Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Nyheter:

En verden uten vekst
De som argumentere for at nullvekst er bærekraftig, har misforstått.

Kravet om en verden som ikke er basert på økonomisk vekst har vært med oss i mange ti år. På 1970 tallet gikk det opp for mange at vi kan gå tom for naturressurser. Når man måtte stå i flere timers kø for bensin ble det litt mer håndfast. Rapporten, Limits to Growth, kom også betimelig i 1972. Rapporten simulerte forbruk av naturressurser inn i framtida. Konklusjonen var at med ‘business as usual’ ville grensene for vekst bli nådd i 2072, og vi ville oppleve "en plutselig og ukontrollerbar nedgang i både befolkning og industriell kapasitet".

Av Morten Jerven, professor i internasjonale studier ved NMBU | Onsdag 06. desember 2017

Kronikken ble trykket i redigert versjon i Klassekampen 06.12.2017
og er gjengitt her med forfatterens tilltalse.

Grunnideene i Limits to Growth har ikke transformert hvordan vi tenker om framtiden og økonomisk vekst. Bensinpumpene har vært fulle siden, og det kreves for stor innlevelse for å virkelig ta inn over seg at man kan gå tom for ressurser. Samtidig har pessimistiske forestillinger ikke slått til. De som har argumentert for nullvekst mente at vi ville gå tom for ressurser, og at prisene ville bli skyhøye. Økonomer påpekte ofte at disse prisene ville signalisere til produsenter at man trenger andre teknologiske løsninger, og at derfor prisene vil være stabile, og forbruk av naturressurser vil regulere seg selv.

Paul Sabins, har skrevet om dette i boka The Bet. Paul Ehrlich, en biolog,  var sikker på at prisene ville gå opp. En økonom, Julian Simons, trodde at prisene ville gå ned, nettopp fordi mindre ressurser ville føre til alternative løsninger, som igjen vil føre til lavere priser for naturressurser. De inngikk ett veddemål om den gjennomsnittlige prisendringen i fem metaller (kobber, tinn, krom, nikkel og wolfram). Simon vant veddemålet, og Ehrlich måtte betale. Prisene gikk nedover, ikke oppover.

Vi har ett dårlig informert ordskifte om vekst og bærekraftig utvikling. På den ene siden mener noen at økonomisk vekst i seg sjøl ikke er bærekraftig. Mens en økonom kan argumentere at økonomisk vekst er bærekraftig per definisjon. Det finnes økonomisk vekst som tar i bruk mer av naturressurser – men strengt definert er økonomisk vekst et resultat av bedre kombinasjoner av kapital og arbeid. Det er intensiv vekst. Vekst der man får mer av å bruke mer er ekstensiv vekst, og er ikke bærekraftig. Men det er stor forskjell på hvordan økonomisk vekst er definert i læreboka og hvordan det måles i praksis. Hadde økonomer vært litt flinkere til å kommunisere denne svakheten i BNP som styreverktøy, så hadde det kanskje vært lettere for de grønne å skjønne at vekst i seg sjøl ikke er problemet.

Vekst handler om å gjøre ting på den lureste måten. Jeg bruker gjerne eksemplet med å flytte en treseters sofa. Er du aleine er produktiviteten lav. Det går seint å flytte sofaen. Legger man til en enhet med arbeidskraft gjør produktiviteten ett byks. Det er mer enn dobbelt så lett å flytte sofaen når man er to. Legger man til en tredje går det feil vei. Nummer tre går i veien, og vil skape negativ vekst.

Nullvekst agendaen sitt største problem er dagens globale ulikhet. Milan Brankovic påpekte dette nylig på sin blogside. De beste estimatene vi har tilsier at omtrent en fjerdedel av verdens befolkning lever på under 2,50 dollar dagen. Det er fullstendig uholdbart å holde 2 milliarder mennesker i fattigdom for oppnå et nullvekstmål. Medianinntekten i rike vestlige land er omtrent 120 tusen kroner. 90 prosent av verdens befolkning tjener mye mindre. Skal alle oppnå denne inntekten må verdens BNP økes nesten tre ganger.

Om vi vil ha en verden med null ulikhet og null vekst, må vi dele kaka likt på snittet som er på 45 tusen kroner. Det er 6 ganger mer enn hva de fattigste to milliardene har, mens borgere i vesten må kutte inntekt og forbruk med 2/3 deler i snitt. For nordmenn var snittmånedslønna var 45 tusen i fjor, så i nullvekst scenariet må vi klare oss med januarlønna hele året.

Uansett hvem som har gjettet riktig om hvilket framtidsscenario som kommer til å slå til i forholdet naturressurser, vekst og teknologi som stemmer best, så er det komplett umulig å finne en politisk holdbar løsning med nullvekst. Dagens global ulikhet er for høy. Og om det er noen som tror at de kan velges inn i makt med løfte om å kutte lønningene med 90 prosent i Norge så tar de feil. Nullvekst er ett dårlig siktemål, og i mitt syn er det også er en dårlig inngang i en debatt om bærekraftig utvikling.


Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 17. februar
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.