Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Nyheter:

Det internasjonale sviket

Mørkets hjerte pumper tungt i Øst-Kongo. Voldtatte kvinner og barn roper om hjelp. En delvis inkompetent FN-hær har klare begrensninger. Den kongolesiske regjeringshæren, hutu-folkemordere fra Rwanda og tutsi-rebeller fra Kongo, pluss lokale militser voldtar, plyndrer og stjeler. Med 2000 ekstra soldater kunne daværende general Roméo Dallaire ha forhindret store deler av folkemordet i Rwanda i 1994, i følge ham selv. Han fikk det ikke. Kongo får det heller ikke. Har vi lært noe i det hele tatt?
Av Andrew Kroglund, skribent | Lørdag 22. november 2008

(Kronikken sto på trykk i VG 22.11.08)

Dallaires påstand underbygges delvis ved det faktum at for fem år siden, i 2003, fant det vi kan kalle en felleseuropeiske hærs første aksjon sted, i Kongo. Ca 1800 menn, anført av franske styrker, landet med kamphelikopter inn i et kaos som ligner det som nå eksisterer i Goma. De ble landsatt i byen Bunia, som ligger lenger nord, hvor to ulike militsgrupper sto mot hverandre, støttet av henholdsvis Uganda og Rwanda. Disse kjempet om makten til de nærliggende gullgruvene.  Over 50.000 mennesker hadde mistet livet og ca 250.000 var på flukt, igjen ikke ulikt dagens situasjon i Goma. FN-styrken på 800 mann fra Uruguay var kun utrustet med et svakt mandat og gjorde derfor lite for å stanse blodbadet.  Hva skjedde så? Militslederne så de disiplinerte og godt utrustede soldatene og innså straks at spillet var over. De flyktet.

Lærdommen er at den typen styrker som kjemper i Kongos jungel og byer er amoralske banditter. Det er folkemordere og hensynsløse slaktere. Men det er også rusete og kjærlighetshungrende mennesker i drift. Det er unge menn og barn på en blindvei de ønsker å komme ut av. De fleste av dem vil stikke halen mellom beina om de møter en disiplinert hær med et mandat som sier at de som dreper sivile skal forfølges og om de ikke overgir seg, skytes. Møtt med en slik moral vil den amoralske gi seg.  Det er dette som fortsatt gir den kanadiske generalen Dallaire søvnløse netter. Han hevder at med noen få tusen mann ekstra dyktige soldater ville han ha forhindret nedslaktning av nesten en million i Rwanda i 1994. Dallaires ord må derfor veie tungt. De kan ikke overses.

Vårt eget Kristelig Folkeparti går nå ut og sier de er åpne for at norske soldater kan bidra i Kongo. Det er et viktig innspill fra et miljø som ikke kan beskyldes for å være krigsromantikere. Partiet ønsker at vi i Norge skal være med og ta ansvar. Det er et komplisert spørsmål. Før en avgjørelse fattes kan vi i det miste det norske diplomatiet støtte det franske forslaget om å sende en EU-styrke på 3000 soldater til Kongo.

Men verdenssamfunnet har selvsagt allerede gjort mye, blant annet brukes det millioner på den største FN-operasjonen verdensorganisasjonen har p.t. Problemet er at MONUC-operasjonen er for dårlig. Den har til og med fysisk blitt angrepet av vanlige, fattige kongolesere, fordi FN-troppene i noen tilfeller har løpt sin vei når det løsnes skudd. Det vitses og gjøres narr av noen av dens avdelinger som har med seg sekkepipe og kilt, eller andre som er kavalerister og som er sure fordi de ikke fikk med seg hestene sine. Troppene har ikke egen etterretning og soldatene kommer fra utviklingsland som ikke er interessert i å utsette seg for livsfare. De er lite motiverte. De forstår lite av det som skjer. De har til og med blitt anklaget for utnytting av mindreårige, salg av våpen for gull osv. Det er heller ikke mange ukene siden en spansk general skulle overta kommandoen, men ryktene sier han forduftet etter to uker, da han skjønte hvor udugelig styrken hans var. Arbeidet vanskeliggjøres også av at i enkelte områder er brorparten av overgrepene mot sivile begått av den kongolesiske regjeringshærens egne styrker. FN-tropper må ha som mandat å slå til mot alle som er overgripere.

Norge har en historie i reformarbeidet med FN-systemet. Vi må derfor ta opp med FN sammensetning og mandat til fredsbevarende styrker generelt, om ikke hele systemet skal forvitre. Støres kommentar i VG den 10. November om at hadde de snakket engelsk i Kongo hadde alt sett annerledes ut, kan ikke være målestokken for verken vårt eller verdenssamfunnets engasjement i Kongo. Norge må bli mer ambisiøse på vegne av vår egen Kongo-politikk. Dette ikke minst i lys av at vi nå skyter 500 millioner kroner inn i det nye skogfondet for Kongo, i et nært samarbeid med Storbritannia. Det gir oss nye muligheter og nytt ansvar. Skogen i Kongo er verdens felles ansvar på grunn av klimaet. Et mer stabilt Kongo krever derfor mer innsats fra oss. Et første skritt er selvsagt å åpne en egen ambassade der nede. Nå. Vis verden at vi mener alvor, Støre! Så må vi i neste omgang bistå den Afrikanske Union når det må satses massivt på eiendoms-, jord- og mineralspørsmål i landet. Og oppbyggingen av det lokale rettsapparatet, reform av militæret osv. Her må det et skikkelig spleiselag til og godt planleggingsarbeid.

Kongos rikdom er dets forbannelse. Disse ressursene som skulle være hele kontinentets velsignelse. Vannkraften i Kongo-elven er nok til å gi elektrisitet til det meste av Afrika sør for Sahara. Men snart kommer kineserne inn for fullt og erobrer landet på sin måte. Og mye blod skal fortsatt renne. Om ikke vi alle er med og tar ansvar. Det internasjonale sviket må stoppe og vi må være del av det krafttaket.


Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 12. januar
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.