(Kronikken sto på trykk i Dagbladet 09.12.10)

Valgsystemet i enkelte distrikter åpner seg og forretningsfolk får melde seg inn i partiet. Flere hundre millioner har kommet seg ut av fattigdom og middelklassen vokser. Eksporten fra de kystnære områdene er formidable. Fortsatt dominerer statseide fabrikker, men tallet går ned. I løpet av 20 år vil Kina være verdens største økonomi. De integreres i verdensøkonomien og er ikke lenger fornøyd med bare å kjøpe opp statsobligasjoner, men går aktivt inn i andre økonomier, også i Norge. Kinas inntog i WTO vil føre til yterligere reformer, med mer åpenhet og innsikt i den innenlanske økonomien deres.

Ønske om mer demokrati

Det første tiåret med økonomisk reform, grovt regnet fra 1979 – 1989, var akkompagnert av politisk uro. Demokratibevegelsen som begynte i Beijing, spredte seg til 20 byer og på høyden kom det ut mer enn 40 mindre eller større dissidentpublikasjoner. I 1987 forsøkte endog en av sjefene i kommunistpartiet (Zhao Zhiyang) å legitimere politisk opposisjon da han i en berømt rapport til den 13. partikongressen argumenterte for at hovedoppgaven til møtent var å akselerere og utvide økonomisk og politisk reform. Han argumenteret for at partiets mål var å snu Kina til å bli et rikt, sterkt, demokratisk, kulturelt avansert og moderne sosialistisk land. Ulike grupper med ulike meninger og perspektiv måtte gis muligheter og kanaler for å utveksle ideer.

Økonomiske problemer og inflasjon førte til økt kritikk, og til og med en del private entreprenører våget å ytre kiritikk. Da den liberale partilederen Hu Yaobang døde i april 1989, førte begravelsen til en rekke protester. Det hele endte på Tianamen Square to måneder etterpå. De politiske endringene ble lagt lokk på og Zhao måtte forlate posisjonen sin.

Men Deng Ziaoping tok grep i 1992 og under et besøk i de økonomiske drivende regionene Guangzhou og Shenzen priste han deres frie markedspolitikk. Internasjonale avtaler signeres og dette fremtvinger igjen nye økonomiske og sivile rettigheter. Rettssaker har derfor tiltatt, inkludert mot regjeringen. I følge Simen Andersen Øyen i Klassekampen den 28. oktober var det registrert 85 000 protester i landet bare i 2005. I følge Weekendavisen var det i 1984 ingen saker mot regjeringen i rettsapparatet, men i 1997 90 557. Det betyr at dissidenter har fått en ny alliert, den kinesiske konstitusjonen.

Aggressiv nasjonalisme?

I 2001 skalv verden litt i buksene da kineserne tvang ned et amerikansk rekognoseringsfly. Amerikanerne var rasende fordi det tok så lang tid å løse floken, mens kinesere intervjuet på gata ga uttrykk for at de syntes regjeringen var for ettergivende. Det samme så vi før de olympiske leker i Beijing, da kinesere flest virket oppriktig såret, forbannet og indignert over det de så som vestlig innblanding i kinesiske affærer. Lignende følelser gjør seg gjeldende vis a vis Japan. Kanskje regjeringen i Beijing er mindre populistisk, nasjonalistisk, aggressivt og intolerant enn folket? Det er kanskje prisen årtier med diktaur fører med seg; en uniformert, lettledet masse?

Mellomkrigstidens Tyskland og Østerrike-Ungarn var også fanget mellom regimer som ikke ville liberalisere nok og sterke massebevegelser som var hypernasjonalistiske og illiberale. Sannsynligvis vil bare videre juridiske, sosiale og politiske reformer tillate kinesiske ledere å håndtere den potensielle vanskelige interne situasjonen de står overfor.

Men kinesiske ledere tenker sannsynligvis at denne balansegangen skal de klare, men med egen tidsplan og på egen måte. Nobels Fredspris kommer derfor inn som et forstyrrende element. Kanskje rollemodellen deres er tidligere statsminister Lee Kuan Yew fra Singapore? Han klarte det som sannnsynligvis er enhver politisk sterk leders våte drøm, nemlig å modernisere økonomien, til og med samfunnet, men ikke politikken. Som de fleste liberaliserende autokrater som tror de kan oppnå modernitet, men utsette demokratiet. Men det er vanskelig. Singapore er verdens eneste velstående stat (bortsett fra noen av de oljerike gulfstatene) som ikke er et demokrati. Men hvor lenge vil det vare? Landet er rikt, lite korrupt, en av de åpneste økonomier i verden og har et anerkjent juridisk system. Tåpelige begrensninger på det frie ord blir vanskeligere og vanskeligere å gjennomføre med internett og den yngre generasjon.

Økonomisk åpning fir mer demokrati

I Øst-Asia har flere regimer klart en slik overgang. Økonomiske problemer i Sør-Korea på 80-tallet gjorde livet surt for landets militærjunta. De reformerte. President Suharto i Indonesia og Thailands gamle elite ble tvunget ut av styre og stell under vanskelige økonomiske kriser på slutten av 90-tallet. Skulle det økonoimiske eventyret i Kina snu seg, ville også kommunistpartiet vli skadelidende, og anklagende fingre ville rettes mot det. De kunne selvsagt snu det hele med å piske opp negative populiststemninger i folket, peke på Tibet, Sør-Kina havet og disputter med Japan og Vietnam, eller Taiwan. Men det er kanskje med kommunistpartiet som med Moses; den gamle autokrat kan lede sitt land fremover, men kanskje ikke inn i det lovede land?

Midtens rike er på en fantastisk reise, som verden ikke har sett siden 1400-tallet, da de av uforståelige grunner trakk seg tilbake fra verden. Om Kina velger å holde på sitt styresett er det problematisk for mange, ikke minst fordi miljøproblemene de står ovenfor krever folkelig eierskap til nye løsninger og legitimitet gjennom deltagelse i beslutninger. Nobelprisen tildelt Lieu er derfor også en pris til det eksperimentelle spirende demokratiet i Kina.