Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Nyheter:

Det slurvete fiendebildet
Terje Tvedts fortelling om «det humanitær-politiske kompleks» er basert på svært slett kildearbeid.

I Terje Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet» fyller kritikk av islam og «multikulturalisme» mer enn halvparten av boka. Tvedts synspunkter på dette området er verken oppsiktsvekkende eller originale. Tvert imot virker de ofte merkelig kjent. Det nye er at de presenteres som en del av en større analyse som binder bistand og utenrikspolitikk sammen med innvandring og integreringspolitikk. Skurkene i stykket er imidlertid de samme gamle – aktørene i det Tvedt kaller «det humanitær-politiske kompleks».

Av Anne Minken (historiker) | Onsdag 13. desember 2017

Kronikken ble trykket i Klassekampen 09.12.2017
og er gjengitt her med forfatterens tillatelse.

Kapittelet «Da Islam kom til Norge» innledes med en rekke små fortellinger om det Tvedt omtaler som «integreringen av islam i Norge». Dette er fortellinger vi også kjenner igjen fra kommentarfeltene. Kjente gjengangere er blant annet Kadafi Zamans uttalelse om egne kommuner for muslimer og fortellingen om bildet av en liten gris på barneavdelingen på sykehuset i Kristiansand.

Tvedt legger fram fortellingene fullstendig kontekstløst og uten forsøk på nærmere analyse. Slik blir Kadafi Zamans ironiske kommentar i en sak som egentlig handlet om å tilrettelegge eldreomsorgen for muslimer, både hos Tvedt og i kommentarfeltene et eksempel på hvor langt muslimene kan gå når det gjelder å stille krav. Tvedt, som er opptatt av norske verdier, kunne sikkert ha sagt noe interessant om hvordan bildet av en søt liten grisunge ble opphøyd til en viktig norsk verdi. Men det lar han ligge.

Kapittelet «Fra homogen nasjonalstat til multikulturelt land» starter med en nyskriving av historien om hvordan de første pakistanerne kom til Norge. Dette emnet er grundig behandlet av historikeren Hallvard Tjelmeland og sosiologen Grete Brochmann i bind tre av «Norsk innvandringshistorie». I andre halvdel av 1960-tallet, da de første pakistanske arbeidsinnvandrerne kom, hadde Norge en svært liberal innvandringslovgivning, og næringslivet hadde behov for lavtlønnet og ufaglært arbeidskraft. Tvedt hevder at «den offisielle fortellingen» om pakistanerne er feil. I hans versjon smuglet de første pakistanerne som kom til Norge i 1968/1969 seg selv inn i landet og brøt norsk lov. Ingen hadde ønsket dem, og ingen hadde behov for dem.

Tvedt underslår at det ikke var noe krav om å søke arbeidstillatelse før innreise da de første pakistanerne kom i 1968/69. Innstrammingene i Fremmedloven ble innført gradvis og først etter at andre europeiske land hadde strammet inn sitt lovverk. Den viktigste endringen kom med et strakstiltak i juli 1971. Da ble det bestemt at arbeidstillatelse måtte søkes fra hjemlandet eller et annet land hvor du minst hadde oppholdt deg i seks måneder. Bestemmelsen ble innført med en overgangsfrist på ti dager for dem som allerede var i landet eller hadde fått arbeidsavtale.

I Tvedts versjon blir denne rimelige, men svært korte overgangsfristen beskrevet slik: «Norske myndigheter erkjente at de med disse vedtakene brøt sine egne lovbestemmelser». Hvorfor lyder Tvedts versjon av historien om innvandringen fra Pakistan så merkelig kjent? Jo, den er faktisk resirkulert. Både argumentasjonen og de faktiske feilene den er basert på, er svært lik Hege Storhaugs kapittel om samme emne fra artikkelsamlingen «Gode formål – gale følger» fra 2003!

Men det er ikke norske myndigheter som er Tvedts primære «skurker» i denne nye innvandringsfortellingen. I tillegg til pakistanerne selv var det de humanitære organisasjonene Røde Kors og Kirkens Nødhjelp, som hjalp arbeidssøkerne med midlertidig innkvartering og mat, som drev og understøttet innvandringen. Det passer fortreffelig med teorien om det humanitær-politiske kompleks.

I det samme kapittelet skriver Tvedt om kirkeasylbevegelsen. Og skurkene er igjen de samme. Han hevder at aktivistene var knyttet til eller var en del av det humanitær-politiske kompleks, ikke sjelden på statslønn. Jeg deltok selv i dette arbeidet. Vi var, for å si det mildt, en sammensatt gjeng: Flotte eldre kvinner fra baptistmenigheten og rufsete blitzere arbeidet side ved side. Alle slags småpartier og ungdomsorganisasjoner på venstresida var godt representert. Yrkesdemonstranter hadde nok en del av oss opplevd å bli kalt. Men statslønn hadde vi ikke.

Tvedts hovedfiender er ikke muslimene selv, men deres støttespillere i politikken. Også denne vinklingen er velkjent fra andre sammenhenger. Tvedt har gjennomgått stortingsmeldinger og NOU-er fra 1970-tallet og framover for å belegge elitens undergraving av norsk kultur. Her er det spekket med fotnoter, men den som sjekker dem, blir ofte litt forundret. «Regjeringene understreket igjen og igjen at den ‘offentlig anerkjenner og gir støtte til etnokulturelle minoriteter for at de skal uttrykke og opprettholde sine distinkte identiteter og praksiser’», skriver Tvedt på side 138. Er det virkelig en norsk regjering som har uttalt dette? Nei, den som sjekker noten, ser at sitatet er hentet fra den kanadiske filosofen Will Kymlicka, en sentral tenker på feltet multikulturalisme.

Kanskje er dette et arbeidsuhell fra Tvedts side? Men sitatpraksisen er gjennomgående underlig. Se for eksempel på gjennomgangen av utredningen «Bedre integrering» (NOU 2011:14). Tvedt griper særlig fatt i setningen «Staten skal være nøytral og ikke bygge på spesielle verdier» og påstår at det er utredningens konklusjon (s. 146). Men dette dreier seg om en definisjon av begrepet multikulturalisme, og ikke utredernes standpunkt. I neste avsnitt i utredningen legges det fram en rekke motforestillinger mot multikulturalistisk tankegang.

Det samme gjelder sitatet fra stortingsmeldinga «En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold og fellesskap» fra 2012. Her hevder Tvedt at regjeringen påstår at nordmenn og innvandrere grunnleggende har de samme verdiene. Men den som går til kilden og leser hele avsnittet og avsnittet foran, vil se at det dreier seg om en påpekning om at verken innvandrergruppa eller den norske befolkninga er enhetlig og samstemt når det gjelder levemåter, tradisjoner og verdier. Skillelinjene går på kryss og tvers.

Dette er ikke løsrevne eksempler. Tvedt bygger opp sitt bilde av den undergravende og muslimvennlige eliten ved hjelp av en systematisk upresis siteringspraksis. Eksemplene på vrangtolkninger og løse påstander er mange: En kronikk i Aftenposten skrevet kort etter 22. juli 2011 advarte mot hatefulle ytringer. Tvedt påstår at kronikken inneholdt et forslag å forby kritikk av ideen om det multikulturelle samfunnet (s. 151).

Blant de mest fantasifulle tolkningene i boka er påstanden om at Hadja Tajiks har begrunnet sitt syn på norsk kultur «innenfor en slags postmoderne forståelse av kulturbegrepet og av norsk kultur som oppfunnede tradisjoner» (s. 242). Tajiks tekst (et svar på et spørsmål i Stortingets spørretime) ligger på Stortingets nettsider og er lett å finne. Her er det lite som minner om postmodernisme og ingenting om «oppfunnede tradisjoner». Dette må være Tvedts ønske om hva Tajik skulle ha svart for å passe inn i hans teorier.


Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 23. juni
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.