Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Sivilisasjonskonflikt - forsvar for friheten eller farlige fiendebilder

Dette seminaret ble arrangert i samarbeid med Norad 19. desember 2006. Innledere var Halvor Finess Tretvoll og Walid-al Kubaisi. Utgangspunktet for seminaret var at vårt og vestens forhold til islam og muslimer, hjemme og ute, er stadig oftere tema for debatt i norske medier og offentlighet. Perspektivene kan være dramatiske, knyttet til sivilisasjonenes sammenstøt, nye fiendebilder og frykt for svekkelse av liberale vestlige verdier og økende muslimsk innflytelse i Europa. Norske utviklingsorganisasjoner har hittil stort sett forholdt seg tause i denne debatten. Er disse spørsmålene relevante for organisasjonene som skal informere om nord/sør-spørsmål i Norge, og hvilken rolle bør de ta? 

Her er innlegget som ble holdt av Halvor Finess Tretvoll. Han har jobbet som debattredaktør i Ny Tid og er aktuell med debattboka "Kosmopolitikk".

Vi har vært igjennom et polariseringens år. Siden Jyllands-Posten publiserte Muhammad-karikaturene 30. september 2005, er debattklimaet blitt tøffere.  Man må vokte seg vel. Vi roper opp om trusler mot ytringsfrihet, antisemittisme eller islamhets raskere enn før. Vi er blitt mer mistenksomme.

En destruktiv egendynamikk gjør seg gjeldene. Som FNs høynivåpanel Alliance of civilizations skriver i en rapport:

Some political leaders and sectors of the media, as well as radical groups have exploited this environment, painting mirror images of a world made up of mutually exclusive cultures, religions, or civilizations, historically distinct and destined for confrontation.

Resultatet er at vi kan se ut til å nærmer oss ”a point of no return”. I verste fall kan alt snakket om et sivilisasjonssammenstøt vise seg å bli en selvoppfyllende profeti. I møtet mellom islam og det kristensekulære vesten forsterkes stereotypiene og mistenksomheten hver gang en bombe går av, enten den blir levert fra 10 000 fots høyde over Irak eller i en ryggsekk på et kollektivt transportmiddel i Madrid, London eller Tel Aviv. Enhver hendelse, stor eller liten, settes inn i sin rette konspiratoriske sammenheng. Vesten er preget av dekadent nihilisme. Muslimer befinner seg i steinalderen. Noen tegninger av profeten Muhammed, eller en imams uheldige uttalelser om kvinners rettigheter, blir bevis på motpartens umenneskelighet.

Spørsmålet om møte mellom islam og det kristensekulære Vesten har hundrevis av forkledninger: Fra hijab-debatt til kamp mot terrorisme, fra kommunal integrasjonspolitikk til global sikkerhetspolitikk. I en eller annen form springer slike saker til overflaten daglig.

La oss ta et norsk eksempel fra i sommer. Jostein Gaarders kronikk og forumet til Shabana Rehmnan, Nina Witoszek og Hans Rustad skapte følelsesladete debatter. Disse debattene er også eksempler på at stadig flere europeiske samfunn deler seg i to. En halvdel mener problemet er absolutisme, og ønsker større respekt for forskjellighet. Den andre halvdelen mener at problemet er nihilisme. Noen av de sistnevnte har søkt tilbake til faste verdier, som religionen, familien og nasjonen. Men de fleste er opptatt av trusselen islam(ismen) utgjør overfor verdier som ytringsfrihet, likestilling og demokrati.

I Europa er multikulturalismen på retrett. Aggresjonsnivået i de stadige angrepene mot denne tankeretningen har økt eksponentielt de siste årene. Den beskyldes for å være relativistisk, og for å ha sviktet innvandrerjenter som opplever press og maktmisbruk, tvangsgifte og æresdrap. Det ropes om strengere krav overfor immigranter, særlig muslimer. Listen over hatefulle anti-muslimske bøker som Oriana Fallacis The Force of Reason blir stadig lenger. Dette er noen nye tilskudd: Robert Spencer har skrevet The Politicaly Incorrect Guide to Islam, Tony Blankley har skrevet The West’s Last Chanse: Will We Win the Clash of Civilizations? og Claire Berlinski star bak Menace in Europe: Why the Continent’s Crisis Is America’s Too. Titlene gir et ganske presist inntrykk av innholdet. Våren 2006 lå også Bruce Bawers While Europe slept på topp hundre-listen over sakprosabøker hos nettbokhandelen Amazon. Boken tar utgangspunkt i forfatterens erfaringer fra Nederland og Norge. Bawers hypotese er at vestens verdier er under angrep, og at europeere, Norge er intet unntak, er lullet inn i en multikulturalistisk søvn og derfor lar det skje.

I Europa har Nederland og Danmark – der jeg for tiden bor – kommet lengst i denne negative utviklingen, men Norge er i ferd med å følge etter. La meg kort beskrive hvordan debattklimaet er i Danmark. Søren Krarup, presten og Dansk Folkeparti-mannen som var sentral da den strenge danske innvandringslovgivningen ble utformet, har nylig gitt ut en bok. Det heter Systemskiftet og er en feiring av Anders Fogh Rasmussens maktovertakelse i 2001. Det betydde ifølge forfatteren slutten på en hundreårsnatt preget av «kulturradikalismen» og «Systemet Politiken», altså de holdningene og verdiene om toleranse, frigjøring og selvrealisering som Georg Brandes introduserte og som avisen Politiken har videreført siden. For Krarup var dette «en dybt indgribende forandring af Danmarks historie». Det var «folkeånden»  som reiste seg mot de vankelmodige intellektuelle elitene på danskhetens og kristendommens grunn. Den fikk folket til å samle seg rundt Fogh Rasmussen og Dansk folkepartis leder Pia Kjærsgaard og satte en endelig stopper for forsøkene på å gjøre nasjonen Danmark til innvandringslandet Danmark. Den var «en folkelig afisning af en politisk korrekthed som vil gøre os historieløse, rodløse, åndløse», skriver Krarup. Her insinueres det for eksempel at danskene ville ha endt i reservater, som indianerne i USA, dersom «den nasjonale selvbesindelse» ikke var blitt vekket til live. Den nye utlendingsloven fra 1983 var «en slags voldtækt av danskerne» og forvandlet Danmark til «et allemannseje», til et «offentlig herberg». Korstogene var «en slags europeisk selvforsvar» og de som ikke vil kjempe mot islam sammenlignes med dem som ikke stod opp mot nazismen da Danmark ble angrepet.

Karen Jespersens og Ralf Pittelkows Islamister og naivister bør også nevnes, fordi de to har tilknytning til det danske sosialdemokratiet. Det er bare den drøyeste politiske bruken av islam de to forfatterne vil til livs. Og de påpeker en del bekymringsfulle utviklingstrekk. Ikke minst viser de hvordan moderate muslimer i visse sammenhenger presses i en mer ekstrem retning av en ganske knallhard indre justis i noen innvandrermiljøer. Det finnes en hard kjerne av islamister som ønsker at sharialovgivning skal få stadig større betydning – både i Midtøsten og i europeiske samfunn. Den har dypt totalitære trekk. Den ønsker parallellsamfunn i Vesten. Om det er en så stor trussel som de to forfatterne gir inntrykk av, er imidlertid tvilsomt.

Boka bærer i seg de nye sure tonene i dansk debatt. Slik sett er den både et utslag av Krarups systemskifte og et tegn på at han tar feil når han gir inntrykk av å vunnet en knusende seier over den «krakeledere kulturradikalismen». Det er tydeligvis fortsatt nødvendig å gå til angrep på ”de politisk korrekte” intellektuelle. I Pittelkows og Jespersens øyne bøyer disse «naivistene» av for stadig flere krav fra en organisert og offensiv islamisme. Den ledes av så forskjellige folk som Tariq Ramadan og al Jazeera-stjernen Yusuf al-Qaradawi. Den gjemmer seg bak et mindre problematisk språk i offentlige sammenhenger, men er i virkeligheten dyp totalitær og i ferd med å bli den raskest voksende retningen innen islam – også blant unge i Vesten. Derfor er det nødvendig å si stopp, skriver Pittelkow og Jespersen. Ingen halalmat i skolekjøkkenet. Ingen dusjforheng i garderobene. Intet fritak fra kristendomsundervisning. Ingen fritidsklubber med egne jentekvelder.  Man får nærmest følelsen av at danske muslimer må nyte en lille en til morgenmaden før Europa kan reddes. Bare slik er det mulig å bevare Europas «frihedsorienterede grundværdier» og «samdundets sammenhængskraft», som de skriver – uten å bli særlig mer konkrete om hva det innebærer.

Man skal ikke uten videre kimse av Salman Rushdie og de elleve andre som i kjølvannet av karikaturstriden stod bak et opprop der radikal islamisme ble fremstilt som en ny totalitær trussel. Betingelsen for en slik oppfatning er imidlertid at man skiller klart mellom den muslimske hvermannsen på gatene i Kairo, Damaskus, Teheran, eller Paris, Berlin og Oslo på den ene siden, og radikale islamister med politiske målsetninger om å gjenreise kalifatet med utgangspunkt i Tora Bora-fjellene på den andre. Det gjør ikke folk som Søren Krarup. Islam, islamisme, radikal islamisme og terrorisme blandes istedenfor sammen til en grumsete grøt.

Man må heller ikke gå i den fellen som det avdøde nyhetsmagasinet Memos redaktør Kristine Moody gikk i da hun for omlag et år siden hevdet at innvandrere (av en eller annen grunn pekte hun spesielt på pakistanere) i Norge må godta at ”noen ganger er vestlige verdier best”. Problemet er selvfølgelig at hun og forfattere som Bruce Bawer eller Pitteelkow/Jespersen ikke spesifiserer hvilke ”vestlige verdier” de tenkte på, eller nevner med et ord at verdiene det er verdt å kjempe for ikke er vestlige, men universelle, og at Vesten gang på gang bryter med nettopp disse verdiene i sin militære og økonomiske handlemåte i andre deler av verden.

Jeg kunne også nevnt Hege Storhaug og hennes Human Rights Service, som gjør seg skyldig i noe av det samme. Tittelen på dette seminaret er heller ikke betryggende. ”Sivilisasjonskonflikt - forsvar for friheten eller farlige fiendebilder?” heter det. Men det er antagelsen om at friheten noensinne kan forsvares gjennom en sivilisasjonskonflikt som er problemet. Kontrasten til FNs høynivåpanel er enorm. I rapporten sin skriver de:
“The anxiety and confusion caused by the “clash of civilizations” theory regrettably has distorted the terms of the discourse on the real nature of the predicament the world is facing. The history of relations between cultures is not only one of wars and confrontation. It is also based on centuries of constructive exchanges, cross-fertilization, and peaceful co-existence. Moreover, classifying internally fluid and diverse societies along hard-and-fast lines of civilizations interferes with more illuminating ways of understanding questions of identity, motivation and behavior. Rifts between the powerful and the powerless or the rich and the poor or between different political groups, classes, occupations and nationalities have greater explanatory power than such cultural categories. Indeed, the latter stereotypes only serve to entrench already polarized opinions. Worse, by promoting the misguided view that cultures are set on an unavoidable collision course, they help turn negotiable disputes into seemingly intractable identity-based conflicts that take hold of the popular imagination. It is essential, therefore, to counter the stereotypes and misconceptions that deepen patterns of hostility and mistrust among societies.“

Er så denne diskusjonen relevante for organisasjonene som skal informere om nord/sør-spørsmål i Norge? Mitt svar er et ubetinget ja. For det første fordi dette er et av de viktigste debattene i vår tid, som vikler seg inn i og krysser så mange andre politiske dimensjoner at ingen kan se bort fra den. Heller ikke bistandsorganisasjonene, RORG-gjengen, Utviklingsdepartementet, NORAD eller de utviklingsfaglige miljøene. For det andre fordi flere av disse organisasjonene, med sine erfaringer fra felt i muslimske land, kunne bidra på en konstruktiv og kunnskapsbasert måte i den norske debatten.

Det forekommer meg imidlertid at vi bør seg på forholdet mellom hele utviklingsdiskursen og debatten om møtet mellom islam og det kristensekulære Vesten, og ikke bare sistnevntes betydning for informasjonsarbeidet om nord/sør-spørsmål.

Begrepet utvikling henger nemlig sammen med ideen om at de andre ikke er som oss, men at de bør bli det – ved vår hjelp. Slik var det i alle fall før. Her finner vi utviklingsdiskursens røtter. Tidligere var det ingen synlig betydningsforskjell mellom ordene utvikling og ordet vestliggjøring. Det har møtt kritikk i flere omganger.

På 1970-tallet snakket avhengighetsskolen om at utvikling kun kunne skje på lokale premisser. På 1980-tallet slo postkolonialismen inn. På 1990-tallet kom kritikken av å gjøre bistand til en del av stormaktenes utenrikspolitikk. Og på 2000-tallet økte motstanden mot Verdensbankens og IMFs nyliberale økonomiske politikk.

Men er denne roten i utviklingsdiskursen egentlig passivisert? Finnes det ingen rester igjen av den? Og kan det egentlig være på noen annen måte? Bør det være på noen annen måte?

Jeg har ikke alle svarene, og utvikling er ikke mitt fag, men jeg tror spørsmålene bør stilles. Samuel Huntington – mannen som skrev det skjebnesvangre essayet om Clash of Civilizations – har for eksempel gitt opphav til en teoretisk retning innen utviklingsfaget. I sitt tidligere liv stod han bak en demokratiseringsteori som ble modell for å forstå demokratiseringsprosessene i Afrika etter kolonitiden og det senere demokratiske tilbakeslaget da det viste seg at de nye lederne alt for ofte var makthungrige tyranner. Göran Hyden har foreksempel viderutviklet Huntington i en slik retning. Nå kan det godt være at demokratiseringsteorien har noe for seg, men man bør i det minste stille spørsmålet om det er noen sammenheng mellom demokratiteorien og teorien om sivilisasjonssammenstøt og dermed også om det er noen sammenheng mellom teorien om sivilisasjonssammenstøt og utviklingsdiskursen.

I Norge har også misjon vært en viktig historisk forløper til bistandsindustrien. Og misjon handler jo om noe så sensitivt som å ville prege et fremmed samfunn med sin egen religion.

Det er med andre ord nødvendig at bistandsorganisasjonene og de utviklingsfaglige miljøene begynner å diskutere møtet mellom islam og det kristensekulære vesten. De vanskelige temaene står i kø:

-- Sammenblanding av militære operasjoner og hjelpeoperasjoner kan være problematisk. Det er ikke uten grunn at det legges relativt stor vekt på den humanitære siden av vårt bidrag til Afghanistan-styrken.

-- Politiske satsinger som kvinnerettet bistand reiser også vanskelige problemstillinger. Er dette vestliggjøring? Hvordan forholde seg til de kreftene som hevder at det er tilfellet? Jeg mener ikke at kvinnerettet bistand er galt. Ifølge Unicef er det avgjørende for menneskehetens utvikling. Ifølge UNDPS Arab development report er det en avgjørende for Midtøstens utvikling. Men er det ikke et dilemma her? Ifølge Aftenposten 11. desember 2006 blir kvinnefrigjøring noen steder sett på som en av Vestens styggedommer. Hvordan unngå konfrontasjon der det er tilfelle? Eller bør man gå inn for en isolert konfrontasjon på dette området?

-- Dersom man virkelig mener at utvikling er noe annet enn vestliggjøring: Hvordan kan man legge til rette for at flere moderniseringsveier blir tilgjengelige for utviklingslandene. Jeg snakker ikke kun om relativt begrensede enkeltprosjekter, men også om hvordan man kunne tenke seg at institusjoner som Verdensbanken endres for å gjøre dette mulig for utviklingslandene.

I invitasjonen til dette seminaret ble det også reist spørsmål om hvilken rolle organisasjonene bør innta i diskusjonen om møte mellom sivilisasjonene? Svaret som jeg og Thomas Hylland Eriksen går inn for i boka Kosmopolitikk er en syltynn universalisme. Det dreier seg om å gjenfinne balansen mellom universelle verdier og toleranse for variasjon. Visse verdier skal være allmenne og ukrenkelige, i Oslo og i Peshawar, men et mangfold av veier til det gode liv må anerkjennes som likeverdige. Nøyaktig hvor syltynn en slik universalisme kan være bør imidlertid ikke besvares entydig. Tvilen og kontekstfølsomheten må alltid følge med. Verken nihilisme eller absolutisme er akseptable løsninger. I forhold til det som er vanlige holdninger i mange vestlige samfunn, ønsker vi heller en forskyvning av hvilke universelle verdier det er verdt å kjempe for og en utvidelse av området der mangfold er ønskelig. Vi går inn for en kosmopolitisk kulturradikalisme. Både kosmopolitanismen og kulturradikalismen forholder seg til balansen mellom det partikulære og det universelle, men nærmer seg temaet fra to kanter. Svaret vårt ligger i en kombinasjon: En kosmopolitikk som har et begrep om toleransens grenser, og en kulturradikalisme med større følsomhet overfor variasjon.

Å i stedet pleie sine fiendebilder, er å gi fra seg sine beste kort.


Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 12. januar
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.