Innlegg i debatten om utenriksministerens redegjørelse om WTO-spørsmål, 17. juni 2003
For fullt referat fra debatten, se Referat fra debatt om utenriksministerens redegjørelse om WTO-spørsmål, 17.6.03
TALERE:
Lars Rise ( KrF) (ordfører for sak nr. 4):
Jeg takker utenriksministeren for en god og grundig redegjørelse om Verdens Handelsorganisasjon, WTO. Redegjørelsen viser at ministerkonferansen i Cancún vil bli viktigere og mer omfattende enn det som var tenkt på forhånd. Temaene og forhandlingsområdene er mange og vanskelige, og det er derfor positivt at Stortinget får anledning til å diskutere de aktuelle sakene på forhånd.
I en stadig mer globalisert verden angår verdenshandel oss alle. For at globaliseringen og verdenshandelen skal gi muligheter til alle, trenger vi spilleregler som sikrer at alle får ta del i godene, og at velferden blir rettferdig fordelt. WTO har et folkerettslig bindende regelverk, et tvisteløsningssystem og et forum for forhandlinger mellom aktørene. Dette sikrer et mer forpliktende, forutsigbart og rettferdig internasjonalt økonomisk samarbeid. Kristelig Folkeparti er derfor enig med utenriksministeren i at Norge ikke bør melde seg ut av WTO, selv om det kan foreligge forhandlingsresultater som ikke alltid gir det best mulige utfallet for Norge og norske bedrifter. Kristelig Folkeparti har ingen overdreven tro på de frie markedskreftene. Vi tror at de økonomiske kreftene må holdes i sjakk, og at en globalisert verden uten kjøreregler bare vil tjene de sterkeste. Nei, det vi trenger, er en bedre styring av den internasjonale handelen. De internasjonale finansinstitusjonene og det globale markedet må fungere best mulig og være mest mulig rettferdig.
Kristelig Folkeparti ser ikke internasjonal handel som en automatisk trussel mot utvikling, arbeidsplasser eller miljø. Internasjonal handel er viktig for Norge og norsk industri. En økt og mer rettferdig verdenshandel har også et potensial til å bedre utviklingslandenes økonomiske situasjon. Om man ser på inntekt, har handel et mye bedre potensial for utviklingsland enn bare bistand og gjeldslette. Jeg vil nevne for Bjørn Jacobsen at president Museveni av Uganda selv har sagt at Afrika trenger utviklingshjelp like mye som gjeldslette for å bli løst fra den smertelige gjeldsbyrden. Men med bistand og gjeldslette når en bare et steg på veien. Det Afrika ber om, er muligheter til å konkurrere og til å selge varer på Vestens markeder. Museveni sammenfatter det slik: Vi ønsker å handle oss ut av fattigdommen.
At handel kan spille en positiv rolle for utvikling, betyr ikke at alle utviklingsland automatisk skal åpne opp sine markeder for internasjonal konkurranse og fri handel. Det internasjonale handelsregimet må være asymmetrisk med spesialordninger for utviklingsland, særlig de minst utviklede. Erfaring viser at det er gode grunner for å tillate at utviklingsland i ulik grad får beskytte sine hjemmemarkeder. Utviklingen av verdenshandelen siden 1945 viser at et fritt globalt marked kan svikte de fattigste, og at total frihandel sjelden bringer det ønskede utfallet. Det er oftere slik at utviklingsland som med suksess har ekspandert sin økonomi, er de som har vært forberedt på å gi egen industri beskyttelse mens de oppnår styrke og gir samfunnet tid nok til å utvikle varierte produkter. Med en slik overgangsfase kan de skape sterke industrier og forretninger som kan konkurrere på like vilkår i det globale markedet, uten behov for å fortsette beskyttelsen av egen industri. Taiwan og Sør-Korea er gode illustrasjoner på dette. De bygde sin internasjonale handel på et fundament av nasjonale subsidier og sterk investering i infrastruktur og ferdigheter, samtidig som de vernet seg mot konkurranse fra utenlandske selskaper.
Det internasjonale handelsregimet bør derfor gi utviklingsland markedsadgang og være mer åpent for differensierte produkter, særlig innen tekstil, råvarer og landbruk. Samtidig må utviklingsland i en overgangsfase få politiske vilkår og fleksibilitet nok til å skape egen industri og institusjoner. Verdensbanken har regnet ut at om en reformerer de internasjonale handelsreglene, kan det bringe 300 millioner mennesker ut av fattigdom. Vi trenger reform, for reglene for internasjonal handel i dag går mot de fattigste landenes interesser.
Det er også viktig å peke på at handel påvirker sosial utvikling ved å bidra til økonomisk vekst, men at det ikke er noen automatisk kobling mellom økonomisk vekst og sosial utvikling. Skal en få til det, trengs sosiale investeringer og godt styresett.
Internasjonal handel utfordrer oss, fordi det har stor innvirkning på nasjonal politikk, f.eks landbrukspolitikken. Slik kan våre ønsker for de nasjonale prioriteringene komme i konflikt med de behov mange utviklingsland har. Som utenriksministeren sa i sin redegjørelse, vil landbruk være et av de vanskeligste områdene i forhandlingene i Cancún. Her blir utfordringen å komme fram til bedre markedsadgang for land som er avhengige av eksport av landbruksprodukter, samtidig som mindre konkurransedyktige land fremdeles må få beskytte egen landbruksproduksjon med støttenivå og tollvern. Når det gjelder markedsadgang, er det først og fremst USA, EU og Japan som krever lavere tollsatser. For Norge er det sentralt å få beholde tollsatser som er høye nok til å kunne opprettholde en levedyktig landbrukssektor.
Norge er med sin utviklingspolitikk med på å fremme utvikling i de fattigste land, men om vi skal klare å nå FNs tusenårsmål, må også vår nasjonale politikk endres. Forslaget fra formannen i WTOs landbruksforhandlinger er et stort avvik fra den norske posisjonen og vil kunne få dramatiske konsekvenser for det norske landbruk om det blir vedtatt. Samtidig er det områder her som er helt sentrale for de fattigste landene. Forslaget tar i stor grad hensyn til utviklingslandenes krav, fordi det er bestemt at denne forhandlingsrunden nettopp skal ha dette fokus. Jeg er overbevist om at bøndene - som de fleste andre i Norge - er innstilt på å gi sitt bidrag for å hjelpe de fattigste landene. Det er likevel et spørsmål om en gjør det best ved å ødelegge det norske landbruket, eller om hensynene kan kombineres. Det burde være mulig å kombinere begge hensyn. Vi har et landbruk vi er stolte av, og som bidrar til å opprettholde hundrevis av levende lokalsamfunn. Disse vil Kristelig Folkeparti kjempe for å verne. Samtidig må vi være så realistiske at vi ser at det vil måtte komme store endringer innen landbruket. Landbruket vil møte en tøffere økonomi og tøffere krav gjennom internasjonale forhandlinger i framtiden. Det er derfor viktig at vi fører en politikk som er tilpasset denne nye tiden. Kristelig Folkeparti ønsker en mer effektiv strukturtilpasset landbrukspolitikk sammen med modernisering og fornyelse for hvert enkelt gårdsbruk.
Vi skal også huske at utviklingslandene ikke er en ensartet gruppe. U-landene ønsker bedre tilgang til i-landenes markeder, men har ulikt syn på om dette bør skje via generelle tollreduksjoner eller via tollpreferanser. De aller fattigste landene tjener på at det er høye tollsatser i andre land, fordi en da kan gi preferanser til disse landene. Det gjør at de kan eksportere varene sine uten å være konkurransedyktige i forhold til andre store produsenter. Det er ikke slik at Norge automatisk øker importen fra de fattigste landene bare tollsatsene forsvinner. Mer vil da bli importert fra EU, USA, Argentina og New Zealand. Det er et tankekors at det bare er 0,5 % av en total jordbruksvareimport til Norge på 18 milliarder kr som kommer fra de fattigste utviklingslandene. Dersom vi mener alvor med vårt ønske om å fremme utvikling for de fattigste, må vår import fra disse øke der det er praktisk mulig. En slik import må utvikles samtidig som en utvikler ressursene for produksjon og infrastruktur i hvert enkelt land. Her vil bistand spille en sentral rolle.
TRIPS-avtalen beskytter bl.a patenter, varemerker og åndsverk mot bruk eller kopiering uten tillatelser. Det er et sentralt punkt i forhold til handel, men utviklingslandene har lenge ment at patenter og immaterielle rettigheter ikke fører til fattigdomsreduksjon og utvikling fordi det vrir konkurransen til fordel for store og etablerte bedrifter. Særlig i forhold til aidsepidemien har det blitt klart at mange legemiddelfirmaer ikke har markedsført patenterte legemidler i de fattigste landene, eller har satt prisen så høyt at folk ikke har råd til legemidlene. Doha-erklæringen slår fast at TRIPS-avtalen verken er eller skal være til hinder for å håndtere nasjonale folkehelseproblemer. Det er derimot uenighet om hvilke land som skal kunne dra nytte av ordningen, og hvilke sykdommer ordningen skal omfatte. Det er bare USA som ikke har akseptert forslaget som ble lagt fram i desember i fjor. Kristelig Folkeparti ber Regjeringen videreføre sitt aktive engasjement for å få en løsning på denne saken, siden dette har konsekvenser for verdens aller fattigste.
Tjenester utgjør over 60 % av verdens bruttonasjonalprodukt og er den delen av verdensøkonomien som vokser raskest. Tjenesteforhandlingene er derfor en viktig del av forhandlingsrunden. GATS omfatter handel med tjenester som omsettes kommersielt. Offentlige tjenester blir ikke omfattet av GATS, og privatisering og konkurranseutsetting er derfor ikke et tema for forhandlingene. Medlemmene bestemmer selv hvilke forpliktelser de vil påta seg.
De krav og forslag Norge har satt fram, gjelder hovedsakelig i forhold til maritime tjenester, energitjenester og telekommunikasjon. Også når det gjelder fisk og fiskeprodukter, har Norge klare offensive interesser. Det er helt sentralt for norske bedrifter og arbeidsplasser at vi får bedre markedsadgang, mer åpenhet og større forutsigbarhet. Jeg er sikker på at Regjeringen vil arbeide hardt i forhandlingene for våre norske bedrifter. Det betyr ikke at utviklingslandenes behov vil bli glemt. Det kan virke som det er det SV mener, når partiet flere ganger i vår har kritisert Regjeringen for å ha fremmet krav overfor utviklingsland i GATS-forhandlingene. Da er det viktig å huske på at de fleste kravene er rettet mot industrialiserte land. For det andre har Regjeringen valgt å fremme forslag overfor de fattigste landene nettopp for å sikre at disse landene blir inkludert i den bilaterale forhandlingsprosessen. Forslagene til utviklingsland er heller ikke formulert på samme måte som overfor i-land. Norge inviterer til samarbeid og kontakt innenfor de forhandlingsområder som blir foreslått. Utviklingslandene har selv pekt på at et av de største problemene er at de ikke er sikret reell deltakelse i det multilaterale handelssystemet. Det er nettopp det Regjeringen prøver å sikre.
Jeg skal til slutt nevne et helt sentralt område i forhandlingene. På FN-toppmøtet i Johannesburg om bærekraftig utvikling vant Norge sammen med Sveits og Etiopia kampen for å hindre at WTOs regler ble overordnet internasjonale miljøavtaler. Det er viktig at Norge nå følger opp denne viktige miljøseieren i de pågående forhandlingene.
[Neste innlegg av Lars Rise]
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Morten Høglund (FrP) : Representanten Rises innlegg var litt til alle, det var handelsforsvar og det var forsvar for andre områder. Så mange kunne føle seg hjemme der.
Men jeg vil ta tak i noen av formuleringene til representanten Rise. Han sa at total frihandel vil ivareta kun de rikes interesser, og at total frihandel sjelden har lyktes. Har representanten Rise noen eksempler å komme med når han kan vise til dette? Meg bekjent har ikke verden vært velsignet med særlig stor grad av total frihandel.
Jeg vil utfordre representanten Rise på om det ikke er dagens system med proteksjonisme nettopp i landbrukssektoren som ivaretar de rikes interesser, og at det er det vi må gjøre noe med. Feilen ligger i hvordan vi har organisert oss i dag, som ikke har vært noen velsignelse, og at frihandel således ikke har vært prøvd.
Lars Rise (KrF) : Representanten Høglund tar opp et veldig viktig anliggende når han nevner problemene i dagens system. Det var også det jeg henviste til i mitt innlegg, at det er mange problemer i dagens system, og at det er det som nødvendiggjør en reform av dagens system.
Global handel er ikke et mål i seg selv, men bare ett av flere midler for å oppnå en bedre utvikling. Og dersom det eksisterende handelsregimet i dag ikke bidrar til dette, må vi endre det, ikke ta avstand fra det. Jeg tror vi er på rett vei når vi nå har hørt utenriksministerens redegjørelse og de hovedprioriteringer som Norge legger opp til. Da tror jeg at vi vil få en bedre utvikling for de fattige landene.
[Neste innlegg av Lars Rise]
Audun Bjørlo Lysbakken (SV) : Jeg synes det er foruroligende at en representant for regjeringspartiene nok en gang sier i denne salen at GATS-avtalen ikke gjelder for offentlige tjenester, når den faktiske formuleringen i GATS-regelverket er at offentlige tjenester er unntatt så sant tjenestene ikke også blir tilbudt på kommersiell basis. Og det er det jo nesten ingen tjenester som ikke blir. Dette er noe det hersker stor usikkerhet om, og som det er tydelig at regjeringspartiene fortsatt ikke har tatt innover seg og gått grundigere inn i. Og det bekymrer meg.
Representanten Rise er nå med på det Regjeringen har signalisert, å gi en blankofullmakt til at Norge skal støtte en ny bred forhandlingsrunde i WTO. Det betyr at WTO vil utvides til å gjelde en rekke nye områder, bl.a vil det bli arbeidet med å forhandle fram en global investeringsavtale i tråd med det MAI-avtaleutkastet som ble avslått på slutten av 1990-tallet, og som mange var skeptiske til da. Jeg tror også Kristelig Folkeparti var skeptisk til det den gangen. Jeg vil gjerne vite hvorfor Kristelig Folkeparti nå er positiv til at det skal forhandles fram en internasjonal investeringsavtale.
Lars Rise (KrF) : I det norske systemet er det faktisk slik at det er Regjeringen som forhandler. Representantene Audun Bjørlo Lysbakken og Bjørn Jacobsen har nå foreslått at Stortinget skal blande seg inn i disse forhandlingene og be om at man trekker Norges anmodninger og krav til utviklingsland om å liberalisere handelen med tjenester.
Vi ser det slik at de forhandlingene som nå pågår, er Regjeringens hele og fulle ansvar. Det er helt unaturlig at Stortinget blander seg opp i dette i det hele tatt.
[Neste innlegg av Lars Rise]
Audun Bjørlo Lysbakken (SV) : Jeg må nesten få stille spørsmålet mitt en gang til, for det var ikke dette jeg spurte om. Jeg bad ikke Lars Rise gå inn for å trekke noen forhandlingsutspill fra Norge. Det vi snakker om her, er jo Norges utgangspunkt før forhandlingene om en ny runde i WTO har begynt, der regjeringspartiene skal bestemme hva Norge skal gå inn for at WTO-forhandlingene framover faktisk skal handle om.
Da må det være relevant å spørre om Kristelig Folkeparti har ombestemt seg i forhold til spørsmålet om en investeringsavtale, og om det er noe Kristelig Folkeparti nå mener det bør forhandles om.
Lars Rise (KrF) : Som også representanten Bjørlo Lysbakken kjenner til, finnes det så mange ulike bilaterale avtaler at det er på tide at man nå kan få til et omfattende multilateralt avtaleverk. Det er bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti støtter den prosessen som vi nå er inne i, selv om vi tidligere har uttrykt skepsis. Vi ser ikke på det å uttrykke skepsis som juridisk bindende.
Olaf Gjedrem (KrF) : Eg vil fyrst gjerne gje uttrykk for full støtte til utanriksministeren i det arbeidet han utfører i WTO-forhandlingane.
Eg har eit spørsmål på bakgrunn av at berre ca 5-10 % av matvarene blir handla med mellom nasjonane. Dette viser jo at mat må produserast lokalt. Det er stort sett det bildet ein har på verdsbasis. Ut frå dette vil eg spørja om utanriksministeren meiner at følgjande to prinsipp bør køyrast fram i forhandlingane: For det fyrste er det det enkelte lands rett til å produsera for eiga befolkning etter evne - og der vil eg tru at me har felles interesser med u-landa, som òg må byggja opp sin landbruksproduksjon - som kan vera eit hovudprinsipp å få fleirtal for i den runden ein no står oppe i. For det andre må dette resultera i at hovudfokuset må vera å redusera eksportsubsidiane på landbruksvarer for å oppnå det enkelte lands moglegheit til slik produksjon.
Utenriksminister Jan Petersen : Det er ikke noen tvil om at det området hvor Norge går lenger enn EU, dreier seg nettopp om eksportsubsidiene. Det som da selvfølgelig vil være enkelte europeeres argument, er at eksportsubsidiene betyr relativt mer for dem enn de betyr for oss, slik at det ikke er spesielt heroisk at vi legger så mye vekt på akkurat dette. Men jeg kan bekrefte at jeg synes på mange måter at eksportsubsidiene er det viktig å få gjort noe med, og det norske tilbudet reflekterer det spørsmålet.
Når det gjelder hvilke prinsipper man skal legge til grunn, er det ingen som anfekter det prinsippet at ethvert land har rett til å produsere sin egen mat. Det er ikke det dette dreier seg om. Dette dreier seg om på hvilke vilkår handelen skal foregå. Norge har jo alltid drevet import på disse områdene, men det er altså spørsmål om hvordan man må forholde seg til de krav som er om enda sterkere åpninger enn det vi hittil har. På det området har vi inntatt klare posisjoner, som jeg redegjorde for i interpellasjonsdebatten. Mange har inntatt andre standpunkter, og det blir selvfølgelig vanskelige forhandlinger, men vi skal gjøre det vi kan for å bibeholde de norske posisjonene, også i selve sluttresultatet.
