(Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 06.10.08)

Tandons prosjekt er viktig og riktig; han vil rive ned ideen om at velmente veldedige pengegaver fra Nord til Sør kan føre til de nødvendige strukturelle endringene som må til for å utjevne forskjellene i verden. Han sier at subsidier og handel er vel så viktig for utvikling som bistand, og at bistand med betingelser kan føre til ujevne maktforhold mellom land som gir og land som mottar, og slik undergrave demokratiske prosesser.

Alt dette har han rett i, og få som jobber med utviklingsspørsmål eller bistand i dag vil være uenig med ham; Dårlig bistand fører ikke til utvikling og kan i verste fall virke mot sin hensikt. Bistandsavhengighet er et problem, og målet med all bistand må være å gjøre bistand overflødig. 

Men i et viktig forsøk på å påpeke kompleksiteten, faller Tandon selv i fellen for å forenkle. Tandon sier blant annet at det han kaller politisk bistand ikke kalles bistand, uten å utdype hva han mener med det. Store deler av bistanden som kanaliseres gjennom for eksempel FNs utviklingsprogram UNDP er bistand nettopp til politiske institusjoner. Denne bistanden er unektelig, og kategoriseres med rette som, bistand.

Yash Tandon påstår også at bistand har fratatt folk makt og undergravd legitime demokratiske prosesser i sør sin naturlige utvikling. Problemet med Tandons påstand er at han i kronikken ikke underbygger den. Det er uten tvil slik at bistand kan undergrave legitime politiske prosesser, for eksempel ved at organisasjoner leverer helsetjenester som de demokratisk valgte myndighetene skulle levere, men som de enten ikke kan på grunn av mangel på penger, eller vil på grunn av manglende ansvar. Bistand kan slik undergrave et legitimt styre folkelig støtte (den snille bistandsorganisasjonen leverer tjenester, mens den umyndiggjorte regjeringen er maktesløse) eller passivisere og hindre opprør mot et illegitimt styre (tjenester leveres av organisasjonene, og behovet for folkelig opprør døyves).

Samtidig har vi mange eksempler på at bistand nettopp er et virkemiddel som gir mennesker makt over eget liv og støtter demokratiske prosesser i å utvikle seg i tråd med lokal og nasjonal kontekst. Bistand brukes blant annet til opplæring av nyvalgte parlamentsmedlemmer. For flere folkevalgte forsamlinger er det en utfordring at representanter i mange tilfeller mangler erfaring og utdanning. Mange land mener selv at det er et behov for kompetanseheving som gjør at de folkevalgte bedre kan ivareta sine demokratiske forpliktelser overfor sine velgere.

Bistand til demokratisk styresett må aldri brukes for å fremme et giverlands politiske interesser. Derimot kan ikke verdenssamfunnet ignorere utviklingslandenes egne uttalte interesser i og vilje til å utvikle demokratiske institusjoner.

Med over førti års arbeid, har vi erfart at noen av de største hindrene for utvikling er dårlig styresett, krig og konflikt. Bistand alene kan verken gi et land de politikerne, institusjonene eller tjenestene de fortjener, eller skape fred. Bistand er derimot et av de ofte helt nødvendige virkemidler for å sikre levebrød til demobiliserte soldater, støtte til uerfarne og nyvalgte politikere og kapasitet i finansdepartementer som skal lage nasjonale planer for utvikling. Slik bidrar bistand til langsiktig og bærekraftig utvikling, ikke på giverlandenes premisser, men på premissene til folk og land som selv kjenner hvor skoen trykker.