Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Nyheter:

Folkehjelpen må forklare seg

Har norske skattepenger blitt brukt for å støtte en afrikansk krig? Nå må alle kortene på bordet, skriver Bengt Nilsson.
Av Bengt Nilsson, journalist og forfatter | Lørdag 19. juni 2010

(Innlegget sto på trykk i avisa Klassekampen 19.06.10)

Det kan ikke være lett for avislesere flest å skille fakta fra propaganda når det gjelder kriger i Afrika. Debatten her i Klassekampen om borgerkrigen i Sør-Sudan er et eksempel på det. I et debattinnlegg 12. juni forsøker Norsk Folkehjelps kommunikasjonssjef Tor-Henrik Andersen å blande kortene ved å hevde at Folkehjelpen bare samarbeidet med SPLAs «humanitære» gren, SRRA. Det eneste de gjorde, ifølge Andersen, var å «dekke telefonregninger og reisekostnader».

For å kunne forstå hva Andersen snakker om, må vi gå tilbake til 1983, da krigen i det sørlige Sudan startet. Geriljagruppen Sudan People–s Liberation Army, SPLA, styrt av den hardhendte, tidligere offiseren John Garang satte som mål å «befri» den sørlige delen av Sudan. Landet ble styrt av en muslimskdominert regjering fra hovedstaden Khartoum i nord, men den sørlige delen var befolket av hovedsakelig av ikke-muslimske folk.

SPLA hadde fra begynnelsen sterk støtte fra nabolandet Etiopia, styrt av en militærjunta som ofte kalles «afrostalinistisk» på grunn av terroren mot politiske motstandere. Garang innså at opprørshæren hans trengte støtte fra flere hold, helst fra vestlige regjeringer. Det førte til at han så å si kledde ut SPLA i et sivilt kostyme. Han byttet ut ordet «hær» med «bevegelse» og skapte den politiske grenen, Sudan People–s Liberation Movement, SPLM. Men SPLM har aldri hatt noen en selvstendig rolle. SPLM har alltid vært en kulisse, der det eneste formålet var å gjøre det mulig med kontakt med utenlandske politiske organisasjoner som av taktisk årsaker ikke kunne alliere seg med opprørshæren SPLA.

På samme måte skapte man Sudan Relief and Rehabilitation Association, SRRA, for å gjøre det mulig å trekke til seg bistand og nødhjelp. Mat var en av de viktigste ressursene i krigen. Men SRRA har heller ikke hatt noen selvstendig rolle. Den har alltid vært et verktøy for opprørshæren SPLA. Når Andersen nekter å snakke om Folkehjelpens forhold til SPLA og bare nevner SRRA, så er det altså en finte, et retorisk grep og ikke noe annet. Det kan være nyttig å vite.

La oss derfor snakke om SPLA, som det handler om, og holde de fiktive størrelsene SPLM og SRRA utenfor. Den britiske forskeren Douglas Johnson har brukt mye tid på å studere SPLA. I antologien «African Guerillas» beskriver han hvordan SPLA rekrutterte barnesoldater, stjal nødhjelp fra kvinner og barn for å gi til egne soldater, massakrerte sivile og utøvde grov vold for å forhindre opprørstendenser i egne ledd. Totalt sett oppførte SPLA seg som mange andre geriljagrupper på kontinentet. Mange av dem klarte å styrte sentralregjeringen eller på annen måte skaffe seg makt.

Briten Alex de Waal er kanskje den vestlige forskeren som kjenner konfliktene i Sudan i dag aller best. I sine skildringer av SPLA legger han vekt fraværet av ideologiske drivkrefter og mener at den sørsundanesiske geriljaen i hovedsak var en hær, selv om den var irregulær. Det var ingen frigjøringsbevegelse med noen målsetting om å transformere det sivile samfunnet i frigjorte områder. «SPLA ble ikke skapt for å være noen folkelig kjempende fortropp i Che Guevaras ånd. [ –] SPLA ble skapt som en konvensjonell militær kraft, der formålet var å ta makten. Da det ikke lyktes, falt den sammen,» skriver han i boka «Food and Power in Sudan».

Dette ville ikke være noe problem for det norske folk hvis det ikke var for de millioner av kroner som den norske staten ga til Norsk Folkehjelps virksomhet i Sør-Sudan. Det burde være et rimelig utgangspunkt at norske skattepenger ikke skal brukes for å støtte en stridende part i en afrikansk krig. Likevel drev Folkehjelpen med slik støtte. År etter år, fra 1986 og frem til krigen sluttet i 2005.

I en rapport fra 1999, som handler om den store FN-ledede hjelpeaksjonen Operation Lifeline Sudan (OLS), skriver den britiske organisasjonen Overseas Development Institute om Norsk Folkehjelp og fastslår at: «omkring 14 NGO-er (frivillige organisasjoner) driver virksomhet utenfor OLS i den sørlige sektoren (av Sudan). For de fleste har dette vært en strategisk beslutning.

Norsk Folkehjelp er for eksempel mer av en solidaritetsbevegelse og samarbeider tett med SPLA».

Den franske organisasjonen Aid Watch, ved universitetet Science Po i Paris, gransker hjelpeorganisasjoners etiske profil. Aid Watch har som ambisjon å blant annet eksponere de hjelpeorganisasjonene – NGO-ene – som «ved siden av sitt humanitære arbeid driver støtte til en stridende part, støtter våpensmugling eller velger å lukke øynene for militære aktiviteter der de driver sin virksomhet».

Aid Watch skriver at Norsk Folkehjelp i Sør-Sudan ble ledet av Egil Hagen i den siste halvparten av 1980-tallet. «En tidligere fallskjermjeger i den norske hærens skikommando, livvakt for kongen i Oslo og sambands-offiser innen kontraspionasje». «Det europeiske fellesskapet,» skriver Aid Watch, «avbrøt sitt samarbeid med Folkehjelpen i 1986 fordi den delte ut nødhjelp til stridende SPLA-soldater i Narus». (By i det sørlige Sudan.)

«Folkehjelpen dekker noen av SPLAs operative kostnader i Kenya. For å forbedre imaget til den autoritære og brutale geriljaen organiserer Folkehjelpen besøk for vestlige journalister i de sonene som er frigjort av John Garangs menn,» skriver Aid Watch videre.

Ifølge Aid Watch var støtten fra Folkehjelpen avgjørende for at SPLA kunne holde fast på erobrede områder i det sørlige Sudan. Den franske organisasjonen henviser til en rapport fra det norske utenriksdepartement fra 1997, som slår fast at Folkehjelpen: «deler logistisk kapasitet [med SPLA, min kommentar], deler ut mat og medisinsk hjelp svært nær frontlinjen, tillater salg av nødhjelp for militære formål og sørger for undervisning til ung menn som skal rekrutteres av SPLA senere».

Aid Watch henviser videre til den danske avisen Aktuellt, som i mai 1998 skrev at Folkehjelpen tillater at SPLA selger nødhjelp for å kunne kjøpe våpen, kjøretøyer og boliger.

Det britiske magasinet The Economist skrev i august 2002 at Folkehjelpen ga direkte støtte til SPLA da geriljaen erobret byen Torit. SPLAs svært omstridte leder, John Garang, omkom i et helikopterkrasj 2005. Aid Watch kommenterer avslutningsvis at den forrige lederen for Folkehjelpen, Halle Jørn Hansen, den gang fikk en offisiell henvendelse om å tale ved Garangs begravelse.

Jeg gjetter på at Tor-Henrik Andersen avfeier alt dette som rykter uten substans. Men det er nettopp disse rapportene jeg tar utgangspunkt i, når jeg sier at det er en klar oppfatning blant mange at våpen ble smuglet til geriljaen med Folkehjelpens nødhjelpskonvoier.

Tilgang til våpen var naturligvis prioritet nummer én for SPLA. De fleste kom via Etiopia, men bare frem til 1991. Da ble den afrostalinistiske militærjuntaen i Addis Abeba styrtet, og regjeringen som tok over sparket SPLA ut fra landet. Geriljaens treningsleir ble tømt, våpenhandelen over grensen ble stanset. Dessuten ble SPLA splittet i to rivaliserende grener, noe som økte de interne stridighetene i sør, og dermed også behovet for våpen. Det viktigste smuglingsleddet for våpen ble da fra Kenya til den SPLA-kontrollerte byen Kapoeta i det sørlige Sudan.

Dette var mulig fordi Kenya i hemmelighet hadde støttet SPLA i mange år.

Geriljaen hadde baser på den kenyanske siden av grensen, og på den eneste veien som gikk fra den kenyanske byen Lokichoggio til Kapoeta ble alt som skulle inn i landet fraktet. Det var for det meste nødhjelp. Operasjon Lifeline Sudan, OLS, som jeg nevnte tidligere, brukte denne transportruten, men var naturligvis underkastet en grundig kontroll. Det er ikke sannsynlig at OLS smuglet våpen.

Da jeg i 1989 besøkte Kapoeta som journalist, bare en dagsreise fra grensen til Kenya, var jeg vitne til en merkelig hendelse. En konvoi med lastebiler dukket opp i lille Kapoeta midt på natten. Det var bemerkelsesverdig på mange måter. Man ferdes normalt ikke om natten i et afrikansk krigsområde, men nå ble det gjort et unntak siden regjeringen i Khartoum hadde utstedt et midlertidig forbud for transport inn i landet. Konvoien ville altså unngå å bli oppdaget. Jeg lurte på hvilken organisasjon det var som våget å trosse Khartoum-regjeringens reiseforbud, og det viste seg å være Norsk Folkehjelp.

Lastebilene tilhørte en privat, kenyansk transportbedrift, men hadde Folkehjelpens skilt på seg. SPLA-soldater beskyttet konvoien under hele reisen.

Jeg spurte naturligvis om hva de fraktet, men fikk ikke svar fra noen. Etter en kort pause fortsatte konvoien vestover, mot den regjeringskontrollerte byen Juba, som ble beleiret av SPLA.

Dagen etterpå inntraff neste merkelig hendelse. Plutselig dukket det opp et lite, enmotors fly opp over Kapoeta, tross flyforbudet. Det landet midt i landsbyen og ut kom Egil Hagen, Norsk Folkehjelps mann i området på den tiden. Vi hilste på hverandre og han tilbød meg å sitte på tilbake til Kenya, noe jeg takknemlig tok imot. Men først skulle han besøke noen venner, som han sa. De kjente jeg igjen, jeg hadde intervjuet en av dem noen dager tidligere. Det var SPLAs offiserer i Kapoeta.

Egil Hagen var en karismatisk og fargerik person. Han klarte å få frem nødhjelp der andre mislyktes. De jeg snakket med sa at det skyldtes at han overså SRRA og forhandlet direkte med offiserene i geriljaen. Det var først og fremst Egil Hagen som person som ga opphav til alle ryktene og påstandene om at Norsk Folkehjelp smuglet våpen til SPLA. I boka «Humanitarianism under

siege: A critical review of Operation Lifeline Sudan», av Larry Minear og Tabyiegen Agnes Abuom, intervjues Egil Hagen. Han sier: «I krigssituasjoner er nødhjelp en form for politikk. Jeg støtter SPLA ett hundre prosent. Jeg uttaler meg ikke slik offentlig, men jeg gjør alt jeg kan for å sørge for at de får den materielle støtten de trenger».

«Utenom våpen», legger han til for sikkerhets skyld.

Om dette var riktig, får vi dessverre ikke vite, siden Egil Hagen omkom av kreft i 1991. Til tross for at han ikke lenger kan vitne, finnes det naturligvis mange innen Norsk Folkehjelp som kjenner til det som skjedde i det sørlige Sudan på 1980- og 90-tallet. Norske skattebetalere burde kreve at kortene legges på bordet. Hva besto Norsk Folkehjelps støtte til SPLA av?

Handlet det bare om å betale noen telefonregninger, som Tor-Henrik Andersen hevder? Eller er ryktene om våpensmugling sanne?

Spørsmålene er, slik jeg ser det, fremdeles ubesvart.


Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 07. desember
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.