(Innlegget ble trykket i Dagens Næringsliv 06.03.08)

Kinesernes jakt etter naturressurser og nye handelsmarkeder i Afrika har på kort tid gjort Kina til en betydelig utviklingsaktør på kontinentet. Det kan ikke være tvil om at kinesernes investeringer og bistand gir store muligheter for mange fattige land i Afrika. Samtidig deler jeg bekymringen for at store kinesiske lån skal føre til ny gjeldskrise.

Mange land som tidligere har slitt med stor gjeld, har nå fått en håndterbar gjeldssituasjon takket være internasjonale ordninger for gjeldsslette. Norge er blant de rike landene som har gitt mye gavebistand og samtidig bidratt til å redusere fattige lands gjeld. Uten spilleregler for nye lån vil de «investeringene» som er gjort, stå i fare for å undergraves. Derfor er det svært viktig å få Kina, såvel som andre store, nye långivere, med på en dialog om slike spilleregler.

Pekefinger og kritikk bidrar ikke til å få Kina med på dialog. Rike land i nord har i stor grad utviklet seg ved å utnytte egne naturressurser på en ikkebærekraftig måte, og ved utbytting av naturressurser i sør. Når vi diskuterer Kinas rolle som ny långiver i Afrika, må vi ha dette i minnet.

Hvordan opptrådte vestlige land i vår tid som nye långivere i Afrika?

Hvordan kan vi bruke våre egne erfaringer for å hindre en ny gjeldskrise?

Norge tok i 2007 konsekvensene av sin egen utlånspolitikk og slettet all restgjeld fra den norske skipseksportkampanjen (1976-80). Da norsk verftsindustri var i krise på slutten av 1970-tallet, fikk en rekke land i Afrika og Latin-Amerika bistand fra Norge i form av billige lån som måtte brukes til å kjøpe norske skip.

Svært mange av prosjektene viste seg ikke å være økonomisk bærekraftige. Skipseksportkampanjen var feilslått utviklingspolitikk. Norge hadde som kreditor et medansvar for den resulterende gjelden, og ble den første kreditor som tok et slikt ansvar.

Tilsammen slettet Norge med et pennestrøk en halv milliard kroner i gjeld fra kampanjen.

Å sørge for en ansvarlig utlånspolitikk vil være i alles interesse - både långivere og låntagere.

Sammen med fire andre land har Norge innenfor OECD foreslått nye retningslinjer for lån til lavinntektsland. Disse retningslinjene bygger i stor grad på Verdensbankens regelverk, som gir en løpende og systematisk risikovurdering av de fattigste og mest gjeldstyngede landene. Regelverket er med på å bestemme blandingen av gavebistand og lån slik at ikke gjeldsbærekraften trues. Det er positivt at Kina deltok under forrige møte i OECD om slike retningslinjer. Utfordringen fremover blir å få alle kreditorer, også nye långivere, til å benytte slike analyser.

For å hindre en ny gjeldskrise er det selvsagt også viktig at låntakerlandene selv kan håndtere sin gjeld. Norge støtter flere internasjonale initiativ og programmer som skal bidra til teknisk hjelp og opplæring av gjeldsforvaltere.

Under påfyllingen av Verdensbankens fond for de fattigste landene ifjor, var alle giverne skjønt enige om hvor viktig det er å sette land istand til å bedre håndtere sin gjeld. Allikevel er programmer som skal bidra til dette underfinansiert.

Det mangler mye penger for å bekjempe fattigdom og få til en bærekraftig utvikling i Afrika. Vi står her overfor et moralsk dilemma: Hvis de rike landene i nord ikke viser politisk vilje til å legge nok penger på bordet til at FNs tusenårsmål kan nås, blir Afrika nødt til å skaffe pengene selv.

Vårt felles mål må derfor være en ansvarlig og bærekraftig finansiering av utviklingen i Afrika, ikke å hindre nye långivere til kontinentet. Norge er i front internasjonalt på gjeldsområdet. Og vi vil fortsatt være en aktiv pådriver og bidragsyter.