Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Nyheter:

Hvor mye har IMF og Verdensbanken endret seg?

Soria Moria erklæringen slo fast at norsk bistand ikke skal gå til programmer som stiller krav om liberalisering og privatisering. Beskjeden var i første rekke rettet mot Verdensbanken som sammen med det Internasjonale Pengefondet (IMF) i 20 år har vært beskyldt for å stille utidige betingelser om privatisering og liberalisering til fattige låntakerland, en politikk som kritikerne hevder har ført til økt fattigdom, manglende vekst og skjev fordeling. Men tvillinginstitusjonene i Washington har endret seg på disse årene. Spørsmålet er hvor mye.
Av Benedicte Bull | Tirsdag 28. november 2006

(En noe redigert versjon av denne artikkelen ble trykket som kronikk
i avisa Klassekampen 28.11.06)

I dag legges frem en rapport som på oppdrag fra utenriksdepartementet har søkt å finne svar på det spørsmålet. Rapporten er allerede blitt brukt til inntekt for det synet at Verdensbanken og IMF slett ikke har endret seg, men fremdeles stiller tøffe krav til privatisering og liberalisering som betingelse for lån. Det er bare delvis en riktig gjengivelse.

Rapporten er basert på case studier i fire land: Bangladesh, Mosambik, Uganda og Zambia, samt en gjennomgang av IMFs programmer for fattigdomsreduksjon og vekst (såkalte PRGFer) og en gjennomgang av endring av policy i tre sektorer. Gjennomgangen av IMF programmer viser at privatisering fremdeles er en betingelse, eller en såkalt kondisjonalitet, i litt over halvparten av disse programmene. Men en slik opptelling sier ingenting om hvorvidt disse betingelsene har vært ”krav” fra IMF eller reflekterer en politikk med sterk støtte i låntakerlandet. Den sier heller ingenting om hvorvidt en slik politikk har vært berettiget eller ikke. Det er også verdt å nevne at privatiseringskondisjonalitet ikke er mest utbredt i de fattigste landene, som stort sett befinner seg i Afrika, men snarere i sentral- og øst-Europa.

Case studiene er heller slett ikke entydige. I ett av tilfellene (Zambia) konkluderes det med at kondisjonalitetskrav fra IMF ble brukt for å tilskynde prosessen med å privatisere en nasjonal bank og elektrisitet, men at dette ikke har vært noen spesielt effektiv måte å fremme endring av politikk. Dette samsvarer med mye annen forskning som viser at kondisjonalitetskrav kan være effektive når det gjelder å bidra til å endre uttalt politikk i et land, men i svært liten grad er det når det gjelder å sike gjennomføringen dersom det ikke er tilstrekkelig ”nasjonalt eierskap” til politikken. Til syvende og sist er det i de aller fleste tilfellene de nasjonale politiske forholdene som avgjør hvilken politikk som blir gjennomført.

Det må også nevnes at i et av de andre casene – Uganda – ble det funnet lite som minnet om privatiseringskondisjonalitet og prosessen som ledet frem til en avtale med Verdensbanken ble oppfattet av de fleste aktørene som ledet av regjeringen selv. Prosessene som ble studert i de to andre landene plasserer seg midt i mellom. I Mosambik var Verdensbanken utvilsomt pådriver for en elektrisitetsreform som innebar delprivatsering, men da regjeringen etter en skandinavisk støttet utredning, ombestemte seg, gikk Verdensbanken med på endringene uten store protester. I Bangladesh ble reformen som også innebar privatisering sett på som først og fremst drevet frem av regjeringen, men Verdensbanken hadde vært inne på et tidlig tidspunkt og bidratt til utredning av politikken som senere ble fremmet av regjeringen selv.

Bildet er med andre ord nyansert. Her finnes eksempler på ”business as usual”, men også eksempler på store endringer i praksis. Endringene har skjedd både når det gjelder hva slags politikk som institusjonene anbefaler, og når det gjelder metodene de bruker for å fremme den. Når det gjelder politikken har endringene vært spesielt store innen helse og utdanning der det er helt slutt på at Verdensbanken krever innføring av egenandeler for basistjenester. Men også innen for eksempel elektrisitet og vann er det nå i langt større grad åpnet for løsninger som ikke innebærer privatisering, og man legger større vekt på å etablere regulerende rammeverk og velfungerende institusjoner. Innenfor handel er det fremdeles en tendens til at liberalisering ses på som et mål i seg selv, snarere enn et virkemiddel for å nå andre mål, selv om det er endringer på gang særlig i Verdensbanken.

Men på tross av at Banken, og – i noe mindre grad – Fondet er blitt mer pragmatiske på en del områder, er det også klart at de selv er best og ivrigst til å utrede løsninger som innebærer økt privat sektor deltakelse. Alternativer forblir i mange tilfeller lite mer enn teoretiske muligheter.

Det er også endringer i måten låneprogrammer utarbeides på. Banken og Fondet selv har utgitt nye retningslinjer som blant annet legger vekt på ”nasjonalt eierskap” til reformene. Dette er selvsagt et vanskelig begrep i og med det sjelden er total nasjonal enighet om økonomiske reformer. Det er alltid er fristende for motstandere av en reform å skylde på at den er pådyttet av Verdensbanken eller IMF, men like fristende for dem å konkludere med at det finnes nasjonalt eierskap til reformer som i virkeligheten først og fremst er støttet av finansministeren. Casene i rapporten viser at det har skjedd mye når det gjelder ”nasjonalt eierskap”. Det er styrket ved hjelp av mer deltakende prosesser, og økt åpenhet og tilgjengelighet fra IMF og Verdensbankens side. Men det svekkes når institusjonene selv bruker indre uenighet til å skape allianser med aktører som støtter deres syn, og når bruken av utenlandske konsulenter er så utstrakt at reformene oppfattes som importert utenfra.

En rapport som dette vil aldri kunne gi et entydig svar på spørsmål som har vært debattert i årevis. Men den kan kanskje bidra til at debatten trekkes opp fra det ”bistandstekniske” språket til Verdensbanken og IMF og skape grunnlag for en viss tilnærming mellom parter som står steilt i mot hverandre. Håpet er at den ikke bare blir brukt som pressmiddel i den norske politiske debatten, men også kan bidra til å skape større konsensus internasjonalt. Det vil vise seg etter den offisielle konferansen i dag, men kanskje ikke minst etter morgendagen, når representanter fra det sivile samfunnet i tre av de fire landene som har vært studert skal diskutere rapporten på Miljøhuset G9.


Benedicte Bull - Seniorforsker, Senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo, leder av teamet som har utarbeidet rapporten The World Bank’s and the IMF’s use of Conditionaities to Encourage Privatization and Liberalization: Current Issues and Practices, bestilt av Utenriksdepartementet.  | E-post: benedicte.bull@sum.uio.no
Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 06. desember
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.