Er britene mer masochistiske eller bare bedre journalister? Skyldes forskjellen at norske lesere (markedet) vil ha noen annet enn britiske? Nettavisen E24 kunne riktig fråtse i sin beskrivelse av den åndelige og fysiske afrikanske pygmeen: ”Den korte mannen, som bare strekker seg 5 fot, eller rundt 152 centimeter over landejorden, gjorde mye for å imponere. Blant annet investerte han i spesiallagde sko med høye hæler for å gi seg selv et påtrengt løft…”

The Guardian dekket det som en rettssak mot briter: ”Britiske advokater hjalp Zambias expresident å hvitvaske 23 milliner pund … korrupsjonspolitiet etterforsker London-firma.”

I godt selskap

På spørsmål om hva som skulle være adelsmerke for bistandsminister Solheim da han tiltrådte for et drøyt år siden, var svaret ”nulltoleranse for korrupsjon”. Slik slo han følge med Verdensbankens tidligere direktør Wolfensohn, dagens direktør Wolfowitz og tidligere norske bistandsministre. At Wolfowitz idag er anklaget for korrupsjon, er vel kanskje bare skjebnens måte å peke tunge til de mektige. Og at korrupsjonsjeger Eva Joly på Wolfowitz invitasjon jobber nettopp sammen med Wolfowitz i disse dager, peker vel i samme retning. Andre ganger er man mer usikker, som da Solheim før jul sa at ”for me there is a great difference between privatising a corruptly run air line and privatising education or health...”[1] Mente han at privatisering var løsningen på korrupsjonen? Hvor er i så fall bevisene for en slik påstand?

28.-30. mars inviterte Utenriksdepartementet til konferansen om bedrifters samfunnsansvar (CSR), i Oslo. De ironiske innslagene manglet ikke på programmet: På kort tid delte ledelsen i AkerKværner, Statoil og (forhenværende norsk) tobakksindustri talerstolen uten å bli nevneverdig saumfart der dette kanskje hadde vært naturlig: Hva om Jannick Lindbæk som er styreleder i Statoil hadde kommentert at selskapet han leder er tildelt norgeshistoriens største korrupsjonsbot på 140 millioner kroner? Eller AkerKværner nevnt at de er under etterforskning for sitt multi-million-prosjekt med å drive Guantanamobasen og dens menneskerettighetsbrudd? Eller tobakksarving Andresen jr. at han investerer etisk (meget velbegrunnet) fra en formue som krone for krone kan spores tilbake til kreftofre over hele landet?

Om dette var CSR-konferansen taus. I stedet fokuserte man på hva som kan gjøres i Sør: Kjøpe kvoter i Sør, ”der hvor det er mest effektivt. Eller konvertere maismel til bil-drivstoff for de som kan betale. Markedet løser miljøproblemer – at de skaper sult, burde ikke komme som en overraskelse.  Og selvfølgelig snakket man om CO2-utslippenes trussel for Manhattan, Operabygget og Golfstrømmen.

”Hvite Manns Byrde”

Alejandro Bendana er tidligere FN-ambassadør for Nicaragua, og taler ved Nobelinstituttet den 1. juni. Han er opptatt av den systemiske korrupsjonen, den som spiser seg inn og tar fra de som allerede har lite, med loven i hånd, og som ingen rettssaker avslører. Han fremhever spesielt den massivt skjeve nyhetsformidlingen - selv den som drives av gode korrupsjonsjegerne som Transparency International - her i Nord som behendig setter lupa på Sør. Bendana spør om korrupsjonsjakten er blitt den nye ”hvite manns byrde,” en selvpålagt oppofrelse. Ikke frelse til kristendommen denne gangen, men til velsmurt samfunnsmaskineri med etiske standarder og mål. ”Den hvite manns byrde” er jo ellers Rudyard Kiplings helte-epos for amerikansk imperialisme som ved okkupasjon av Filippinene i 1898 skulle omvende disse ”halvt barn, halvt dyr” til både sivilisasjon og sjels frelse.

Hvem er egentlig de korrupte?

Denne listen har Transparency International[2] samlet. ”Det er noe grunnleggende galt med den,” sier Bendana, i en bok som kommer senere i sommer, og følger opp:

• Hvorfor kommer alle navnene fra land utenfor det vi gjerne kaller det gode selskap i Nord. Er Nord fritatt for korruptive elementer?
• Hvorfor er bare enkeltmennesker nevnt? Er storselskap og institusjoner korrupsjonsfrie?
• Hvorfor er analysen begrenset til nasjonalstaten? Er de Nord-dominerte multinasjonale finans- og handelsinstitusjonene utenfor mistanke?
• Hvorfor snakkes det bare om offentlig sektor? Hvorfor ikke kikke privat sektor i kortene?

Korrupsjonsjeger Stiaan van der Merwe i Sør-Afrika sier utilslørt at han mistenker sterke krefter for å bruke en snever forståelse av korrupsjon helt bevisst. Definisjonen passer de som sitter ved makten. Slik at ikke korrupsjonsjegerne skal komme ubehagelige nær. Hvis vi ikke klarer dette vil også korrupsjonsbekjempelsen dekke til og bli en del av problemet, sier van der Merwe[3] 

Det er langt på overtid å spørre hvem som egentlige er de korrupte, og om hvilke institusjoner, ordninger og avtaler som har gjort det mulig å stjele milliarder fra de fattige. Altfor lenge har man unnlatt å lete i porteføljene til Verdensbankene og London-advokatene; å se i skatteparadisene på fjerne øyer eller i fjellene rundt Davos. Der kan vi nemlig risikere å finne norske skipsredere, idrettstopper og Al Qaida, der de har skjult sine formuer. Og kanskje kan vi spørre om det kanskje er noe mer vi kan gjøre enn enda en gang å harsellere over en kortvokst, jålete pygmé med plattformsko.