WTO-forhandlingene
Utviklingspolitikk
Mål for utviklingspolitikken
Statsbudsjettet 2003
Evaluering av bistandsforvaltningen
Verdensbanken
Redegjørelse for Verdensbankens politikk
Påfyllingen til Verdensbankens utviklingsfond for de fattigste land
Betydningen av handel

For håndbok 2003, kap. 6, i fulltekst, se Høyres Håndbok 2003, Kapittel 6: Forsvars- og utenrikspolitikk

WTO-forhandlingene

Doha-runden

WTO-samarbeidet er viktig for Norge som et lite land med en åpen, eksportorientert økonomi. WTOs regelverk beskytter mot diskriminering. Gjennom WTO forplikter landene seg til å gi like varer og tjenester lik markedsadgang - uavhengig av hvilket medlemsland de kommer fra. Forhandlingene i GATT og WTO siden 1947 har bidratt til en betydelig nedbygging av handelshindre mellom industrilandene. Et viktig unntak er landbruk. Denne sektoren forhandles det nå om i den pågående Doha-runden, som etter planen skal avsluttes innen utgangen av 2004 (se Høyres håndbok 2002). Foruten landbruk omfatter forhandlingene handel med tjenester, markedsadgang for industrivarer, inkludert fisk og fiskeprodukter, og enkelte aspekter ved avtalen om imaterielle rettigheter (TRIPS).

Hensynet til utviklingslandenes interesser står sentralt i Doha-runden, derfor kalles denne forhandlingsrunden gjerne ”Doha Development Agenda”. Det mest sentrale området for utviklingslandene er bedret markedsadgang for de varene de er i stand til å eksportere. Her står landbruksvarer sentralt. I tillegg forhandles det om hvordan utviklingslandenes spesielle behov bedre kan ivaretas innenfor de ulike deler av WTO-regelverket. Hensynet til utviklingslandene blir også vektlagt av den norske regjeringen i forhandlingene.

Utenriksministeren la i sin WTO-redegjørelse for Stortinget i juni 2003 vekt på at norske interesser på landbrukssiden er på kollisjonskurs med kravene om økt markedsadgang fra majoriteten av WTOs medlemsland. Forhandlingsresultatene kan få store konsekvenser for norsk landbruk.

På den annen side har Norge sterke offensive interesser innen en rekke andre områder det forhandles om. Det gjelder for eksempel innen tjenestesektoren hvor sjøtransport, energitjenester og telekommunikasjon står sentralt. Salg av tjenester utgjorde i 2002 hele 25 pst. av den samlede norske eksporten. Regjeringen går inn for å sikre bedre markedsadgang for eksportbedriftene. Markedsadgang for industrivarer, inkludert fisk og fiskeprodukter, er et område hvor Norge har klare offensive interesser. Dette gjelder særlig for fisk og annen sjømat, hvor tollsatsene i en del land fremdeles er høye. Norge har sammen med USA og New Zealand tatt initiativ til å få fastsatt en endelig tidsfrist for avvikling av all industritoll i denne forhandlingsrunden.

Utviklingspolitikk

Mål for utviklingspolitikken

Regjeringen lanserte våren 2002 en handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i sør som legger grunnlaget for en helhetlig norsk utviklingspolitikk. Forhold som er særlig sterkt vektlagt i handlingsplanen er satsing på utdanning, betydningen av godt styresett i samarbeidslandene, samt fokus på fattige menneskers rettigheter.

Norge og de øvrige medlemslandene i FN bekreftet høsten 2000 ett sett med globale utviklingsmål, de såkalte Tusenårsmålene. Tusenårsmålene er retningsgivende for Regjeringens handlingsplan for fattigdomsbekjempelse (se Høyres håndbok 2002).

Statsbudsjettet 2003

I statsbudsjettet for 2003 foreslo Regjeringen at det bevilges 14,392 mrd. kr til offisiell utviklingshjelp (ODA). Dette var en økning på 856 mill. kr fra 2002. Bevilgningsforslaget tilsvarer 0,93 pst. av forventet bruttonasjonalinntekt (BNI), en opptrapping fra 0,92 pst. av BNI i 2002. Regjeringen har som mål å trappe opp bistanden til 1 pst. av BNI innen 2005.

I Stortinget var det bred oppslutning om økningen i bistandsbudsjettet. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støttet økningen. Regjeringen er i rute med å oppnå sin målsetting om at bistanden innen 2005 skal utgjøre 1 pst. av BNI. Med den betydelige inntekten landet har blir dette beløpet større enn noen gang tidligere. Høyre påpekte i Stortingsdebatten at det derfor blir desto viktigere at en samtidig utvikler en kritisk holdning til hvordan så store pengebeløp forvaltes. Skattebetalerne har et krav på å få visshet om at midlene når frem til de mange gode formål de er tiltenkt. Det er også viktig å garantere overfor mottakerne av bistanden at ressursene når frem til sluttleddet der ute, med minimalt svinn i administrasjon, korrupsjon og andre lommer underveis.

Evaluering av bistandsforvaltningen

Høyre ga i budsjettdebatten uttrykk for at partiet ser positivt på at Regjeringen har iverksatt en ekstern evaluering og gjennomgang av hele det organisatoriske apparatet for utviklingspolitikken. Evalueringen omfattet både den bilaterale og multilaterale delen av utviklingspolitikken, innbefattet forvaltningen, som dekkes så vel av NORAD som av Utenriksdepartementet og utenriksstasjonene. Resultatet av denne evalueringen forelå i ”Årsmelding fra Utenriksdepartementets rådgivende utvalg for resultater i utviklingspolitikken”. Noen av utvalgets anbefalinger var at norske jordbrukssubsidier ikke må stå i veien for økt import fra de fattigste landene. Man bør også stille strengere krav til frivillige organisasjoner og større vilje til risiko i utviklingstiltak. Regjeringen vil komme tilbake med eventuelle forslag til endringer i de administrative rammene som følge av gjennomgangen.

Verdensbanken

Redegjørelse for Verdensbankens politikk

Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har gjentatte ganger reist kritikk mot Verdensbanken, og stilt spørsmål ved Norges arbeid i Verdensbankens organer gjennom behandlingen av saker i Utenrikskomiteen. Blant annet for å imøtekomme denne kritikken, informerte utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson Stortinget om Verdensbanken og Norges rolle i dens styrende organer og virksomhet. Sosialistisk Venstreparti ønsket særlig en redegjørelse om hvordan Norge har påvirket Verdensbankens strukturtilpasningspolitikk, og i hvilken grad strukturtilpasning har vært stilt som vilkår for norsk bistand.

Verdensbankens politikk har endret seg vesentlig i løpet av det siste tiåret. Den har nå et klart fokus på fattigdomsbekjempelse og legger kritisk vekt på nasjonalt eierskap. Introduksjonen av det såkalte Comprehensive Development Framework (CDF) markerte på mange måter denne endringen. Dette er et rammeverk for en helhetlig tilnærming til utvikling hvor det klargjøres at økonomisk og sosial utvikling ikke kan ses uavhengig av hverandre. Poverty Reduction Strategy Paper (PRSP), som ble lansert av Verdensbanken og IMF i fellesskap, videreførte denne tankegangen. Her må utviklingslandene selv formulere sine strategier. Målsettingene og planene i PRSP er formulert av dem som har ansvaret for budsjettene i utviklingslandene, ikke av Verdensbankens folk. Det gir en helt annen deltakelse og ansvarliggjøring, og det gir grunnlag for en positiv utvikling i disse landene. Verdensbanken bistår med analysearbeid og faglig bistand fremfor tradisjonell långivning til land med svakt styresett. Verdensbanken har de senere år vært opptatt av å styrke sitt forhold til frivillige organisasjoner og ta deres kritikk på alvor. HIPC – initiativet (Heavily Indebted Poor Countries Initiative) er et viktig initiativ fra Bretton Woods institusjonene. Det innebærer sterk gjeldsslette for svært fattige land. Norge var det første land som gikk helt til 100 pst. gjeldsslette for disse landene, senere har en rekke andre kreditorland lagt seg på samme linje. Bretton Woods-institusjonene må dermed i dag sies å ha et annet utgangspunkt for sin virksomhet enn tilfellet var på 80- og tidlig 90-tall da mange av strukturtilpasnings-programmene ble igangsatt. Det er også styrket fokus på likestilling i Verdensbankens arbeid. Norge har i fellesskap med de øvrige nordiske land – og en rekke andre land – bidratt til denne utviklingen. Det er i dag stort samsvar mellom Verdensbankens politikk og norsk utviklingspolitikk.

Påfyllingen til Verdensbankens utviklingsfond for de fattigste land

International Development Association (IDA) er Verdensbankens utviklingsfond for de fattigste land, og mobiliserer ressurser gjennom påfyllingsforhandlinger mellom giverland hvert tredje år. Forhandlingene om den 13. kapitalpåfyllingen av IDA for perioden fra 1. juli 2002 til 30. juni 2005 ble innledet i februar 2000. Forhandlingene ble etter seks forhandlingsmøter avsluttet i London 1. juli 2002.

I likhet med tidligere forhandlinger omfattet forhandlingene om den 13. kapitalpåfyllingen påfyllingens størrelse, byrdefordelingen mellom giverlandene og kriteriene og de utviklingspolitiske målsettinger for IDAs virksomhet. I tillegg ble spørsmålet om i hvilken grad og til hvilke formål IDA skal yte gavebistand et sentralt forhandlingstema. Størstedelen av midlene i fondet skal fortsatt lånes ut på svært gunstige vilkår. Under forhandlingene ble det imidlertid enighet om at en del av midlene (18-21 pst.) skal gis som ren gavebistand, i hovedsak til land som er rammet av væpnet konflikt, HIV/AIDS, naturkatastrofer og/eller opplever en vanskelig gjeldssituasjon. En viktig nyvinning i forhold til tidligere påfyllinger er at IDAs bistand skal forankres sterkere i de fattige landenes egne fattigdomsrettede utviklingsstrategier.

Totalt beløper giverlandenes andel av den 13. kapitalpåfyllingen seg til USD 12,7 mrd. (rundt 115 mrd. kr). For Norges del innebærer påfyllingen et totalt bidrag på 1,75 mrd. kr fordelt over tre år. Dette utgjør 1,52 pst. av påfyllingen, opp fra en andel på 1,42 pst. i de senere påfyllinger. En samlet utenrikskomité ga tilslutning til dette.

Betydningen av handel

Handel og næringsutvikling er en forutsetning for økt verdiskapning, sysselsetting og økonomisk vekst i utviklingslandene og dermed for deres evne til å bekjempe fattigdom. En åpnere verdenshandel med økt markedsadgang for utviklingsland og økte direkte investeringer er ofte viktigere enn bistand for å skape vekst. Regjeringen vil derfor aktivt følge opp erklæringen fra WTOs ministermøte i Doha i november 2001 for bedre å integrere de fattigste landene i handelssystemet og verdenshandelen.

Regjeringen innførte i 2002 tollfri og kvotefri import til Norge fra de minst utviklede landene- MUL-landene (se Høyres håndbok 20002). Regjeringen jobber for at også andre land enn MUL-landene inkluderes når økt tilgang til både det norske og det internasjonale markedet diskuteres blant annet i WTO (se kapittel Utenrikspolitikk).

Gjennom sesjonen har særlig Sosialistisk Venstreparti, og til dels også Senterpartiet, gitt utrykk for at WTO-samarbeidet er negativt for utviklingslandene. Dette er Høyre og de andre partiene på Stortinget uenig i. Det kan virke som om Sosialistisk Venstreparti mener at Regjeringen glemmer utviklingslandenes behov og bare stiller opp for norske bedrifter når Sosialistisk Venstreparti flere ganger har kritisert Regjeringen for å ha fremmet krav overfor utviklingsland i GATS-forhandlingane. Faktisk er flertallet av WTOs 145 medlemsland utviklingsland. Utviklingslandene ønsker selv reell deltagelse i det multilaterale handelssystemet, og Regjeringen ønsker å bidra til å gi dem det. Nær sagt alle utviklingsland krever store reduksjoner i overføringene til landbruket og fjerning av eksportstøtte i de pågående WTO-forhandlingene. Utenriksminister Jan Petersen sa i Stortinget 28. mars at mange utviklingsland krever betydelig bedre adgang til markedene i industrilandene for sine eksportprodukter. Det er også mange utviklingsland som i tillegg ønsker at de selv skal ha helt eller delvis unntak fra tollreduksjoner. En stor gruppe utviklingsland er opptatt av å beholde ulike preferanseordninger som gir tollreduksjoner eller tollfritak i i-land og andre u-land via ulike preferanseordninger. Arbeiderpartiet påpekte i WTO-debatten i Stortinget 17. juni at det er forunderlig at ikke Sosialistisk Venstreparti selv er mer opptatt av utviklingslandene, men har holdninger som tilsier at de vet bedre enn det store flertallet av utviklingsland som er med i WTO-forhandlingene.