Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Nyheter:

Fattigdomspropaganda

Mens statsoverhodene møter i New York nå for å vurdere fremdriften for arbeidet med FNs tusenårsmål, innledet Jonas Gahr Støre og Erik Solheim med å betone fremgangen i Kina, India og Brasil. Disse land har tilsynelatende ledet an i fattigdomsbekjempelsen ved å minske andel inntektsfattige fra 46 til 27 prosent siden 1990. I første rekke i form av sin egen evne til økonomisk vekst.
Av Malcolm Langford, stupendiat ved Norsk senter for menneskerettigheter | Onsdag 22. september 2010

(Kommentaren sto i noe bearbeidet versjon på trykk i Dagbladet 22.09.10)

Det finnes imidlertid løgn, forbannet løgn og statistikk. Hva de to statsrådene unnlater å si er at tusenårsmålene skjuler vedvarende skjevheter og ekstrem fattigdom i disse og andre lander. For det første, resultatene tilslører det forhold at de økonomiske tigrer huser mange av verdens fattige. Andy Sumner (Institute for Development Studies) har nylig påvist at rundt tre fjerdedeler av verdens 1,3 milliarder fattige bor i middelinntektsland, mens den siste fjerdedelen bor i lavinntektsland, for det meste i Afrika.

Dette er stikk motsatt av tilstanden for 20 år siden, og motsier direkte Solheims yndlingsøkonom, den heller neoliberale Paul Collier. Problemet er dermed i første rekke ikke fattige lavvekstland, men skjevheter i høyvekstlandene. Det er nå flere som sulter i India enn i hele Afrika, noe som førte en indisk tjenestemann til å omdøpe de fattig i hans eget land til Den sultende republikk.

For det andre, i 2000 ble tidligere målet for inntektsfattigdom endret fra å halvere antall fattige til å halvere andelen fattige i verden mellom 1990 og 2015. På grunn av befolkningsveksten siden 1990, senkes dermed i praksis nedgangsmålet fra 50 prosent til 37 prosent, i følge professor Thomas Pogge ved Yale-universitetet i USA. Dessuten Verdensbankens definisjon på fattigdom er å leve på mindre enn 1,25 dollar per dag. Denne definisjonen overvurderer kjøpekraften for fattige med 50 prosent og får ikke med seg store økninger  i helse- og utdannelseskostnadene i land som Kina. Følgen er at mange fattige rett og slett ikke fanges opp i slik statistikk.

Det empiriske bevismaterialet som Støre og Solheim støtter seg på, viser i sannhet at likere fordeling er hovedutfordringen. I tusenårsmålenes brede spenn, fra utdanning til helse, har det derimot vært liten fremgang for de aller fattigste, de uføre og etniske minoriteter. Det har heller vært snakk om forbedringer i enkelte gjennomsnittstall, som er det eneste tusenårsmålene egentlig måler.

Dette er ikke for å regelrett avfeie tusenårsmålene eller Norges innsats. Støre har rett i at tusenårsmålene har ført til større bevissthet omkring fattigdom, og de rike lands bistand til sosiale tiltak økte jevnt og trutt frem til den globale finanskrisen inntraff. Norge har også spilt en ledende rolle i helsesektoren, og det er velkomment at landet nå vektlegger menneskerettigheter i tiltak rettet mot å nå tusenårsmålene. Men å kopiere presseskriv fra Verdensbanken og FNs utviklingsprogram er ikke veien å gå. Statsrådene må heller hjelpe FN og dets medlemsland til å utvikle evnen til å gjøre noe med skjevhetene. Dette betyr andre slags mål og andre slags program, for eksempel sosial trygghet, noe som også var opprinnelsen til Norge som velferdsstat. Kanskje statsrådene ville være bedre tjent med å lese norsk historie fremfor den siste utviklingsprofeten?


Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 10. juni
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.