(Kommentar/debattinnlegget sto også i Bistandsaktuelt 10/2003)

Meldingen ser ikke ut til å bli behandlet før nærmere ett år etter at den ble framlagt. Det må bety at meldingen blir oppfattet som problematisk også for Stortinget og det er bra. For meldingen er preget av en både-og-holdning som klart viser Norges dobbeltmoral i sin holdning overfor resten av verden. Regjeringen velger å se positivt på de globaliseringsprosessene som foregår og hevder at det gir «en verden av muligheter». Det skal regjeringen ha ros for. Altfor mange velger å forholde seg til globalisering som en prosess vi ikke selv kan ta styring over fordi globalisering bare skjer automatisk som følge av markedsmekanismer og teknologiske framskritt. Men her stopper også rosen til regjeringen. Regjeringen definerer globalisering veldig snevert og sier at globalisering blir betraktet som en «prosess i retning av større integrasjon i verdensøkonomien» (s.14). «Kjernen i globaliseringsbegrepet synes å være at landegrenser blir stadig mindre viktige som rammer for menneskelig samhandling i sin alminnelighet, og for økonomisk samhandling i særdeleshet», hevdes det (s.7). For rike mennesker fra rike land er dette kanskje en korrekt virkelighetsbeskrivelse. For fattige mennesker fra fattige land er det derimot en hån. Fattige mennesker fra fattige land som forsøker å få reise til Norge for å søke arbeid eller besøke venner opplever ikke at landegrensene er blitt mindre viktige.
Migrasjon fra fattige land til rike land er blitt vanskeligere og vanskeligere i globaliseringens tidsalder; regelverket for å få innreisetillatelse og ikke minst oppholdstillatelse for mennesker utenfra er blitt strengere i hele Europa. Globaliseringsmeldingen burde gitt føringer for kommende års politikk når det gjelder flyktninger, aslysøkere og arbeidsøkende utenfor Europa, men nøyer seg istedenfor med å stadfeste at den norske arbeidsstyrke består av ca. 6 % innvandrere.

Regjeringen vil legge til rette for at det enkelte menneske skal kunne oppleve globaliseringens tidsalder som en verden av muligheter» (s.126). Men i det virkelige liv er det bare nordmenn og folk fra andre rike land som har fått «en verden av muligheter». Fattige folk har ikke opplevd at globaliseringen gir dem en verden av muligheter. Globaliseringen har snarere tvert imot gjort forskjellene mellom fattig og rik både klarere og synligere. Ifølge FN’s Human Development Report (2003) har gjennomsnittsinntekt pr. innbygger sunket i 54 land i verden fra 1990 til år 2000. 20 av disse landene befinner seg i Afrika sør for Sahara. I 34 land har forventet levealder sunket og i 21 land har FNs indeks som måler menneskelig utvikling slått negativt ut. Samtidig kan den rike delen av verden vise til økning i inntekt, forventet levealder og menneskelig utvikling. I det tiåret hvor globaliseringen virkelig tok fart har altså ulikhetene i verden økt. Dette er det viktigste som globaliseringsmeldingen burde tatt fatt i. Det gjør den ikke selv om meldingen hevder at verdens fattigdom og miljøets tilstand er de mest alvorlige utfordringene i global sammenheng (s.9). Globaliseringsmeldingen konsentrerer seg istedenfor om Norge og hvordan vi kan bruke det globale markedet til å selge flere norske produkter. «Små om mellomstore land som Norge ville vært langt svakere stilt uten et multilateralt regelverk. Bare et system der alle er underlagt de samme reglene gir alle den samme mulighet til å dra nytte av det internasjonale økonomiske samkvemmet. Norge har derfor en sterk egeninteresse av å forsvare og å styrke det multilaterale handelssystemet» (s.32). At verden sett under ett er tjent med denne tankegangen har Adam Smith hevdet siden 1886. Men tiden etter Smith har vist at vi ikke kan se verden under ett fordi verden ikke er én. Globaliseringsmeldingen glemmer at verden består av land med ulike og ujevne forutsetninger for produksjon og handel hva angår geografi, topografi, teknologi og demografi. Men når det gjelder norske landbruksprodukter gjelder ikke dette. Regjeringen sier at de vil «arbeide for å bevare et nasjonalt handlingsrom til å føre en landbrukspolitikk i samsvar med våre behov, herunder arbeide for at importvernet fortsatt sikrer norsk produksjon på viktige områder» (s.48). Når det gjelder det norske landbruket mener regjeringen at det må være lov å ivareta ikke-handelsmessige forhold som distriktshensyn, matvaresikkerhet, vern av kulturlandskapet og biologisk mangfold (s.38). Da må jeg bare spørre: Hvorfor skal andre land ikke kunne ivareta slike hensyn på sine særprodukter? Kan det ikke tenkes at de samme hensyn skulle tilsi vern fra eksport av fisk i innsjøene i Kenya? Eller vern om lokale bomullsprodusenter i Mali? Eller vern om maisproduserende bønder i Zambia? Og hvorfor skal slike hensyn bare gjelde produkter fra primærnæringen?

Samtidig med at regjeringen forsvarer særbehandling av norsk landbruk vil regjeringen «legge til rette for økt import av produkter fra utviklingsland, herunder landbruksprodukter» (s. 48). Et annet sted i meldingen framgår det at bare ca. 3 % av Norges import kommer fra land i Afrika og Latin Amerika mens land i Europa og Nord Amerika står for 88 % av norsk import (s.24).
Ettersom regjeringen tror at økt handel er en viktig faktor i å redusere fattigdom i Sør må den legge til rette for at disse tallene er noe vi kan le av om 5 år! «Regjeringen vil gjennom forhandlingene i WTO så vel som gjennom ensidige norske tiltak gi utviklingsland økt adgang til det norske marked» (s.44) Hei hei, regjeringen, noen sider tidligere skrev dere at «…bare et system der alle er underlagt de samme reglene gir alle den samme mulighet til å dra nytte av det internasjonale økonomiske samkvemmet.» (s.32) Hadde dere glemt det da dere var kommet til side 44? Eller er det bare dobbeltmoralen som kommer til syne? «…Landegrensene blir stadig mindre viktige som rammer for menneskelig samhandling» proklamerer regjeringen og sikter blant annet til teknologiske framskritt (s.7-8). Men den teknologiske revolusjon med internett og e-post er bare tilgjengelig for noen få promille av befolkningen i fattige land. Mens nesten halvparten av Norges befolkning hadde tilgang til internett i 2001 hadde 5 av 10.000 etiopere samme mulighet. En verden av muligheter? Det fantes 1547 telefonlinjer pr. 1000 innbyggere i Norge i 2001 mens det på Madagaskar fantes 14 abonnenter pr. 1000 innbyggere. En verden av muligheter? For å kunne bruke globaliseringsprosessenes muligheter må man i utgangspunktet være både utdannet og rik og aller helst komme fra et rikt land. Det er de aller færreste i Afrika. For dem blir slagordet «en verden av muligheter» bare en hån.

Globaliseringsmeldingen har blitt et dokument om hvordan Norge skal klare seg best mulig i en integrert verdensøkonomi. En nyliberalistisk økonomisk teori ligger som ett ideologisk bakteppe for hele globaliseringsmeldingen. Her er ansvaret for fattigdomsbekjempelse bare flettet inn i dokumentet for å pynte på det egoistiske prosjektet. Det er Norges sikkerhet, Norges vilkår for eksport, norske forhold for landbruket og norske forbrukeres interesser som står i sentrum i Stortingsmelding nr. 19 som skal styre norsk politikk overfor resten av verden de kommende årene. Men det er banalt å tro at man kan gjøre noe med fattigdommen i verden uten også å gjøre noe med rikdommen. Det er ikke mulig at de fattige får det bedre dersom vi hele tiden skal tenke på at først må vi få det enda bedre. Stortinget burde ikke godta en globaliseringsmelding som setter vår egeninteresse i høysetet. Kanskje det er det politikerne våre har forstått siden meldingen ikke har blitt behandlet?

____________

Aktuelle lenker:

• Valgløfter og globalisering, Aktuelt 24.10.03
• Parliament Watch - Sørpolitikk på Stortinget
• Temasider om globalisering (RORG-Samarbeidet)