(Innlegget har stått på trykk i Dagens Næringsliv 04.02.08)

Tenk deg en situasjon der du er en av de 20 prosent rikeste i verden, og at denne gruppen er 40 ganger rikere enn alle de resterende 80 prosentene. Tenk deg samtidig at ikke bare har du gode grunner til å ha god samvittighet, men at det faktisk er godt og nødvendig for de fattigste at du er så søkkrik. For noen er dette en sakssvarende virkelighetsbeskrivelse.

På sitt møte i november forsøkte Kirkemøtet å rette et kritisk lys mot en slik virkelighetsforståelse. Det skulle kirken etter DNs syn aldri ha gjort. Kirkemøtets vedtak viser ifølge DNs leder 8. desember «kirkens klare glidning mot venstre». Kommentator Kjetil Wiedswang (DN 26. januar) slutter seg til denne analysen.

Denne venstreplasseringen er nok ikke ment som et kompliment fra DNs side. Dette blir klart når hovedargumentet i lederen framføres:»Som andre venstreorganisasjoner ser ikke kirken ut til å ha fått med seg at liberaliseringen av verdensøkonomien de siste årene faktisk har løftet hundrevis av millioner mennesker ut av lutfattigdom». Wiedswang er enig, og har mer å berette om nyliberalismens fortreffelighet: «Nyliberalismen» har ført til at «antall væpnede konflikter i verden har falt med 40 prosent. Antallet flyktninger i verden er halvert. Frihetsgraden og demokratisk styresett har økt radikalt».

Dette er hverken etterrettelig eller spesielt imponerende. For å parafrasere Wiedswang: Dette er lettvintheter à la George W. Bush på en dårlig dag. Det er, igjen med Wiedswangs ord, «pinlig svakt». Det er ikke lett å svare på sånt. La meg likevel forsøke.

Kirkemøtet sier ikke det DN og Wiedswang ønsker å høre for at de skal få sagt det de ønsker å si, nemlig at frihandel ikke fører til vekst. Tvert imot, i det bakgrunnsdokumentet for Kirkemøtets vedtak som Wiedswang kritiserer, står det eksplisitt: «Nedbygging av handelshindringer, åpning for konkurranse og friere flyt av ideer, arbeidskraft og varer kan føre til en frigjørende sosial utvikling. Maktmonopoler, være seg statlige eller private, er É utfordret og tvunget til å ta hensyn til de menneskene de er satt til å betjene», og så videre.

Kirkens krav om mer globalt demokrati, demokratisering av de globale finansinstitusjonene, aktørlikeverd og lokal og nasjonal medbestemmelse kan faktisk hevdes å være mer genuint liberalistisk enn DNs syn. Skal frihandelen være fri, må det stå likeverdige og fritt handlende aktører på begge sider av transaksjonen. Deltakelsen må være reell og konkurransen rettferdig.

DNs hovedargument, at nyliberalismen siden 1980-tallet har løftet hundrevis av millioner ut av fattigdommen (i tillegg til dens øvrige meritter), er så til de grader vagt og overordnet at det er umulig å argumentere hverken for eller imot. Allikevel: Å bruke Verdensbankens egne tall for å forsvare en politikk som i stor grad har vært ført gjennom Verdensbanken og IMF, er i seg selv tvilsomt rent argumentasjonsetisk.

Professor Robert Wade ved London School of Economics har vist at definisjonen og beregningen av fattigdomsgrensen i høy grad er utsatt for og har vært utsatt for manipulasjon. Det skal svært små håndgrep til i de bakenforliggende tallene før nettopp hundrevis av millioner mennesker flyttes over eller under grensen.

Motoren i DNs argumentasjon er veksten i Kina og India. Dette fungerer bare til en viss grad. Statistikken, spesielt fra Kina, er mildest talt upålitelig, og fordelingen av veksten går dessverre ikke først og fremst de fattiges vei.

Bunnlinjen er at disse sammenhengene er så komplekse at det er umulig å komme med så bombastiske vurderinger som DN gir uttrykk for. Økt og friere handel fører til bærekraftig vekst gitt visse betingelser. Det er disse betingelsene kirken ønsker en dialog om. Kravet om rettferdighet handler ikke om politisk fløytilhørighet. Som en av mange aktører i sivilsamfunnet sitter ikke kirken med det hele bildet. Det er det heller ingen andre som gjør.