(Kommentaren ble også publisert på Dagsavisen Nye Meninger samme dag)

Mens statssekretær Bård Glad Pedersen i Utenriksdepartementet tar til orde for "en sterkere resultatkultur i norsk bistand" (i Norads magasin Bistandsaktuelt), tar Andrew Kroglund og Kari Helene Partapuoli i Utviklingsfondet (Dagsavisen - nye meninger) til orde for at "vi må begrave myten om at internasjonal solidaritet og bistand ikke nytter". Det ene utelukker ikke det andre, men det gjelder å se helheten i tråd med regjeringens ambisjon om "en samstemt politikk for utvikling".

Bakgrunnen for Glad Pedersens uttalelser er at Norad nylig presenterte en evalueringsrapport som stilte følgende spørsmål: Kan vi vise den forskjellen norsk bistand utgjør? En av forfatterne bak rapporten, forsker Espen Villanger ved Chr. Michelsens Institutt i Bergen, konkluderte "at norske myndigheter i dag knapt klarer å måle resultatene av utviklingshjelpen".

I den grad han har rett er det selvsagt høyst beklagelig, men mitt generelle inntrykk er at man ofte forventer resultater av bistanden som bistanden ikke kan levere og dermed også gir inntrykk av at verdens fattigdom og elendighet, tross fremgang på flere felt, skyldes feilslått bistand. Slik er det selvfølgelig ikke. Det er derfor Norge, i likhet med øvrige OECD-land, i ferd med å legge om utviklingspolitikken. Målet er en "samstemt politikk for utvikling" som OECD har definert slik:

"En politikk som sikrer at målene for utviklingspolitikken ikke undergraves av annen politikk myndighetene fører og som også påvirker utviklingslandene, og at disse andre politikkområdene så langt det er mulig støtter opp under utviklingsmålene."

Benedicte Bull ved Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo tok nylig opp dette her i Dagsavisen. Hun påpekte at "bistand er sjelden avgjørende for en langsiktig forbedring i store grupper av enkeltmenneskers liv" og tilføyde at "om det er det vi ønsker med bistand, bør vi begynne å diskutere utviklingsprosesser, og ikke bare indikatorer for kortsiktig målbare resultater av investerte bistandskroner".

Når Glad Pedersen overfor Bistandsaktuelt nå "lover at evalueringen som ble presentert av Norad ikke skal bli liggende i en skuff, men brukes aktivt til å måle resultatene av bistanden bedre", bør han ta Bulls innspill med seg og i tillegg se hva vi kan lære av Sveriges erfaringer. En uavhengig gjennomgang av Sveriges "samstemtpolitikk", som i Sverige kalles PGU (politikk for global utvikling), ble nylig lagt fram av Statskontoret. Her ble det konstatert at regjeringen i Sverige i de senere årene hadde hatt fokus på å styrke resultatstyringen av bistanden og samtidig vist til at "flere av dem vi har intervjuet, både innenfor og utenfor Utenriksdepartementet, har påpekt at dette har svekket rommet for å drive andre spørsmål, som PGU".  Dett er selvsagt svært uheldig, slik eksempelet nedenfor kanskje kan illustrere.

"Når det gjelder utvikling, er det mange elementer som er viktig", sa utenriksminister Børge Brende i Stortinget før jul, som del av sitt svar på spørsmål fra Anniken Huitfeldt om han støttet målet om 1 prosent av BNI skal gå til bistand. Han mente at utviklingshjelpen var viktig, men pekte på at det elementet "som er helt på topp når det gjelder prioritet fra utviklingsland, er dette med handelspolitikk".  Det har han mye rett i, men debatten går om hvordan denne handelspolitikken bør være. Når regjeringen nå har etablert en egen støtteordning for «tilskudd til handelsrettet utviklingssamarbeid» hadde det kanskje vært lurt med et sterkere fokus på resultatene av norsk og internasjonal handelspolitikk for fattige i Sør? Det vil jo være lite hensiktsmessig å måle resultatene av denne støtteordningen (bistanden) løsrevet fra en vurdering av om den handelspolitikken som har blitt ført har fungert etter hensikten.

I Høyres utviklingspolitiske dokument, som ble lagt fram høsten 2012, sto det blant annet at "Høyre ønsker en utviklingspolitikk som måles i resultater snarere enn i prosentandeler av BNI". Det er en god tanke, men da må regjeringens resultatfokus se på helheten i norsk samstemt politikk for utvikling og ikke begrense seg til "bistandsprosenten".  Det vil være synd for utviklingspolitikken om regjeringens resultatfokus setter de viktigste resultatområdene i skyggen.