(Kommentaren sto på trykk i avisa Nationen 13.02.08)

Marte Nilsen er leder i Attac Norge

Rett over nyttår sendte Nærings- og handelsdepartementet en modell for investeringsavtaler, såkalte BITs, ut på høring. Hovedmålet er å sikre beskyttelse for norske storselskapers investeringer i utlandet og legge til rette for at ikke nasjonale lovverk skal legge bånd på utenlandske investorer. Denne dramatiske begrensningen av politisk handlingsrom er i seg selv uhelding, men å fremstille den som god utviklingspolitikk er skandaløst.

Investeringsavtaler er ikke noe nytt fenomen. På verdensbasis finnes det i dag rundt 2200 forskjellige slike avtaler, bilaterale og regionale. Det lobbes hardt fra transnasjonale storselskaper for å få på plass slike avtaler, og flere ganger har det blitt gjort forsøk på å snike dem inn i internasjonale forhandlinger.

I år er det ti år siden MAI-avtalen ble avslørt. MAI-avtalen ville gjøre statene erstatningspliktige om lovverk eller andre begrensninger hemmet investorers maksimale avkastning i forhold til hva som ville vært tilfellet uten slike begrensinger. Selskapene skulle selv kunne gå til sak mot de landene som man mente brøt med avtalen. Vanlig praksis med at kun en stat kan gå til sak mot en annen stat skulle avvikles, noe som ville åpnet for at utelukkende økonomiske hensyn kunne ligge til grunn for slike søksmål.

MAI-avtalen ble forhandlet frem i det stille, helt uten offentlig debatt, og den var nær ved å gå igjennom det politiske systemet, uten at politikerne selv var klar over hva de var i ferd med å vedta. Det ble et voldsomt opprør mot avtalen som ble avverget i siste liten. Opprøret resulterte i framveksten av Attac og alterglobaliseringsbevegelsen, som siden har måttet bekjempe flere lignende avtaleverk forsøkt presset inn i blant annet WTO.

Nå vil Norge lage sin egen lille MAI-avtale. Og ikke nok med det. Investeringsavtalene blir i tillegg legitimert gjennom argumenter om utvikling i fattige land. Det er en utrolig påstand vi ikke hadde forventet fra denne regjeringen. I Soria Moria-erklæringen går regjeringen inn for å gi fattige land politisk handlingsrom i internasjonale handelsforhandlinger. Dette er begrunnet utviklingspolitisk og er et viktig og helt riktig grep. Det store spørsmålet er derfor: Hvorfor i all verden skal det gjelde andre standarder i Norges bilaterale forhandlinger?

Investeringsavtaler har som formål å begrense politisk handlingsrom til fordel for transnasjonale storselskaper. Hvor er utviklingsperspektivet blitt av? Det er klart det kan ha positive virkninger for et land om det kommer flere internasjonale investeringer, men det er stor tvil om avtalene faktisk gir flere investeringer. Selv forskning gjort av IMF og Verdensbanken sår tvil om den økonomiske effekten av slike avtaler.

Og landene selv er i ferd med å oppdage det samme. Ecuador har nå varslet at landet ønsker å si opp hele ni investeringsavtaler, og ser også på muligheten for å si opp flere slike avtaler. Begrunnelsen er at de ikke har hatt den økonomiske effekten som ble forespeilet. Bolivia har meldt seg ut av tvisteløsningsordningen i Verdensbanken. Med andre ord: Investeringsavtaler har få økonomiske fordeler og liten gevinst, men gir store tap for det politiske handlingsrommet og dermed utviklingseffekten.

I den norske modellen til investeringsavtaler finner vi igjen flere av de mest kontroversielle forslagene fra den utskjelte MAI-avtalen. Det virker helt uforståelig at denne regjeringen, med noe verdighet i behold, kan gå inn for dette forslaget. Hvis vi ser på Norges uttalte mål om å få til minst like fordelaktige bilaterale avtaler som de EU-landene får til, kan vi imidlertid forstå hvorfor forslaget har kommet opp.

Det holder likevel ikke mål. Regjeringen må følge opp egen politikk. Å legge seg etter EU i handelspolitikken er i stor grad å gå motsatt vei.

Aktuelle lenker:

• Høring - Modell for investeringsavtaler, Nærings- og handelsdepartementet 08.01.08
• Miljø og investeringer, Miljøverndepartementet
• Dok 15 spm i Stortinget om bilaterale investeringsbeskyttelsesavtaler (BITs), til nærings- og handelsministeren fra Børge Brende (H), 17.02.06
• Dok 15 spm i Stortinget om bilaterale investeringsbeskyttelsesavtaler (BITs), til utenriksministeren fra Finn Martin Vallersnes (H), 01.11.06
• Multilateral Agreement on Investment and Related Initiatives, tema- og samlesider fra Global Policy Forum

Uttalelser fra frivillige organisasoner:

• Attac krever svar: Hvem har bestilt usolidariske investeringsavtaler? Attac Norge 06.03.08
  Regjeringen foreslår en modell for investeringsavtaler som fratar fattige land en av de mest basale demokratiske rettighetene, nemlig retten til selv å bestemme landets lover. Attac krever svar fra regjeringen om hvorfor forslaget har kommet.
• – Norge må trekke seg fra initiativ om liberalisering av tjenester i WTO, Pressemelding fra Utviklingsfondet
  Utviklingsfondet reagerer på Norges støtte til nye krav om liberalisering i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Kravene som Norge stiller seg bak ble kjent gjennom samarbeidsorganisasjoner i utlandet.

Presseklipp og -debatt:

• Ikke hemmelig WTO-spill, Debatt av Elisabeth Walaas i Nationen 12.03.08
  Utgangspunktet for Nationens artikkel «Støres stille tjenester» 10. mars er et romdokument som Norge er medforslagsstiller til og som omtales som «hemmelig» og som en «felles skisse til hva som må komme ut av forhandlingene om mer liberalisering av tjenester i WTOs tjenesteavtale GATS». Både en slik karakteristikk og omtalen av innholdet er misvisende.
• En postboks med makt bak, Kronikk av Dag Seierstad i Nationen 22.02.08
  BIT og ICSID avspeiler og besegler maktforhold mellom rike og fattige land og mellom kapitalmakt og folkestyre. Hva er bedre som illustrasjon på dette enn konflikten mellom et Bolivia som prøver å riste av seg århundrer med underkastelse og postboksen ETI i Nederland?