Da FNs tusenårsmål ble drøftet på et seminar i regi av FNs utviklingsprogram (UNDP) under FN-toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg i 2002 advarte lederen for Third World Network, Martin Kohr, om at tusenårsmålene kunne bli lite annet enn en omfattende statistisk øvelse og anstrengelse. At det blir/er en omfattende statistisk øvelse og anstrengelse er hevet over tvil: På FNs nettsider kan vi nå følge utviklingen i indikatorene som skal fortelle om - og i hvilken grad - FNs tusenårsmål blir nådd (se Millennium Indicators) og nylig lanserte UNDP et eget nettsted (se Human Development Report Workspace) for folk som jobber med nasjonale rapporter om menneskelig utvikling, der de siste tallene, statistikkene, erfaringene og faglige debattene gjøres lett tilgjengelig. I sommer lanserte FNs organisasjon for handel og utvikling (UNCTAD) nye nettsider med tall og fakta om utvikling og globalisering (se Development and Globalization: Facts and Figures) og NGO-nettverket Social Watch har etablert sine egne nettsider med indikatorer for sosial utvikling (se Social Development Indicators). Det er utvilsomt viktig å få fakta på bordet - og tall, kurver og tabeller har stor overbevisningskraft. De er et mektig redskap i hendene til de som kontrollerer dem - og i utviklingspolitikken er det i stor grad Verdensbanken. Kan vi stole på dem - eller brukes de for å videreføre en utvikling til beste for de rike?

Halvering av fattigdommen innen 2015 - hva innebærer det?

- 1,2 milliarder mennesker lever i ekstrem fattigdom - på mindre enn ti kroner dagen, opplyste utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson i et foredrag på Høgskolen i Østfold i august i år (se Utdanning for den globale borger) og fortalte om FNs tusenårsmål, som bl.a. går ut på "å halvere fattigdommen og sulten innen 2015". Slike opplysninger formidles i disse dager av en lang rekke ministrer, FN-ansatte, aktivister og andre som jobber med utviklingsspørsmål - til tross for at det hersker stor usikkerhet og uenighet om dette. 

På Verdensbankens nettsider kan vi lese at antall mennesker som lever for mindre enn en dollar (USd) om dagen har blitt redusert fra 1,219 milliarder i 1990 til 1,101 milliarder i 2001 (se Millennium Development Goals: Malnutrition and Hunger). I en oversikt over framdriften på de ulike tusenårsmålene på UNDPs norske nettsider kan vi imidlertid lese om mål 1 (halvering av fattigdommen innen 2015) at "pålitelige og sammenlignbare data er ikke tilgjengelig" (se Tusenårsmålene: Hvordan ligger vi an?), noe det også pekes i UNDPs rapport "Er tusenårsmålene gjennomførbare?" (se  Are MDGs feasible?, by Jan Vandermoortele, 2002):

"Anslag over fattigdommen i Kina viser store avvik, noe som i stor grad undergraver troverdigheten i globale fattigdomsdata."

En annen som har sett kritisk på FNs tusenårsmål om å halvere fattigdommen innen 2015 er den tyske moralfilosofen Thomas Pogge, som deltok på et etikksymposium ved Universitet i Oslo i september i fjor (se Global Justice). I sitt innlegg (se The First Millennium Goal: A Cause for Celebration?) foretok han fire refleksjoner med følgende hovedkonklusjoner:

1. Ved å erstatte "antall" med "andel" i målformuleringen, samt å sette startåret for beregningen til 1990 i stedet for 2000, ble målet om å halvere fattigdommen i realiteten en betydelig svekkelse av tidligere enighet på Verdens Matvaretoppmøte i Roma i 1996. Dette medførte at antallet ekstremt fattige i henhold til FNs tusenårsmål skal reduseres med 210.5 millioner i stedet for 545.5 millioner, som ville vært resultatet fra toppmøtet i Roma. Den tekniske utformingen av målet medførte dessuten at veksten i Kina gjorde at Øst-Asia og Stillehavsområdet hadde nådd målet om halvering av fattigdommen allerede før det ble vedtatt.

2. Metoden Verdensbanken benytter for å telle de fattige er upålitelig - og deres anslag er så svakt fundert at de er av liten verdi - selv som røffe anslag for global fattigdom.

3. Fattigdom er ikke noe nytt. Det som er nytt er at den globale ulikheten har økt i en slik grad at fattigdom nå kan unngås fullstendig til en kostnad som knapt vil merkes i de rike landene.

4. De rike landene, delvis gjennom de globale institusjonene de kontrollerer, har et stort ansvar både moralsk og som årsak til den massive videreføringen av den alvorlige, globale fattigdommen.

Fakta og statstikk om fattigdom og utvikling - i de rikes tjeneste?

Global falskhet var tittelen på en artikkel av den Canadiske økonomiprofessoren Michel Chossudovsky for noe år tilbake, der han bl.a. hevdet at Verdensbanken og UNDP fordreier tall om fattigdom (se Global falskhet):

"Det økende nivået av global fattigdom som skyldes makroøkonomiske reformer blir stadig benektet av G7-regjeringer og internasjonale institusjoner (herunder Verdensbanken og IMF); den sosiale virkelighet blir skjult, offisielle statistikker manipulert og økonomiske begreper snudd opp-ned."

I et intervju med forskningsmagasinet Apollon (se Verdens fattigdom: Historiens største menneskerettsbrudd) i forbindelse med etikk-symposiet i Oslo i fjor konkluderte Thomas Pogge i samme retning.

"Det er grunn til å hevde at utryddelsen av fattigdommen i verden moralsk sett er viktigere for oss enn det var for de allierte å stoppe nazistenes forbrytelser. Ved å opprettholde fattigdommen i verden, begår de rike landene det største menneskerettighetsbruddet i historien."