Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Nyheter:

Tvisten mot demokratiet

Hvem er best egnet til å bestemme spillereglene for investeringer, velferd og næringsliv i Norge? Er det velgerne og Stortinget? Eller er det internasjonale private handelsdomstoler, uten offentlige høringer? Høyre og Frp har landet på det siste. I det stille lanserer nå regjeringen en kamp mot demokratiets kjerneprinsipper.
Av Snorre Valen og Arvinn E. Gadgil | Onsdag 05. august 2015

Kronikken sto på trykk i avisa Klassekampen 05.08.15

Internasjonale investeringsavtaler med såkalte «tvisteløsningsmekanismer» truer både den norske velferdsstaten, og de viktigste formålene med norsk utviklingspolitikk. Tvisteløsningsmekanismene tillater private selskaper å saksøke land utenom nasjonale rettsinstanser og uten mulighet for innsyn for offentligheten. Privatiserte domstoler blir på denne måten en fjerde statsmakt uten demokratisk kontroll.

Regjeringen ønsker nå å legge opp til økt bruk av slike mekanismer i internasjonale investeringsavtaler og leder dermed an i den globale høyresidens kamp for å gi selskaper makt på bekostning av demokratiet.

Kanskje har de mest dramatiske konsekvensene ikke engang vært tema for en slik domstol. Land med slike avtaler avstår fra å regulere eget næringsliv, av frykt for å bli trukket inn i årelange og kostbare rettsprosesser. En ting er at rike land som Australia og Canada har måttet legge egen lovgivning på hylla, eller betale store erstatninger til multinasjonale selskap, men enda verre er det at utviklingsland på denne måten hindres i å oppnå nettopp det vi ønsker for dem: Sterke institusjoner og en effektiv stat som gir landets befolkning mulighet til å styre sin egen utvikling, bygge tillit og bekjempe korrupsjon. For eksempel måtte Ecuador betale en kjempeerstatning til oljeselskapet Occidental, selv om Occidental selv hadde brutt konsesjonsbetingelsene (!).

Det er fullt forståelig at næringslivet i mange rike land ønsker såkalte investeringsbeskyttelsesavtaler. De argumenterer gjerne for at slike avtaler sikrer forutsigbarhet og hindrer at land kan påføre selskaper store tap gjennom nye lover og reguleringer.

Men det finnes bedre måter å sørge for at investeringer er trygge. Det aller viktigste er å sørge for godt styresett: Åpen offentlig forvaltning, forutsigbare krav og reguleringer, konsesjonssystemer og så videre. For ikke å snakke om rettssikkerhet: Gode lovgivningsprosesser, et solid og forutsigbart skattesystem, og ikke minst bekjempelse av korrupsjon og skatteunndragelse. Å dramatisk innskrenke lands handlingsrom til å utvikle et samfunnssystem som ivaretar hensynet til fellesskapets beste, er i direkte motstrid til mye av et viktige arbeidet Norge gjør utviklingspolitisk. Å bidra til å flytte makten ut av nasjonale rettsinstanser, er et dramatisk overgrep overfor en i utgangspunktet svak stat.

Og la det være helt klart: Det finnes ingen beviste utviklingseffekter av slike investeringsbeskyttelsesavtaler. Hallward-Dreimeier (2003) analyserte investeringer fra OECD-landene til utviklingsland over perioden 1980 til 2000, og fant ingen markant sammenheng mellom investeringer og inngåelse av en investeringsavtale. Poulsen (2010) intervjuet politiske risikoforsikringsselskaper og konkluderte med at det er svært usannsynlig at investeringsavtaler er avgjørende for investorer.

Tvert imot gir slike avtaler store selskaper muligheten til å i det stille true seg til investeringsmuligheter de ikke ellers ville hatt: Canada måtte betale 6 millioner kanadiske dollar i erstatning til selskapet S.D. Myers fordi landet innførte et forbud mot eksport av PCB-avfall, og det selv om S.D. Myers ennå ikke hadde investert en krone! Canada måtte nemlig betale erstatning for forventet framtidig profitt. Miljølovgivning er heller ikke greit, om det i for stor grad rammer muligheten til profitt: Canada har måttet betale erstatning til selskapet Ethyl for å ha forbudt et tilsetningsstoff til bensin av helse- og miljømessige årsaker.

Philip Morris har gått til sak mot Australias nye tobakksskadelovgivning. Hvorvidt Australia selv skal få bestemme hvordan tobakksindustrien skal få selge sine helseskadelige produkter skal nå avgjøres av en privat domstol i Singapore, ikke i det australske parlamentet. Philip Morris krever også 25 millioner dollar av Uruguay, fordi landet har begått det grufulle overtramp mot den private eiendomsretten å øke størrelsen på helseadvarslene på røykpakkene. At befolkninga i Uruguay selv støtter politikken, er nemlig underordnet en investeringsavtale mellom Sveits og Uruguay fra 1991. Philip Morris er et amerikansk selskap, men bruker en underavdeling i Sveits som base for denne rettssaken slik at de kan trekke Uruguay for en tvisteløsningsdomstol.

Investorer kan også bruke disse mekanismene til omkamper som mildt sagt undergraver landenes tillit til domstolene. Etter at amerikaneren Ronald Lauder tapte en sak mot Tsjekkia i 2003 med henvisning til en investeringsavtale mellom Tsjekkia og USA, brukte Lauder et selskap han eide i Nederland, CME, til å føre nøyaktig samme sak under avtalen mellom Tsjekkia og Nederland. Denne gang fikk Lauder medhold.

Eksemplene er mange, mange flere. Investeringsavtaler med muligheter for «tvisteløsninger» som overkjører nasjonal lovgivning, er urettferdige, sosialt kostbare og direkte demokratifiendtlige. De inneholder aldri unntak for viktige lovendringer som gjøres for befolkningens beste. De tillater ikke å trekke seg fra avtalene.

Høyre og Frp må ta til fornuften og avvise slike tvisteløsningsmekanismer. En verden der markedskreftene har uinnskrenket makt står sikkert høyt i kurs på studiesirkler i regjeringspartiene. Men å slippe slike ideer løs i den virkelige verden, vil få voldsomt urettferdige konsekvenser.

Vi kan ikke tillate at Norge og andre lands demokratier skal måtte vike plass for multinasjonale selskapers rett til å tjene penger på bekostning av vanlige folks helse, miljø, fellesskapsløsninger og selvstyre.

Regjeringens stille kamp mot demokratiet må stoppes.

Høyre og Frp må ta til fornuften.


Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 13. januar
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.