Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Kommentar/debatt:

Ansvarlig våpenindustri?

Samfunnsansvar handler om mer enn å bare følge loven. Norske våpeneksportører er i utakt med det øvrige norske næringslivet i forståelsen av sin rolle som samfunnsaktører.
Av Alexander Harang (Norges Fredslag) og Erik Hagen (Støttekomiteen for Vest-Sahara) | Torsdag 08. september 2011

Alexander Harang, Norges Fredslag

(Kommentaren stor på trykk i Dagsavisen 07.09.11)

En rapport fra Norges Fredslag i sommer viser hvordan norsk våpeneksport nærer opp under halsbrekkende rustningskappløp mellom udemokratiske regimer i sør. Et mylder av private og halvstatlige våpenbedrifter gjør Norge til en betydelig internasjonal aktør på krigsmateriellmarkedet.

Ett av funnene i rapporten er at den statlige ammunisjonsprodusenten Nammo har bidratt til å utvikle et kontroversielt fransk sjømissil. Våpenet er kjøpt inn av den marokkanske marinen, og skal brukes til å patruljere farvannene utenfor okkuperte Vest-Sahara. Nammo forklarer at de opererer samfunnsansvarlig og forsvarer sin leveranse med at den finner sted innenfor rammene av norsk lovverk.

Eksporten illustrerer et mye omtalt hull i norsk eksportlovgivning – og en uheldig tolkning av bedrifters samfunnsansvar. Selv om UD ikke gir lisenser for norsk våpeneksport til land i krig, er det lov å eksportere til våre nære allierte – som i sin tur reeksporterer til tredjeland. Med åpne øyne kan krigsprodukter fra Toten dermed finne veien til områder UD normalt avviser eksport til. Nammos eksport er ikke foretatt direkte til Marokko, men ble gjort via vår NATO-allierte Frankrike. Slik det fungerer i dag, er eksporten dermed fullt lovlig, til tross for at den åpenbart er hårreisende uetisk.

«Samfunnsansvar handler om bedriftens aktiviteter som går ut over å oppfylle krav som er fastlagt i nasjonalt lovverk», uttalte regjeringen i stortingsmeldingen Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi, for et par år siden. Ifølge NHO dreier samfunnsansvar seg om «hvordan verdier skapes, og hvordan næringslivet påvirker mennesker, miljø og samfunn». De nedskrevne lovene er viktige, men etikk er noe mer. Når norske bedrifter trekker utenlands, er det viktig at de kjenner samfunnene de opererer i, og er bevisst sin egen rolle, påpeker både regjeringen og NHO.

Det forventes i dag av norsk næringsliv at de ikke nøyer seg med å lojalt respektere norsk lov, men også tar med seg grunnleggende etiske standarder når de opererer ute. At land i sør ofte har et dårlig utviklet lovverk – for ikke å snakke om en fraværende håndheving av lovverket – gjør at ressurssterkt norsk næringsliv har et spesielt ansvar for å drive business på en forsvarlig måte. I enkelte stater er dessuten lovverket laget for å undertrykke, ikke for å beskytte, sine egne borgere. Da er det norsk etikk og folkeskikk som må ligge til grunn for forretningsavgjørelsene, ikke den lokale sjeikens eller juntaens rettspraksis.

Våpeneksport til Libya kan tjene som et eksempel på at man ikke kan redusere samfunnsansvar til å bli en øvelse i å oppfylle norsk lovverk. Det var åpenbart for en hel verden at Gaddafis regime og Libyas lover undertrykket den libyske befolkningen. Men undertrykkelsesapparatet var blitt delvis reist av Norges egne allierte. EUs egne redegjørelser viser at eksportlisenser for milliarder av kroner fram til nylig var blitt innvilget til europeiske våpeneksportører for eksport til Gaddafi. Selv et norsk selskap fikk så sent som i 2010 eksportere krigsmateriell til Gaddafis militære, til en verdi av 800.000 kroner. Eksporten skjedde med det norske utenriksdepartementets viten, vilje og velsignelse. Først da regimet i Libya startet å massakrere sin egen befolkning, innførte Sikkerhetsrådet strenge restriksjoner på slik eksport. Var det først den dagen FN-embargoen ble vedtatt at våpeneksporten til regimet ble uetisk? Hvis en snever tolkning av samfunnsansvar skal gjelde, betyr det at alle våpenprodusenter som solgte varer til det brutale regimet i årene før sanksjonene kunne sove godt om natten, mens selskapene som valgte å bryte lovene, ville tæres av dårlig samvittighet. Men hadde ikke våpenselskapenes Libya-handel egentlig vært like ansvarsløs hele tiden, uansett hva Sikkerhetsrådet hadde vedtatt?

En snever måte å tenke samfunnsansvar på, slik våpenbransjen utviser, er ikke i samsvar med de kravene andre bransjer stiller til seg selv. Man trenger ikke lover for å erkjenne at man ikke skal selge våpen til en despot. Og selv om norsk lov ikke forbyr selskaper å involvere seg i internasjonale konflikter, er det ikke rett å gjøre det. Nammo ville aldri fått lov av norsk UD til å eksportere våpenkomponenter direkte til Marokko. UD har i lang tid avvist slike eksportsøknader, og ikke uten grunn. Marokko okkuperer sitt naboland i sør, i strid med folkeretten. Mer enn 100 FN-resolusjoner krever at Vest-Saharas folk skal få innfridd sin rett til selvbestemmelse, mens de marokkanske kravene på territoriet er blitt avvist av Den internasjonale domstolen i Haag. Det er av hensyn til de folkerettslige aspekter ved konflikten at UD fraråder norske engasjementer i Vest-Sahara. Andre land, som Frankrike, har en helt annen politikk. Frankrike er Marokkos nærmeste allierte, og en viktig partner for Marokkos våpenhamstring. Hvert år legger Frankrike ned veto i Sikkerhetsrådet mot at FN skal arbeide for menneskerettigheter i Vest-Sahara.

Å lene seg til hva som måtte være norsk eller fransk lovgivning, er en dårlig unnskyldning fra en norsk våpeneksportør. Å bidra til at okkupasjonsmakten Marokko skaffer seg sjømissiler, er galt. «Hva om en konfliktsituasjon forverres eller en stor gruppe lider menneskelige tap som konsekvens av bedriftens mål om lønnsomhet? Da blir det vanskelig å forsvare virksomheten». Det skriver NHO i en håndbok om næringsliv i konfliktområder. Mange norske bedrifter har innsett dette, og svært få selskaper beveger seg inn i områder i konflikt. Men våpenindustrien lukker øynene.

Norske fredsorganisasjoner har i lang tid bedt om et norsk lovverk som forhindrer at norsk krigsmateriell finner veien til krigsområder via våre nærmeste allierte. Mens vi venter, mener vi at våpenbransjen selv må ta ansvar og stoppe sin støtte til despoter og folkerettsstridige okkupasjoner.


Aktuelle lenker:


Søk:

Avansert søk

Rustningskappløp i Sør


Det pågår i dag en betydelig opprustning i Sør. Store deler av utviklingslandenes statsbudsjett brukes på anskaffelser av krigsmateriell. Det aller meste av dette krigsmateriellet anskaffes gjennom import fra Nord. At denne våpenimporten i flere tilfeller også har rustningsdrivende effekt regionalt synes åpenbart. Denne studien søker å bidra til en bedre forståelse av disse forholdene. Organisasjonene som står bak rapporten anser våpenkappløp som en viktig årsak til krig og underutvikling. Vi anser også rustningskappløp i Sør som et viktig aspekt ved de gjeldene Nord-Sør relasjonene i dagens globale sikkerhetspolitikk. Vi mener derfor at rustningskappløp i Sør tematikken som presenteres i denne rapporten er langt viktigere enn det norske politiske ordskifte skulle tilsi. Et av formålene med denne rapporten er derfor å fremskaffe betydelige mengder informasjon om forholdene, slik at denne informasjonen igjen kan bidra til økt fokus på tematikken i det offentlige ordskifte i Norge.

Hentet fra innledningen til rapporten "Rustningskappløp i Sør", Norges Fredslag, SLUG og LAG, april 2011

Nyhetskanal  Nyheter (js-feed)

Om aktuell kommentar/debatt:


"Aktuell kommentar/debatt" på RORG-Samarbeidets ressurssider for Nord/Sør-interesserte formidler aktuelle kommentarer og debattinnlegg fra personer og medlemsorganisasjoner innenfor RORG-Samarbeidet.

Målsettingen er:

  • å stimulere til kritisk debatt om norsk sør-politikk og sentrale og aktuelle nord/sør- og utviklingsspørsmål og
  • å synliggjøre medlemsorganisasjonenes rolle som "vaktbikkje" overfor norsk sør-politikk og deres deltakelse i debatten om sentrale og aktuelle nord/sør- og utviklingsspørsmål.
Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 13. januar
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.