(Innlegget sto på trykk i VG 17.01.12)

Det nye feltet har fått navnet Havis. Det er vakkert. Vi assosierer med den stolte polarnasjonen Norge; Nansen, Amundsen, Hjalmar Johansen og mer moderne eventyrere som Liv Arnesen. Havisen, evig i sine majestetiske formasjoner, over og under vannet. Stabile element. Også for klimaet vårt.

Bare et lite problem: Halvparten av våre kjente petroleumsreserver må ligge ubrukte, om vi skal nå FNs målsetninger om ikke å overskride temperaturendringer med mer enn 2 grader. Statoil har en enorm appetitt og kan ei annet gjøre enn å søke nye felt, nye muligheter. De er som en bunnløs alkoholiker; deres brønner kan ikke tørrlegges, i alle fall ikke uten tvangsopplegg; eller lokking og lirking med subsidier på alternative kilder.

Havis. Noe vakkert. Og Statoil går inn for andre positive begrep også, slik som ’bærekraftige energiløsninger’. Men i og med åpningen av Havis-feltet vil nettopp havis forsvinne, raskere enn før. Som i George Orwells dystopiske roman 1984, omskriver Statoil språket, slik at den nye terminologien og dagligspråket svekker opposisjonelle eller avvikende tanker. De kompliserende ordene erstattes med enkle begreper. Det som er problematisk blir positivt verdiladet. Statoil produserer "verdens reneste olje".

Og mens ekstremværet øker, og vinteren kom sent, gnir vi oss i hendene over Havis, mens havisen forsvinner. Og mens sola nå kommer tilbake igjen, forsvinner energien fra landet - 700 arbeidsplasser i fornybarindustrien forsvant da REC måtte legge ned. 400 kullarbeidsplasser på Svalbard, derimot, subsidieres over statsbudsjettet. Småtterier i den store sammenhengen. Men ikke for havisen. Alle utslipp små, gjør en stor å, som strømmer ut av havisen.

I et utvidet bærekraftsperspektiv er dette en ligning som ikke går opp. Realpolitikk fører ikke til et norsk økologisk fotavtrykk innenfor det vi kan forsvare i et generasjonsperspektiv.
Oljesektoren er Norges største næring. I et økonomisk perspektiv er det ikke vanskelig å forklare verken rekordinvesteringene på norsk sokkel, eller Statoils oppkjøp ute. Men i et større perspektiv er det problematisk at investeringene i fornybar energi er så små i sammenligning.

I det minste må vi få en debatt om hvordan deler av Oljefondet kan brukes for å investere i utviklingsland for å kompensere for de problemene norsk oljepolitikk påfører de fattige som bor "nedstrøms" for smeltende havis, og som har få ressurser til å betale ut rause kompensasjonsordninger. Så får vi også sørge for et eget fremtidsmuseum hvor installasjoner fra Havis og havisen begge får plass, til glede for fremtidige, sannsynligvis hoderystende, generasjoner.