(Kronikken sto på trykk i avisa Klassekampen 14.12.09)

Skal forskning kunne bidra til å løse noen av de mange utfordringene som bistanden står overfor må den ikke bare operere innenfor problemstillinger gitt av bistandsaktører, altså fungere kun som evaluering av bistanden. Det må også gis muligheter til å definere problemstillinger og arbeidsmetoder på eget grunnlag. Ved å gå fra såkalt nytte- eller oppdragsforskning til bare forskning vil den også bli mye mer nyttig, sa Fredrik Barth allerede i 1986.

Like viktig, grunnforskning om bistand må løsrives fra bistandens forståelse av seg selv. En forståelse av fenomenets dynamikk og videre utvikling krever at vi erkjenner at bistanden, i tillegg til ønsket om å hjelpe mennesker i nød, også har andre og ofte uutalte funksjoner som er med på å styre dens retning, størrelse og innhold. Allerede i u-hjelpens barndom argumenterte politikere for u-hjelp fordi den kunne redusere økt innvandring. Koplingen mellom bistands- og innvandringspolitikk finnes fortsatt, det snakkes bare ikke om det på samme måten.

Norge har også egne økonomiske interesser knyttet til bistanden. Tidligere ble bistandsmidler bundet til levering av norske varer og tjenester. I dag er koplingene ofte mer diskrete, men likevel lette å finne.  I de senere årene er bistanden også blitt knyttet mye tettere opp til generell internasjonal politikk, f.eks. ved fredsbygging i områder der Norge er involvert i krigføring gjennom sitt NATO engasjement, og forsøk på å løse norske klimaforpliktelser gjennom å investere i klimavern i fattige land betalt over bistandsbudsjettet. Internasjonal bistandsforskning må i dag sees som en del av den regulære forskningen på internasjonal politikk.

Bistanden har i tillegg en annen og mer subtil funksjon som i stor grad dreier seg om oss selv, den bidrar til å bygge felles forestillinger og myter om hvem vi er, både som nordmenn og som innbyggere av den vestlige interessesfæren. For ca. 20 år siden utga Terje Tvedt boken ”Bilder  av de andre; om utviklingslandene i bistandsepoken”. Både denne boka og Tvedts seinere forskning viser hvor mye denne funksjonen har hatt å si for organiseringen og innretningen av bistanden i Norge. Statlig bistand kanalisert via de private organisasjonene og appellerer til en blanding av altruisme og solidaritetsfølelse hos nordmenn. Dette ” norske godhetsregimet” bidrar til å samle befolkningen rundt et effektivt forsvar for bistand som fenomen samt å skille ”vesten fra resten”. Når Kina blir en stor bistandsgiver, blir bildene vi har utfordret. Bistand som moraliserende ideologiprodusent vanskeliggjør kritisk analyse. Mange forskere vegrer seg ’å være mot det gode’ og gå inn i slik kritikk. Med mangelen på motstand får godhetsregimet ekstra god grobunn for å reprodusere seg selv.

Ved å studere hvordan disse tre funksjonene - hjelp til andre, vern om egeninteresser og intern ideologiproduksjon - står i forhold til og påvirker hverandre, kan vi bedre forstå bistandens dynamikk, utviklingsmuligheter og begrensninger. For eksempel:

På 1990-tallet tok Verdensbanken initiativet til en prosess der alle mottakerland, med bankens hjelp, skulle utvikle sine egne strategidokumenter for å redusere fattigdom (såkalte Poverty Reduction Strategy Papers, eller PRSP). Videre lån fra banken skulle etter hvert knyttes til slike strategier. Millioner av dollar har blitt brukt i dette arbeidet, og på tross av alle prinsippene om at eierskapet til strategiene skulle ligge hos landene selv, ble det fort klart at dette i mange tilfeller var mer retorikk enn realitet. PRSP-arbeidet ble, med unntak av noen få land som for eksempel Etiopia, ledet av bankens konsulenter, og utkastene som etter hvert forelå lignet påfallende på hverandre trass i store forskjeller landene imellom. Dette er ikke til å undres over, for retningslinjene for utarbeidelse av dokumentene ble fort så kompliserte og mange (de fyller to bind og 1250 sider) at man måtte være mer innsatt i selve prosessen enn i å forstå årsakene til fattigdom i de enkelte land for å kunne delta. Resultatet ble at PRSP-ene inneholder mange allmenne synspunkter på årsakene til fattigdom, men svært lite analyse av interessekonflikter og maktforhold som påvirker fattigdom i de ulike land.

Mangelen på konkret samfunnsanalyse kan føre til et dramatisk misforhold mellom lokal virkelighet og strategi. Ta for eksempel PRSP-ene til nabolandene Mali og Burkina Faso. I begge land er flere millioner av innbyggerne i migrasjon til andre deler av Vest-Afrika og til Europa, og den viktigste inntektskilde til familiene hjemme. I andre land finner vi andre overlevelsesstrategier. Kartleggingen av slike lokale løsninger og en diskusjon om hvorvidt de bør styrkes eller svekkes hører naturlig hjemme i en PRSP. Men nei, i PRSP-ene for Mali og Burkina Faso nevnes ikke innbyggernes egen strategi for å redusere fattigdom med et eneste ord. Det kan forklare at PRSP-dokumenter raskt blir lagt bort og glemt.

Misforholdet mellom virkelighet og strategi skyldes aller minst kunnskap. Verdensbankens egne forskningsproduksjon er stor og tung, også på migrasjon og dens økonomiske betydninger. Hva er da årsaken til at det internasjonale bistandssamfunnet bruker milliarder av kroner på en PRSP-prosess der selve prosessen forkludrer målsetningen? Det kan ha noe med hvordan bistandens ulike funksjoner påvirker og begrenser hverandre. Tunge aktører i det internasjonale bistandsmiljøet har sine teorier om hvordan fattigdom best skal reduseres. Nasjonalt «eierskap» betyr ofte at «de» skal eie «våre» strategier og dermed støtte opp under og videreføre det vestlige kunnskapshegemoniet. For «oss» gjør det også godt å vite at de rike bidrar til å redusere fattigdom helt uavhengig av bidragets kvalitet. Konkret samfunnsanalyse kan dessuten avdekke interne forhold som landenes myndigheter ikke ønsker eller som kan utfordre vestlige interesser. En PRSP som for eksempel viser at internasjonal migrasjon er en sentral strategi for fattigdomsreduksjon vil utfordre mange interesser.

Dermed er vi tilbake til begrunnelsen for en mer uavhengig bistandsforskning.  Ved å studere hvordan de ulike funksjonene i bistanden påvirker hverandre, kan vi både forstå bistandens begrensninger og bidra til å forbedre den. Det finnes nok av kunnskap og kompetanse i Norge i dag til å få dette til.