilbakeliggende. Der burde det være mange muligheter for å være til nytte, og vi besluttet å reise dit opp for å se på forholdene. Det var naturligvis overmåte interessant å komme opp i denne avstengte fjelldalen. Vi fant svære skoger av nåletrær, casuarina, det var mulighet for å bygge ut små el-verk for lokal forsyning, en kunne drive fiskeoppdrett i stor skala i elven. Befolkningen tok entusiastisk i mot oss og håpet tydelig nok at vi ville begynne der. Men - det viste seg å være en stor vanskelighet med arbeidet. I regntiden ødela flommen all mulighet for å bruke veien langs elven. Det var den eneste forbindelse med utenverdenen. Forholdene var faktisk så vanskelig at vi syntes det måtte være umulig å nå resultater av verdi før en fikk en ny og sikker veiforbindelse. Vi så litt på nye veiprosjekter, men visste jo at inderne var like gode veibyggere som vi og vi ble enige om å se på andre mulige oppgaver før vi våget oss på Kulu-dalen.

            Det neste - og siste - av de oppgaver vi anså som mulige, var en utvikling av fisket i staten Travancore-Cochin (senere Kerala) i Sør-India. Vi drog dit, fikk med oss en fiskerikyndig mann, M. O. Kristensen fra Kristiansund, tidligere sjef for  en av havforskningsbåtene i Norge og nå fiskerisakkyndig for UNESCO i Bombay.

            I Travancore hadde regjeringen valgt ut to fiskerlandsbyer, en katolsk og en hinduistisk, på hver sin side at utløpet fra en kjempemessig lagune, Asthamudi. Oseanografen Sverdrup og M. O. Kristensen ble enige om at her var det muligheter for en verdifull innsats fra vår side. Ustvedt la planer for helsearbeidet, og vi besluttet å velge stedet.

Gjengitt fra Diderich H. Lunds bok, Fra Norges fjell til fjerne kyster, Oslo 1972


Boks 7

Hvor kunne vi gripe inn?

«Planning Commission i New Dehli hadde fra første øyeblikk ønsket at vi skulle søke å modernisere det strandfisket som fra uminnelige tider har foregått fra den tusen kilometer lange sandstranden som utgjør Indias kyst. I Kerala brukes kanoer med fra syv til tolv manns besetning og noen steder flåter av tre til fem tømmerstokker bundet sammen med kokostau. De har ofte bare én manns besetning; fremdriften skjer ved årer og seil. Fartøyene trekkes opp den flate sandstranden. I monsuntiden er brenningene svære, og det er imponerende å se mannskapet svømme båtene ut gjennom dem. Utenfor er havet oftest såvidt rolig at fisket kan foregå med primitive garn eller snøre.

Når fisken er braket i land, skjer den første omsetningen til muhammedanske oppkjøpere. Så overtar kvinnene transporten ut til forbrukerne. Med svære kurver på hodet går det i springmarsj for ikke å la konkurrenter komme først. Varmen er sterk, så stor fisk holder seg ikke lenge. Småfisk blir spredt utover kokosmatter og tørkes. Særlig skjer det med små reker, som er en viktig del av fangsten. De blir tørke, knust og skallene fjernet ved at rekene kaste opp i luften. Skallene skilles da fra.

Hele dette systemet var etter sine forutsetninger effektivt nok. Hvor kunne vi gripe inn?

Gjengitt fra Diderich H. Lunds bok, Fra Norges fjell til fjerne kyster, Oslo 1972

 


 

Kilder:

  • D. H. Lund, Fra Norges fjell til fjerne kyster (Oslo 1972)
  • Helge Ø. Pharo, Hjelp til selvhjelp, Om initiativet til det indisk-norsk fiskeriprosjektet, Historisk tidsskrift, band 59 (Oslo 1980)
  • Tore Linné Eriksen (red.), Den vanskelige bistanden (Oslo 1987)
  • Yngvar Ustvedt, Velstand og nye farer, Det skjedde i Norge, bind 2 1952-61 (Oslo 1979)
  • Knut Mykland (red.), Norges Historie, bind 14 (Oslo 1991) 

Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 22. juni
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.