At utviklingslandene skal sitte "i førersetet" for egen utvikling står sentralt i norsk sør-politikk, slik dette bl.a. kom til uttrykk da Stortingets utenrikskomité i februar avga sin innstilling vedrørende Norges rolle i styrende organer i Verdensbanken (Innst.S.nr.119 - 2002-2003):

"Flertallet mener Norge bør fortsette det viktige arbeidet med å sikre at de nasjonale strategier for utvikling og fattigdomsreduksjon (PRSP) legger til rette for reelt nasjonalt eierskap, samt at disse strategiene legges til grunn for bankens samlede virksomhet i et land."

Dette vektlegges ofte av utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson, senest i en kronikk om arbeidet for FNs tusenårsmål i Dagbladet 30. juli (se Å være nr. 1 i verden forplikter) der ministeren framhevet at "utviklingslandene må selv være i førersetet og ta ansvar".

Den nye evalueringen (Do PRSPs Empower Poor Countries And Disempower The World Bank, Or Is It The Other Way Round?), utarbeidet av Frances Steward og Michael Wang ved Universitetet i Oxford i mai i år, underbygger imidlertid den kritikken som lenge har blitt fremmet om at PRPS-prosessen ikke bidrar til nasjonalt eierskap eller å sette utviklingslandene "i førersetet" for egen utvikling (se f.eks. Verdensbanken styrker grepet om tusenårsmålene, Aktuelt 14.4.03).

I evalueringens sammendrag står det:

Strategier for reduksjon av fattigdom (PRSP) har blitt introdusert av Verdensbanken og IMF som en nødvendig del for å sikre gjeldslette (HIPC) og tilgang til andre fond. Hensikten er å øke nasjonalt "eierskap" til programmer gjennom utvidet deltakelse. Denne rapporten vurderer i hvilken grad PRSPene faktis gir makt (empower) til fattige land ved å undersøke PRSP-prosessen og innholdet i PRSPene. Den finner at når det gjelder sivilsamfunnet så tillater PRSPene i dag i liten grad bidrag til programutformingen (programme design). Regjeringer synes å ha en større rolle, men er også betydelig hemmet, spesielt når det gjelder makro-politikk. Det faktum at innholdet i PRSPene er veldig likt de tidligere tilpasningspakkene antyder at liten egentlig endring har skjedd gjennom denne prosessen. Enkelte av finansinstitusjonenes store programmer berøres ikke av prosessen. PRSPene bidrar dermed ikke i vesentlig grad til å gi fattig land makt (empower). De kan gi inntrykk av større eierskap, men så lenge det ikke foreligger vesentlige underliggende endringer vil slike endringer i oppfatningen omkring eierskap, som kan gjøre finansinstitusjonenes programmer mer effektive og dermed styrke (empower) dem, sannsynligvis være kortvarige.