(Kommentaren sto i Ny Tid 25.06.10)

Det er fint at våre utenriksministre oppfatter Norge som en fredsnasjon, men vi som er fredsarbeidere er ikke like sikre. Norge er en av de største våpeneksportørene per capita i verden i dag. Våpeneksporten har økt med 2000 % siden 9/11. Mesteparten er sterkt subsidiert av den norske stat. Norge har ca. 500 soldater utplassert i Afghanistan på niende året. En krig de fleste mener er lite vellykket. Krigen har snart vart like lenge som to verdenskriger og har rasert et land som hadde mer enn nok av problemer fra før. De sivile tapene har vært store, ødeleggelse av infrastrukturen omfattende og velferdsnivået er lavest i verden.

Hvorfor henger ikke bildet av fredsnasjonen sammen med hvordan vi opptrer? Statsledere snakker sjelden om fredspolitikk uten å poengtere at det er veldig mange avgjørelser de må ta innenfor krigens rammer. Norge som fredsnasjon blir derfor noe som mange politikere liker å knytte til sitt bryst, og mange på utsiden av Stortinget og regjeringsapparatet gjør sport i å kritisere. Men diskusjonen om Norge som fredsnasjon kan ikke bygge på hvordan statsapparatet opptrer alene. Statsapparatet er ikke det samme som nasjonen, og dersom en fredsnasjon i det hele tatt med rette skal kunne diskuteres, er det en forutsetning at det er folket som definerer innholdet og er arkitektene. Og folket gjør mer enn å velge politikere og statsledere. De deltar i organisasjoner, fagforeninger, kirker og bedrifter – det mange kaller sivilsamfunnet.

Det er imidlertid krevende å fortelle hva sivilsamfunnet representerer – og enda mer krevende å formidle på en enkel måte hva det betyr for fredssaken. Det å sende en fregatt mot pirater i småbåter utenfor Somalia blir oppfattet som en kraftfull norsk innsats for å opprettholde orden på verdenshavene. Men det å utvikle robuste samfunn som tåler og kan håndtere konflikter tar tid, og er komplisert å presentere på en tydelig måte som kan gi politisk oppslutning. Vi som arbeider for å utvikle sivilsamfunnet på Balkan, i Midt-Østen og i Afghanistan blir derfor lite synlige. Det er enklere å diskutere for og mot fregatter og soldater, enn hvordan det skal arbeides for å utvikle bærekraftige strukturer for handel, utdanning og organisasjonsliv.

Jeg ønsker å bruke denne spalten til å synliggjøre det arbeidet som våre fredskollegaer gjør for å utvikle samfunn som kan håndtere konflikter uten bruk av vold. Til syvende og sist er dette viktigere enn hvor mange kuler vi søler bort daglig i Afghanistan. Og for alle andre enn nordmenn må Støres ambisjon om at vi skal være en fredsnasjon oppfattes som irrelevant. Det sentrale er hva vi bidrar med. Vi bør derfor ha oppmerksomheten rettet mot det arbeidet som norske, sivile fredskrefter faktisk representerer. Det er på tide at alternativene til krig blir det vi arbeider med og diskuterer. Bare på den måten kan vi bli en fredsnasjon.