Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Nyheter:

Elitesirkulasjon i sørpolitikken - et problem?

"Elitesirkulasjon" og "inside aiding" er blant begrepene professor Terje Tvedt har tilført debatten om norsk sørpolitikk. Mannskapet i den rødgrønne regjeringens utenriks- og utviklingspolitiske ledelse har igjen satt begrepene på dagsorden. Er elitesirkulasjon i sørpolitikken et problem? Eller er problemet snarere mangel på erfarne og kunnskapsrike politikere innenfor sørpolitikken?
Fredag 04. november 2005
Linker oppdatert: Onsdag 18. januar 2006

Slik ble Tvedts forskning og tanker om elitesirkulasjon presentert på Forskning.no (se Udemokratisk norsk modell) etter at boka "Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt" kom ut høsten 2003:

"Det sørpolitiske systemet forvalter betydelige midler. Nettverket av personer innen dette systemet er begrenset og flere bytter hatter. Terje Tvedt viser at et lite antall personer sirkulerer mellom ledende posisjoner i stat og organisasjonsliv, samtidig som de samme personene, ofte uten åpenhet og parlamentarisk kontroll, fordeler systemets ressurser seg imellom."

"Resultatet er ikke sjelden bedervede beslutninger. Dette innebærer at de rasjonelle alternativene ikke velges, fordi særinteressene intervenerte, men alltid kamuflert som allmenninteresse. Tidligere statsledere blir ledere av ”uavhengige og frivillige” organisasjoner - og omvendt. Forskere er forskerpolitikere og politikerforskere, og svært mange møter seg selv i døra eller svingdøra."

I en kommentar til boka noterte Aftenpostens Nils Morten Udgaard (se Det farlige "Godhetsregimet", 18.11.03) bl.a.:

"Da uhjelpen startet i 1963 var syv frivillige organisasjoner trukket inn og fikk 3 millioner kroner til sine prosjekter. Nå går 3 milliarder (mer enn hele Miljøverndepartementets budsjett) til disse organisasjonene, hvert år. De som tar mest - tilsammen 70 prosent - er Røde Kors, Flyktningerådet, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og Redd Barna."

Så er spørsmålet: Er det uproblematisk at dagens politiske ledelse i UD omfatter to personer som for få uker siden var generalsekretærer i henholdsvis Røde Kors (utenriksminister Jonas Gahr Støre) og Flyktningehjelpen (statssekretær Raymond Johansen)?

Som tidligere arbeidende styreformann i ECON analyse spilte Gahr Støre også en sentral rolle i utarbeidelsen av evalueringsrapporten (Evaluation of the Norwegian development policy administration) som la grunnlaget for en omstridt omorganisering av bistandsforvaltningen i 2004 (se f.eks.: Omkamp om UD-bistand?, Bistandsaktuelt 04/2005 eller kronikk av Terje Tvedt, Norsk utenrikspolitikk - radikal omorganisering uten debatt, Aftenposten 20.11.03).

- Dette truer politikken selv, sa Terje Tvedt til Aftenposten denne uka (se Møter seg selv i svingdøren) og fortsatte:

"Mitt poeng er at når det er så vanlig at så mange går fra den ene situasjonen til den andre, skaper det dårlig grunnlag for diskusjon om utenrikspolitikk i Norge." 

- Det er nok ingen fare, mener imidlertid generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, Atle Sommerfeldt, som likevel tror at overganger fra organisasjoner til politikken påvirker:

"Det bridrar nok til økt konsensus rundt Norge som bistandsnasjon, men det synes en mann som meg bare er fint." 

Dagbladet hadde på lederplass onsdag (se Vi er ikke så få her i landet) en noe mer pragmatisk holdning til saken:

"Vi er selvsagt ikke så få her i landet at vi ikke kan finne noen som er uten kontakter eller utdanning som potensielt skaper bindinger. Men da gir vi også avkall på erfaring og kunnskap som er så viktig når man skal styre et departement i en politisk retning."

I motsetning til utenriksministeren har utviklingsminister Erik Solheim valgt seg både statssekretær (Anne Margareth Fagertun Stenhammer) og rådgiver (Torbjørn Urfjell) uten særlig utviklingspolitisk erfaring fra posisjoner innen organisasjonsliv eller forskning. Fordel, eller ulempe?

Elitesirkulasjon har åpenbart problematiske sider, men kanskje tilslører debatten et annet og underliggende problem: at det i våre politiske partier er relativt få erfarne, kunnskapsrike og profilerte utenriks- og utviklingspolitiske politikere?

Nettverkenes makt og betydning

I boka si skrev Tvedt innledningsvis (se Om å unnslippe det språket som målbinder):

Jeg bruker begreper som «fordelingskorporativisme» snarere enn upresise termer som «samrøre», og foreslår «inside aiding» (parallell til inside trading) eller «innsidehjelp» som et begrep som kan tydeliggjøre nettverkenes betydning for ressursallokering og makttildeling.

Avslutningsvis oppsummerte han slik:

"Boken har dokumentert nettverkenes makt og elitesrikulasjonens karakter. Den har avdekke innsidehjelp som et udemokratisk virkemiddel for fordeling av offentlige midler, og antydet at elitesirkulasjonens karakter svekker både omverdenens innsyn og sjansen for at de beste beslutninger blir tatt."

- Problemet med Terje Tvedt er hans mange spissformuleringer som gjør det vanskelig å ta en saklig debatt, sa Atle Sommerfeldt, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp den gangen, og ble fulgt opp i en kommentar av Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv (se Spiss avsporing 20.11.03):

"En betydelig del av norsk utviklingshjelp er outsourcet til organisasjoner som er rammet av samme medlemssvikt som resten av det sivile Norge de siste tiårene (mens organisasjonene jo på sin side har outsourcet pengeinnsamling til firmaer som tar sin solide skjerv). Det er heller ikke vanskelig å oppdage den nærmest ugjennomtrengelige konsensusen om den norske bistandspolitikken.

På et vis er det der debatten burde begynt.

For det første: Gitt at norsk utviklingshjelp blir styrt av et korporativistisk nettverk, hva betyr dette for dem som hjelpes? Ville vi fått mer utvikling for hver krone hvis systemet hadde vært mer åpent og i større grad underlagt politisk debatt?

For det andre: Er det et demokratisk problem at en vesentlig del av norsk utenrikspolitikk er privatisert på denne måten? Internasjonale humanitære organisasjoner, NGO-er er de siste årene blitt ideologisert og radikalisert. Kan resultatet etterhvert bli at Norge fører en schizofren utenrikspolitikk?"

Elitesirkulasjon innen forskning og organisasjonsliv

I dagens utenriks- og utviklingspolitiske ledelse omfattes denne elitesirkulasjonen først og fremst av:

  • Utviklingsminister Jonas Gahr Støre (fra Røde Kors og tidligere ECON) og
  • statssekretær i UD, Raymond Johansen (fra Flyktningehjelpen)

I tillegg er statssekretær Kjetil Skogrand hentet inn fra forskningsmiljøet (Institutt for forsvarsstudier) og Espen Barth Eide, forsker ved NUPI, har blitt utnevnt til statssekretær i Forsvarsdepartementet - mens han under den forrige regjeringen Stoltenberg var statssekretær i UD.

I den forrige regjeringen Bondevik var ikke elitesirkulasjonen like påfallende eller fokusert i media, men utviklingsministerens to statssekretærer, henholdsvis Olav Kjørven og Leiv Lunde, kom begge fra forskningsstillinger ved ECON Senter for politisk analyse, som jobber tett opp mot UD i mange utenriks- og utviklingspolitiske saker. Som forsker ved ECON hadde Olav Kjørven bl.a. foretatt en evaluering av Verdensbankens og IMFs arbeid med fattigdomsreduksjon (se The International Monetary Fund and the World Bank Coooperation on Poverty Reduction), som ble overlevert UD kort tid før han selv ble utnevnt til statsekretær for annen gang.

Elitesirkulasjon i UD - fra embetsverk til politikk

I den utviklingspolitiske ledelsen i den rødgrønne regjeringen ser vi ingen tilsvarende "elitesirkulasjon" som i utenrikspolitiske ledelsen, men derimot en annen type sirkulasjon - fra embetsverk til politikk, som ble tatt opp i siste nummer av Norads magasin Bistandsaktuelt (se ):

"Erik Solheim var UD-rådgiver den ene dagen og øverste politiske leder samme sted den neste dagen. Han er ikke den første som sjonglerer med hattene i Utenriksdepartementet."

Bistandsaktuelt har snakket med NUPI-forsker Hallvard Leira, som mener "det kan gå utover fornyelsen i departementet når de samme personene sjonglerer mellom stillinger i den politiske ledelsen og embetsverket".

Hvor er det blitt av utenrikspolitikerne?

I den offentlige debatten om norsk utenriks- og utviklingspolitikk er det relativt få profilerte politikere og Terje Tvedt rettet også sitt skyts mot Stortinget i sin kritikk av "korporativismen" innenfor "det sørpolitiske prosjekt" (se Udemokratisk norsk modell):

"Stortinget utviser på dette feltet ingen aktivisme, de har snarere abdisert og er stort sett opptatt av skammens grense, det vil si av bistandens størrelse snarere enn politikkens konkrete innhold og faktiske konsekvenser."

Påstanden ble ytterligere styrket da det kort tid etterpå ble kjent at Stortingets presidentskap hadde besluttet å ytterligere svekke Stortingets fokus på utviklingspolitikk. I en kommentar i Bistandsaktuelt (05/2003) spurte Arnfinn Nygaard (se Redegjørelsen som forsvant):

"Er det manglende interesse som er skyld i at Stortingets presidentskap i år har avviklet ordningen med årlige utviklingspolitiske redegjørelser?"

I Stortingets utenrikskomite er det i dag knapt noen politikere som framstår offentlig med erfaring og tyngde i sørpolitikken, og de fleste av de som i forrige sesjon høstet erfaring og innsikt gjennom arbeidet med utviklingsmeldingen (se Stortinget: Ikke full konsensus om utviklingspolitikken, RORG-nyhet 15.12.04) har i dag gått over i andre komitéer eller ut av Stortinget. Heller ikke SV, som ble tuftet på utenrikspolitisk opposisjon til Arbeiderpartiet, har i dag profilerte politikere på dette feltet.


Aktuelle lenker:

Medieklipp:

  • Overganger, lederkommentar av Bjørgulv Braanen, Klassekampen 26.11.05
    Den utstrakte bruken av UD-diplomater i politiske roller bidrar også til å begrense rekrutteringen til utenrikspolitikken fra de politiske partiene.
  • Vi er ikke så få her i landet, Lederkommentar i Dagbladet 02.11.05
    Professor Terje Tvedt advarer mot tendensene til å bytte stillinger i det utenrikspolitiske miljøet.
  • Møter seg selv i svingdøren, Aftenposten 01.11.05
    Den utenrikspolitiske debatten i Norge kan bli snevrere når både utenriksministeren og hans statssekretær kommer fra toppjobber i organisasjoner som står UD nært, mener professor.
  • Raske skift fra embetsmann til politiker, Bistandsaktuelt 08/2005
    Erik Solheim var UD-rådgiver den ene dagen og øverste politiske leder samme sted den neste dagen. Han er ikke den første som sjonglerer med hattene i Utenriksdepartementet.
  • De frivilliges sjefer, Kommentar av Dag Kullerud, Aftenposten 20.10.05
    Statsminister Jens Stoltenberg hentet to av det frivillige Norges mest profilerte ledere til sin regjering: Utenriksminister Jonas Gahr Støre og miljøvernminister Helen Bjørnøy. De har begge bidratt til en utvikling der generalsekretærstillingen i deres tidligere organisasjoner er blitt viktige og innflytelsesrike posisjoner i det norske samfunnet.

Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 23. juni
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.