Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Kommentar/debatt:

Afrikas svarte gull

Kidnappingen av norske oljearbeidere og en kraftig økning av oljeprisene skapte i 2006 overskrifter om Afrikas påståtte oljeeventyr. Jakten på «det svarte gull» foregår nå over store deler av kontinentet. Men det er vanskelig å finne eksempler på at oljen har ført til utvikling og velstand for Afrikas befolkning.
Av Sigurd Jorde, Fellesrådet for Afrika | Tirsdag 19. desember 2006

(En noe redigert versjon av denne kronikken sto på trykk i Ny Tid 15.12.06)

Sigurd Jorde er informasjonsansvarlig i Fellesrådet for Afrika og redaktør av ”Oljespill – Jakten på Afrikas svarte gull”

For to år siden begynte Fellesrådet for Afrika en kampanje om Afrikas olje, og fant raskt at vi ikke var de eneste som hadde oppdaget kontinentets oljepotensial. Norske oljeselskaper har lenge vært engasjert i for eksempel Angola og Nigeria, og blir nå fulgt av en rekke mindre leverandørselskap. Kidnappingene i Nigerdeltaet satte tema på dagsorden også her i Norge; utviklingen av Afrikas olje angår også oss.

Verdens befolkning forbruker stadig mer olje. I dag forbruker USA, med fem prosent av verdens befolkning, omtrent 25 prosent av verdens olje. Landets eget energidepartement forventer at forbruket av olje vil øke fra rundt 19,7 millioner fat olje per dag i 2001 til 28,3 millioner fat per dag i 2025, en økning på 44 prosent. Resten av Vesten følger tett etter.

De asiatiske landene forventes å doble sitt oljeforbruk over de neste 25 årene, fra 15 til 32 millioner fat om dagen. Av disse forventes Kina å øke forbruket fra 5 millioner til 12,8 millioner fat, India fra 2,1 til 5,3 millioner fat.

Både USA og Kina, kanskje de mest sårbare oljeimportørene, har allerede i flere år forbrukt mer olje de selv produserer, og sammen bidrar de til hardere konkurransen.

Stigende oljepriser

I 2006 vippet prisen for olje for første gang over 70 dollar fatet. Sutrende norske og amerikanske bilister fikk godt med oppmerksomhet. Men de som virkelig betaler prisen er fattige land som i utgangspunktet sliter med å få økonomien til å gå rundt.

Over hele Afrika meldte lokale aviser om alvorlige konsekvenser for jordbruk, transport og næringsliv: Folk måtte gå flere mil til jobben, små fiskebåter hadde ikke råd til drivstoff, flere land hadde omfattende streiker mot økte bensinprisene. Interessant nok var situasjonen i Nigerdeltaet, det største oljeproduserende området i Afrika, en av årsakene til prishoppet våren 2006. Omfattende sabotasje og kidnapping av oljearbeidere senket Nigerias eksport kraftig.

Frenetisk oljeleting

Økte priser, hardere konkurranse og ny teknologi har ført til en frenetisk oljeleting over store deler av Afrika og stadig nye land blir dratt med i jakten etter nye oljefunn. Bare i løpet av 2006 har takten i oljeletingen og utvinningen økt i de oljeproduserende landene i Vest-Afrika som Angola og Kongo-Brazzaville. Nye land står i startgropa, og vi har fått omfattende letning og enkelte lovende funn i land som Mauritania, Uganda, Kenya, Tanzania og Zambia for å nevne noen. En ny trend finner vi i økende offshoreleting og produksjon blant annet utenfor Nigeria, São Tomé og Príncipe, Mosambik, Sør-Afrika og Namibia.

I tillegg til økt leting har den eksisterende oljeproduksjonen i de afrikanske landene økt. Fra 2004 til 2005 økte produksjonen i Afrika samlet med 6,2 prosent. I Angola økte produksjonen med 26 prosent og i Sudan med 16,6 prosent. Tallene for 2006 vil trolig ligge høyere.

Afrika samlet sto for 12 prosent av verdens oljeproduksjon i 2005. Selv om Afrikas andel av verdens oljeproduksjon kan synes lav, blir kontinentet likevel stadig viktigere som leverandør. Nigeria er Afrikas klart største produsent av olje, med en daglig produksjon på 2,58 millioner fat om dagen (2005). Dette er mindre enn Norges 2,97 millioner fat om dagen. Men mens Norge er en av verdens ledende eksportører av olje har vi trolig nådd toppen. Mens hele Nordsjøen til sammen har 16,3 milliarder fat i kjente reserver, har Nigeria 24 milliarder fat alene (BP, 2003).

Internasjonal konkurranse

Vestlige selskaper har dominert så lenge det har vært utvunnet olje i Afrika. I enkelte land, som i Kongo-Brazzaville og Nigeria, har selskapene vært så dominerende at mange mener de nærmest har gått i ett med staten: «Shell is the Nigerian State – the Nigerian state is a shell» Den økte interessen for Afrikas naturressurser har gitt kontinentet en ny geostrategisk betydning. Guinea-bukta – hvor det meste av Afrikas oljeproduksjon foregår – er et av de viktigste områdene for USAs fornyede interesse for Afrika. Samtidig ser USA og Europa forskrekket på hvordan Kina nå i rasende fart knytter politiske og økonomiske bånd til Afrika. Kina har i flere år bygd opp oljeindustrien i Sudan og er nå på vei inn i mange av landene i Guinea-bukta og Øst-Afrika.

Forspilte håp

«Oljens velsignelse og forbannelse» er gjentatt og presis beskrivelse av situasjonen i Afrika. Dagens oljeinntekter i Vest-Afrika er over 30 milliarder dollar i året, et tall som trolig vil nå 50 milliarder dollar i 2010. Denne veksten – ofte omtalt som «eventyr», «boom» og «bonanza» -- kan potensielt kunne skape en solid og sårt trengt økonomisk vekst i regionen.

Selv om man prøver er det vanskelig å finne positive eksempler på hvordan oljen er eller kan være en «velsignelse». I den grad det finnes positive eksempler fra olje- og gassektoren i Afrika, er det samtidig lett å finne kritikere som plukker eksemplet raskt fra hverandre.

«Ressursforbannelsen» er et annet viktig uttrykk som beskriver hvordan mange afrikanske land har problemer med å omforme naturrikdommen til menneskelig velstand. Det har blitt påpekt i flere rapporter at de oljeproduserende landene ofte har mer gjeld enn sine ikkeproduserende naboland. Videre faller de samme landene dårlig ut på statistikk over menneskelig utvikling og velstand. «Ressursforbannelsen» gjør at den økonomiske eliten mister initiativ og påskudd til å utvikle andre sektorer av økonomien enn oljen («Dutch desease»). Ressursrike land trenger ikke inntekter fra inntektskatt – og korrupte politikere trenger ikke folkets skatt eller stemmer for å holde på makta. Autoritært styre og konflikt blir resultatet. Det er ikke Afrika som er problemet, men det er god grunn til å spørre om ikke det kan være noe galt med oljen.

Oljeopprør

Korrupsjon, konflikt, autoritært styresett, uendelige gap mellom rike og fattige og miljøskader er noen av problemene som går igjen i land etter land. Nigerdeltaet er det beste og mest illustrerende eksempelet fordi situasjonen der har vært preget av alle problemene ramset opp her. For innbyggerne i Nigerdeltaet har kontakten med omverdenen gjennom historien bestått av plyndring av slaver, plyndring av palmeolje og nå plyndring av olje. Tidlig i 2006 begynte en relativt ny militant gruppe, Movement for the Emancipation of the Niger Delta (MEND), å sprenge oljeinstallasjoner og kidnappe arbeidere på utsatte plattformer og terminaler. På kort tid var Nigerias totale oljeproduksjon kraftig redusert, de internasjonale prisene steg kraftig og Nigerdeltaet fikk verdens oppmerksomhet.

Men Nigeria er bare ett eksempel. I Nigeria finnes det et stort og aktivt sivilsamfunn som konfronterer myndigheter og utenlandske selskaper, ofte med positivt utfall. I andre land er situasjonen like ille, uten den samme oppmerksomheten. Ekvatorial-Guinea er totalt avhengige av oljeproduksjonen, og en liten, korrupt elite har fullstendig kontroll over landets politikk og økonomi. Mangel på sivilsamfunn og uavhengig presse hindrer informasjon og kontroll med så vel utenlandske selskaper som landets myndigheter. Kongo-Brazzaville sliter med mange av de samme problemene. Christian Mounzeo fra Kongo-Brazzaville, en av forfatterne i vår nye bok ”Oljespill – Jakten på Afrikas svarte gull” ble arrestert i november i år etter sin reise til Norge. Han leder antikorrupsjonskampanjen Publish What You Pay i sitt hjemland, og ble arrestert på grunn av sin kritikk under PWYP sin strategikonferansen og den internasjonale EITI-konferansen i Oslo i november.

Problematiske

Utenlandske selskaper – store som små – holder Afrikas oljeproduksjon oppe. Det er en rå og hensynsløs bransje, men med hederlige unntak. Felles for oljeselskapene er at de er ute etter fortjeneste, og gang på gang har lokalbefolkningen tapt på elitens eller selskapenes fortjeneste. Selskaper som Shell og Elf er forhatte for deres opptreden i henholdsvis Nigeria og Kongo-Brazzaville.

Norske selskaper har foreløpig et bedre rykte, men så er de både små og nykommere i sammenlikning. En nylig utgitt rapport fra Norwatch la fram en lang liste over mindre kjente norske selskaper involvert i letevirksomhet, tjenesteforsyning og annen sekundær oljevirksomhet. En grundig gjennomgang av et av disse selskapene, Petroleum Geo-Services, viste at selskapet og myndighetene på Sao Tome og Principe på langt nær var enige om innholdet i kontraktene som var inngått og at PGS er lite villige til å røpe innholdet i kontraktene trass i São Tomés uttrykte ønske om full åpenhet i oljesektoren. Når Fellesrådet og Norwatch forsøkte å få opplysninger om de norskproduserte pumpemotorene som Rolls Royce Marine selger til Sudan var det svært vanskelig å få konkrete opplysninger om de store kontraktene med et svært kontroversielt regime i Khartoum.

Norge tjener stort

Norske selskaper og den norske staten tjener store beløp på Afrikas olje. Vårt Land regnet i 2005 ut hvordan Norge tjener like mye på Angolas olje som vi gir i bistand til hele kontinentet. Den norske staten er aksjeeier i både Statoil og Hydro som begge opererer i offshoresektoren i Angola og på land i henholdsvis Algerie og Libya. Noen eksempler; nøkkeltall for Statoil Angola Block 15 as viste et driftsresultat på 4,6 milliarder kroner, Statoil Angola Block 17 as viste 3,1 milliarder og Statoil North Africa Gas as 1,9 milliarder kroner den 2. oktober. Det lille norsk-svenske oljeselskapet PA Resources kunne i begynnelsen av oktober samme år love dobling av oljeproduksjonen fra sitt oljefelt i Kongo-Brazzaville til en forventet topproduksjon på 20.000 fat om dagen, ifølge Dagens Næringsliv.

Men Norge tjener på Afrika på et annet vis også; som ledende oljeeksportør tjener Norge enorme summer på de økte oljeprisene. En beregning i august 2006 slo fast at de høye oljeprisene ville gi Norge en ekstrainntekt på over 100 milliarder kroner hvis oljeprisene forble like høye året ut (de har siden sunket noe). Til sammen ville Norge tjene 2000 milliarder kroner i 2006. Til sammenlikning fikk de fattigste landene i Afrika en ekstraregning på 100 milliarder på grunn av økte oljeutgifter.

Vår forpliktelse

Fellesrådet for Afrikas mål med vår nye bok ”Oljespill -  Jakten på Afrikas olje” er først og fremst å skape oppmerksomhet og debatt om Afrikas såkalte oljeeventyr; både de positive og negative sidene. Oljeeventyret foregår i høyeste grad med Norge som en av karakterene i fortellingen, men ofte uten at den norske offentligheten følger med.

Et gjennomgående tema i denne boka er problemene oljen skaper. Selv om noen ønsker internasjonale oljeselskaper ut, vil de fleste aktørene i Afrika at oljeproduksjonen fortsetter – men på en måte som kommer folket til gode. Alle internasjonale oljeselskaper, også de norske, har derfor en åpenbar forpliktelse til å drive åpen og ren virksomhet. I tillegg bør de drive virksomheten på en måte som også gagner landene de opererer i, både ved å betale skatt og avgifter, men også ved å skape økonomiske ringvirkninger gjennom arbeidsplasser, kjøp av tjenester etc.

Den norske staten har tilsvarende en forpliktelse til å dele av sin erfaring fra Norges oljehistorie. Mange afrikanske ledere mener at Norge er et av de få landene som har klart å utnytte oljen på en god måte. Det norske bistandsprogrammet Olje for Utvikling, med et budsjett på 100 millioner i 2007, er en viktig bistandssatsing. Men det er samtidig et program hvor balansegangen mellom norsk bistand og næringsliv kan bli vanskelig.

Likevel er det viktig å advare mot å male et for svart bilde av situasjonen. På tross av utfordringene, bidrar faktisk oljeinntektene også utvikling og velstand. Flere av konfliktene har vært nødvendige for å skape endring: Miljøkrav til selskapene og antikorrupsjonskrav til myndighetene har ført til bedre standarder og politiske endringer. Selv om problemene er mange, teller også løsningene og seirene.

Det skal mye til å stanse kappløpet om Afrikas olje. Det er derfor helt nødvendig å sørge for at deltakerne tar hensyn til Afrikas befolkning og følger spillereglene de setter.


Aktuelle lenker:


Sigurd Jorde, Fellesrådet for Afrika - Sigurd Jorde, informasjonsansvarlig i Fellesrådet for Afrika og redaktør av ”Oljespill – Jakten på Afrikas svarte gull” som ble lansert i desember 2006.
Nyhetskanal  Nyheter (js-feed)

Om aktuell kommentar/debatt:


"Aktuell kommentar/debatt" på RORG-Samarbeidets ressurssider for Nord/Sør-interesserte formidler aktuelle kommentarer og debattinnlegg fra personer og medlemsorganisasjoner innenfor RORG-Samarbeidet.

Målsettingen er:

  • å stimulere til kritisk debatt om norsk sør-politikk og sentrale og aktuelle nord/sør- og utviklingsspørsmål og
  • å synliggjøre medlemsorganisasjonenes rolle som "vaktbikkje" overfor norsk sør-politikk og deres deltakelse i debatten om sentrale og aktuelle nord/sør- og utviklingsspørsmål.
Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 13. januar
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.