Kommentaren sto på trykk i Klassekampen 15.11.05

Når det gjelder utenriksminister Jan Petersen og hans etterfølger Jonas Gahr Støre, har munnhellet ingen relevans.

Hilde Frafjord Johnson var den åttende utviklingsminister i Norge siden oppgaven i Willochs andre regjering sommeren 1983 ble løftet til statsrådsnivå etter krav fra KRF. Hilde Frafjord Johnsons forgjengere har vært Reidun Brusletten (KRF), Vesla Vetlesen (AP), Kirsti Kolle Grøndahl (AP), Tom Vraalsen (SP), Grete Faremo (AP), Kari Norheim Larsen (AP) og Anne Kristen Sydnes (AP), sju kvinner og en mann. Den niende ministeren i rekken er så blitt en mann, Erik Solheim fra SV.

Hilde Frafjord Johnson tåler sammenligning med alle sine forgjengere. Hun har politisk på flere områder gjort en meget god jobb, og hun etterlater følgelig en politisk arv som det vil være krevende å bære videre.

Hvorfor troner så Hilde Frafjord Johnson så høyt når det gjelder politisk anseelse og anerkjennelse internasjonalt?

Hun er meget dyktig, og hun har meget stor selvtillit. Dernest kjenner hun hverdagen i utviklingsland etter å ha hatt sin barndom og deretter gjentatte opphold i Tanzania. Så har hun bevisst skaffet seg faglige kunnskaper og redskaper for sitt politiske arbeid gjennom akademiske studier av relevans i utviklingsarbeidets vanskelige hverdag. Hun har deretter gått i en god politisk skole, først som ung politisk rådgiver for Bondevik da han var utenriksminister i 1990/91, deretter to perioder på Stortinget og til slutt den merverdi som ligger i på mange måter å lykkes som statsråd og regjeringsmedlem.

Hun har i tillegg noen personlige egenskaper som trengs. Hun er en dyktig formidler, ikke bare når hun taler på norsk, men også på engelsk og på det afrikanske språket Swahili. Jeg har ikke møtt en afrikaner som har opplevd henne, og som ikke synes hun er helt storartet.

Men hun var vel ansett også andre steder som i miljøet i Verdensbanken, og hun var en meget populær gjest hos Verdensbankens tidligere president Wolfensohn.

Men alt dette hadde sin pris. Hennes kanskje største svakhet som politiker var kombinasjonen av selvsikkerhet og manglende evne eller vilje til å lytte til andres synspunkter, særlig når de var kritiske.

Hilde Frafjord Johnson kom fra den kristne delen av mangfoldet i det norske sivile samfunn og har sin verdiforankring derfra. Hun erklærte i begynnelsen av sin statsrådskarriere at siden hun kom fra det sivile samfunn, ville hun lytte særlig til hva dette mangfoldet hadde å si. Men hun klarte i løpet av de årene hun var utviklingsminister å forsure forholdet til de aller fleste sekulære organisasjoner i dette mangfoldet slik at de veldig gjerne ville bli kvitt henne da valgdagen var der. Et eksempel på hvor galt det gikk, er den såkalte norske støttegruppen av frivillige organisasjoner for utviklingsministerens nasjonale kampanjearbeid for tusenårsmålene, dvs de globale anstrengelsene for å halvere fattigdommen i verden innen 2015. Den består av FN Sambandet, UNICEF komiteen og UNDP (FNs utviklingsprogram) i Norge. Ingen norsk frivillig organisasjon direkte engasjert med oppgaver i utviklingsland, er med.

Samtidig med dette favoriserte hun klart ideer og forslag fra ulike kristne grupper og institusjoner om tiltak de ville sette i verk for fattige folk og land.

Hva er så den politiske arven hun har lagt igjen?

Den finnes en meget stor utfordring for dagens regjering og politiske ledelse i Utenriksdepartementet, nemlig fredsavtalen for Sudan. Det er utvilsomt at dette var Hilde Frafjord Johnsons største og mest vellykkede innsats som norsk statsråd. Hun arbeidet meget hardt i alle sine år som statsråd for en slik fredsavtale, og hun leverte meget betydelige bidrag i samspill med viktige aktører i Sudan, Afrika og det øvrige internasjonale samfunn for å få avtalen på plass.

Hilde Frafjord Johnson bidro mer enn noen av sine forgjengere for å gjøre norsk utviklingspolitikk så lik resten av den vestlige verden som mulig. Hun var og er en stor tilhenger av Washingtons verdensforståelse, på engelsk, The Washington Consensus, som betyr den politikk for bistand og internasjonalt utviklingsarbeid som fremmes i regi av Verdensbanken og medlemslandene i OECD. Bondevik regjeringens siste melding om utviklingspolitikken var et avgjørende skritt i så måte. Heretter skal norsk bistandspolitikk koordineres og harmoniseres med de andre vestlige lands. I en slik politisk prosess forsvinner lett de mer spesifikke norske og nordiske verdier om solidaritet, viktigheten av en sterk og demokratisk stat og offentlige fellesskapsordninger mens en nyliberal tenkning om de frie krefters spill får en sterk innflytelse på den felles bistandspolitikken. Samtidig kan det neppe være noen tvil om at denne koordineringen og harmoniseringen også fører til sterkere politisk giverstyring av bistanden og dermed en langt mer konservativ bistandspolitikk enn den Stoltenberg regjeringen ser ut til å foretrekke.

Når det gjelder endringer i forvaltningen av norsk bistand traff Hilde Frafjord Johnson beslutninger av særdeles egenrådig karakter. Hun lot først konsulentfirmaet ECON gjennomføre en stor utredning om hvordan en slik endring best kunne gjøres. En stor internasjonal gruppe under ledelse av vår nye utenriksminister Jonas Gahr Støre ble satt på jobben. De leverte en sin omfattende innstilling og tilråding. Men statsråden valgte å se bort fra den og laget sin egen modell. Hun så også bort fra den sterke motstanden i NORAD mot de endringer hun ville ha, og hun overså de motforstillinger som embetsverket i UD ved Utenriksråden gjorde gjeldende. Resultatet er at NORAD langt på vei er ødelagt som fagdirektorat for bistand mens man i UD har fått en særdeles komplisert og treg forvaltningsorganisasjon. På toppen av det hele er svært mye politisk og bevilgningsmessig makt delegert til ambassadenivå. De aller fleste av våre ambassadører bærer med seg en konservativt før var holdning som lett fører til en praksis der politisk vågemot i kontroversielle saker blir borte. Jeg har til gode å møte en representant for et politisk litt radikal afrikansk frivillig organisasjon som har fått ja på en søknad til en norsk ambassade i de seinere år.

Hvordan vil så UDs nye politiske ledelse forholde seg til arven fra Hilde?

Når det gjelder utenriks- og bistandsforvaltningens organisasjon, er foreløpig meldingen at man skal bruke tid på å vurdere eventuelle endringer.

Når det gjelder Afrika, er det utfordringene i Sudan som er desidert størst. Jeg er nylig tilbake fra en reise i Sudan, og der er det på politisk nivå i landet, i FN kretser og hos frivillige internasjonale organisasjoner en uttalt frykt for at Norge slik det var under Stoltenberg I, igjen vil nedprioritere Sudan. At det ikke finnes en direkte referanse til Sudan i den ellers ganske detaljerte regjeringsplattformen fra Soria Moria, forsterker den politiske uro og frykt som mange som er opptatt av Sudan, har.

Den nye politiske ledelsen i UD har så langt vært nesten tause når det gjelder Sudan. Der er fredsavtalen nå truet både av interne motkrefter og et politisk tomrom som skyldes manglende politiske initiativ i kjernegruppen som representerer det internasjonale samfunn og som har påtatt seg et særlig ansvar for Sudan. Det er USA, Storbritannia og Norge. Men i de siste dager er det blitt klart at det er utviklingsministeren som skal ha hovedansvaret for fredsarbeidet i Sudan (og Sri Lanka) og at han planlegger sin første reise til Sudan i nær framtid. Samtidig bebuder Forsvardepartementet et forsterket norsk bidrag til FNs fredstyrker i Sudan.

Den nye regjeringen har i Soria Moria erklæringen sendt signaler om en ny multilateral utviklingspolitikk med større vekt på FN. Det er positivt, og de første signaler fra utenriksministeren er interessante. Regjeringen har også markert en til dels mer utviklingslandsvennlig holdning i forhandlingene i WTO. Det gjelder ikke primært debatten om og de til dels tøvete påstandene om at mer import til Norge av matvarer fra Afrika er afrikanernes redning, men at Bondevik regjeringens politiske posisjoner om privatisering av offentlig sektor i utviklingsland når det gjelder utdanning, helse og vann, er historie. Men midt i alt dette kan likevel WTO forhandlingene om landbruk bli en hardere prøvestein for samholdet i regjeringen enn noen på forhånd hadde ventet.

Når det gjelder forholdet til det norske og det internasjonale sivile samfunn og deres rolle i internasjonalt utviklingsarbeid, er det tre ulike referansepunkter som er interessante. SV gjennomførte fra sommeren 2004 og til våren 2005 som det neste parti på Stortinget, en større og meget interessant utredning om norsk bistands- og utviklingspolitikk. Her sies det mye godt også om det sivile samfunn og nødvendigheten av et sterkt og mangfoldig sivilt samfunn for å få til en demokratisk utvikling i utviklingsland. Det neste er SV leder Kristin Halvorsens foredrag på Norsk Utenrikspolitisk Institutt i august i år. I dette foredraget hadde SVs partileder formuleringer om det sivile samfunns rolle i internasjonalt utviklingssamarbeid samt samarbeid for konfliktløsning og fredsbygging som var meget spennende. Det siste referansepunktet er regjeringsplattformen fra Soria Moria der mye av det som sies klart og tydelig både i SVs bistandsutredning og i Kristin Halvorsens foredrag, er dempet betydelig ned.

Etter Soria Moria erklæringen er de lite vi ennå har fått av nye politiske signaler fra den nye ledelsen i UD på de områder som er drøftet i denne artikkelen. Når vi vet at det i mange måneder før stortingsvalget fantes et politisk forum på Majorstua som skulle klargjøre det politiske grunnlaget for en slik ny politikk, er det nesten forunderlig at vi ennå ikke har fått flere konkretiseringer og antydninger til nye initiativ.