For forslaget i sin helhet, se Dok.nr.8:54 (1999-2000)

Bakgrunn

       Norge er i en internasjonal meget unik økonomisk situasjon idet landet har betydelige overskudd i statsbudsjettet og overskudd i handelsbalansen med utlandet. I tillegg er det meget lav arbeidsledighet og stabil lav inflasjon. Samtidig er det mange områder i landet som bør styrkes og forbedres, men av hensyn til ringvirkningene med muligheten for økt inflasjonspress og renteøkning hvis den innenlandske etterspørsel ble økt, hindrer bruk av penger på områder hvor mange mener det er nødvendig.

       En vesentlig og delvis avgjørende vektlegging av finanspolitikken og finanspolitiske indikatorer ved behandlingen av statsbudsjettet legger en klar begrensning av offentlige utgifter som altså staten har penger til å kunne bruke. Særlig renten er sterkt utsatt for debatt fordi hvis Norges Bank blir bekymret for inflasjonspress som følge av en økning i etterspørselen etter varer og tjenester innenlands, vil det naturlige svar være en renteøkning for å dempe etterspørselspresset, i og med at sentralbanken nå i praksis styrer renten etter et inflasjonsmål og etter innvirkningen på stabiliteten i norsk innenriksøkonomi.

       I dagens budsjettsystem med tabeller og indikatorutregninger regnes alle utgifter over statsbudsjettet å ha nøyaktig samme finanspolitiske virkning helt uavhengig av den reelle situasjon. Dette er en åpenbar svakhet som både hindrer fornuftig pengebruk og en nyansert finanspolitisk debatt. Det ville bli en langt mer realistisk økonomisk debatt og handlefrihet hvis alle finanspolitiske indikatorer og beregninger i nasjonalbudsjettsammenheng ble satt på korrekt måte basert på de reelle virkninger for norsk innenriksøkonomi.

       For å illustrere hvor håpløst dagens system er nevnes noen eksempler:

• En styrking av sykehusenes budsjetter for kjøp av utstyr med 1 mrd. kroner tas i dag med som økt innenlandsk etterspørsel enten kjøp av utstyr skjer innenlands eller fra utlandet. En styrking av utdanningsbudsjetter med 1 mrd. kroner regnes selvsagt som økt etterspørsel, men kjøp av studieplasser i utlandet med 1 mrd. kroner ville ikke betydd noe for etterspørselen innenlands.
• En styrking av eldreomsorgen med bygging og drift av sykehjem med 3 mrd. kroner øker selvsagt etterspørselen tilsvarende, men hvis bygging og drift skjedde i utlandet ville det være omtrent null etterspørselsvirkning for norsk økonomi.
• Hvis staten kjøper fregatter for 12 mrd. kroner i utlandet betyr det intet for etterspørselen i norsk økonomi, med mindre kjøpene kobles til gjenkjøpsforpliktelser fra norske bedrifter.
• Hvis u-hjelpen økes eller minskes med noen milliarder kroner betyr det intet for finanspolitikken i Norge hvis det da ikke er slik at bruken av hjelpen går til kjøp av norskproduserte varer og tjenester eller til lønn for norske borgere.
• Hvis det ble kjøpt inn nye biler til politiet og helikoptre til Forsvaret fra utlandet, betyr det ikke noe for økt etterspørselspress i norsk økonomi, men kun for bedre arbeidsforhold og bedre kvantitet og kvalitet i utstyr tilgjengelig for viktige deler av norsk myndighetsutøvelse.

       Slik nasjonal- og statsbudsjettet i dag er satt opp skilles det ikke mellom kjøp av varer og tjenester fra utlandet og kjøp av varer og tjenester innenlands. For de fleste land er dette normalt, men for Norge er dette nå en betydelig hindring for en fornuftig disponering av den økonomiske velstand i et langsiktig perspektiv. Det er for øvrig også en merkverdighet at det i nasjonal- og statsbudsjettsammenheng skilles mellom identiske investeringer basert på bokføringsmetoder og måter å organisere en virksomhet på uten at det er presentert noen fornuftig forklaring på forholdet. Det tenkes her på den ulike behandling som skjer med investeringer over og under streken i statsbudsjettet, altså om det er investeringer i aksjer eller i bygninger eller noe annet håndfast.

       Slik det nå er kunne man innenfor det nåværende system kjøpe aksjer i Norsk Sykehusutstyr ASA for 5 mrd. kroner hvor staten var eneaksjonær. Så kjøpte man inn utstyr for aksjekapitalen som så ble leiet ut til norske sykehus for 1 mill. kroner pr. år. Det ville, bortsett fra den ene million, vært holdt utenfor alle makroøkonomiske beregninger fordi det dreiet seg om aksjekjøp og ikke utstyrskjøp. Dette er selvsagt et meget spesielt eksempel, men i prinsippet korrekt fordi aksjekjøp er under streken, mens utstyrskjøp er over streken.

       De makroøkonomiske beregninger bør derfor på noe sikt gjennomgås med det for øyet å lage et system som er relevant og korrekt for vurderingen av norsk innenlandsøkonomi når det gjelder tilbud/etterspørselsvirkninger, inflasjons/deflasjonstendenser og rente- og valutadannelsen. Det er imidlertid viktig å få en rask etablering av et system hvor fornuftig kjøp av varer og tjenester i utlandet ikke stoppes fordi det helt feilaktig fremkommer i tabeller over innenlandsk kjøp av varer og tjenester. Det må være dumt at kjøp av varer og tjenester fra utlandet ikke skjer fordi det blir regnet som en økning i den innenlandske etterspørsel med den fare for rente- og inflasjonsøkning som da kunne blitt resultatet. Det er dog for dumt å behandle en utgift som en økning i etterspørselen både når det er riktig og når det er galt.

       Derfor fremsettes dette forslaget for å etablere et eget budsjett for kjøp av varer og tjenester i utlandet som så ikke inngår i de tabeller og beregninger som foretas i nasjonal- og statsbudsjettsammenheng for å beregne stramheten og slakkheten i finanspolitikken. Dette kan for mange utenfor det politiske liv på Løvebakken virke som et anstaltmakeri fordi mange analytikere ville lett ta hensyn til og ikke overreagere over noen milliarder i økte bevilgninger på et statsbudsjett på rundt 600 mrd. og et bruttonasjonalbudsjett på rundt 1200 mrd. kroner. I den politiske verden makter de fleste ikke dette og under budsjettbehandlingen om høsten og revideringen om våren hyles det fort opp om renteøkning og inflasjonspress for bare noen hundre ekstra millioner og det hyles like mye om pengene brukes i utlandet eller i Norge. Forslaget om en overføring av midler til et selvstendig og separat utenlandsbudsjett for bruk i utlandet i samsvar med et eget regelverk eller punkt i Stortingets bevilgningsreglement skyldes således mangler i det politiske system for forståelse av de reelle størrelser i et statsbudsjett. Et slikt utenlandsbudsjett vil skape en debatt om hvor stort et slikt budsjett kan være for et budsjettår som vil være relevant i en soliditetsdebatt om statsbudsjettet og deretter hvorledes pengene burde brukes. Et slikt system ville også gjøre det mulig for mange berørte offentlige etater og samfunnsgrupper å foreslå ekstraordinære innkjøp av varer og tjenester i et kortsiktig perspektiv fra utlandet.

       Et slikt eget budsjett vil selvsagt måtte få inntekter på samme måte som det nåværende petroleumsfond, altså fra statsbudsjettet, eller rent teknisk til utenlandsbudsjettet fra petroleumsfondet slik statsbudsjettet får midler fra petroleumsfondet.

       For at et slikt utenlandsbudsjett skal kunne virke etter sin hensikt, må det etableres klare regler for hvilke type utgifter som skal kunne betales fra dette budsjettet. Det er for eksempel selvsagt at det ikke kan være varige faste og langsiktige utgifter fordi man vet aldri hvor lenge den nåværende økonomiske situasjon for Norge, med overskudd på statsbudsjett og handelsbalanse vil vare. Der det dreier seg om løpende driftsutgifter bør disse alltid være av en karakter, art eller form som kan avvikles i sin helhet etter maksimalt 3 år. For øvrig må det dreie seg om kjøp av utstyr som ikke inngår i et vedvarende anskaffelsesprogram, men som særskilte innkjøp basert på en spesiell situasjon og fordi det er penger tilgjengelig for formålet. Det må således være ekstraordinære innkjøp eller kjøp av varer og tjenester som lett kan avvikles i trangere tider.

       I tillegg til at det ikke må være varige og faste utgifter som kan pålegges utenlandsbudsjettet er det også viktig at det kun er utgifter som ikke påvirker den innenlandske etterspørsel etter varer og tjenester. Det må således innføres en kontrollordning og godkjennelsesordning innefor et regelverk, slik at eventuelle virkninger for innenlandsøkonomien blir flyttet over til det ordinære nasjonal- og statsbudsjetts bevilgninger og tabeller og beregninger. Et utgangspunkt for vurderingen av et system med et utenlandsbudsjett kan for eksempel være at kun utgifter til kjøp av varer og tjeneste som for 90 % vedkommende får virkning i utlandet og maksimalt 10 % gir virkning for innenlandsøkonomien. Når et slikt system innføres bør det selvsagt også skje en korrigering for allerede eksisterende budsjettposter som for eksempel u-hjelpen som for en betydelig del kun gir økonomisk virkning i utlandet. Det samme gjelder deler av bevilgninger til internasjonale organisasjoner og operasjoner.

       Forslagsstillerne ser således faren for at et slikt utenlandsbudsjett blir påført ordinære og faste innkjøp slik det skjedde med folketrygden på begynnelsen av 1970-tallet. Samtidig må det kunne forsvares som det gjøres i alle moderne selskaper at det utbetales en bonus eller bekostes noe spesielt når resultatet av virksomheten er spesielt godt. Det må være meningsløst at når budsjettet i 1999 fikk et overskudd på mer enn i 30 mrd. kroner i forhold til det som var beregnet og forventet, så brukes disse midler bare til kjøp av flere aksjer i utenlandske selskaper til sparing for fremtidige generasjoner uten at de som i dag bor og lever i landet mottar noen som helst fordel av det. Når slikt skjer mener forslagsstillerne at det ville være fornuftig med en debatt om tiltak som særlig den eldre del (de lever ikke i fremtiden som pengene saltes ned til) av befolkningen kunne nyte godt av.

       Slik forslagsstillerne ser det er det flere formål et slikt utenlandsbudsjett vil kunne benyttes til som ville være bra for de som lever i Norge i dag, men også for den langsiktige fremtid for landet.