(Trykket i avisa Klassekampen 17.07.07)

Vi ser en gryende erkjennelse i store deler av det internasjonale samfunn at fattigdommen bare kan bekjempes hvis kvinners rettigheter og levekår bedres. Takket være engasjementet fra kvinner og kvinneorganisasjoner verden over har kvinner og likestilling blitt et viktig tema i arbeidet med FN-reform.

Vekst gir mer til de som har mest fra før

FNs utviklingsfond for kvinner, UNIFEM, spør i en rapport fra 2005 hvorvidt økonomisk vekst alene gir verdens fattige et verdig og bedre liv. Svaret er tydelig og klart; de som har mest makt fra før, får mest igjen i dagens nyliberale regimer. Spesielt i utviklingslanda har en politikk ensidig retta mot inflasjon og prisstabilitet, pressa fram av IMF og Verdensbanken, ført til større forskjeller mellom fattige og rike, og ført til dårligere vilkår for fattige, spesielt for kvinnene. Når offentlig sektor reduseres, må ofte kvinnene betale. Kvinners sosiale rettigheter svekkes eller faller bort. I et kvinneperspektiv er det derfor riktig at regjeringa arbeider for at norsk bistand ikke skal gå til programmer som stiller krav til liberalisering og privatisering. Maktforholdene i verden og i utviklingslanda må derfor ses i et kvinneperspektiv.

Dårligere utdanningsmuligheter

Norsk bistand har i mange år vektlagt jenters og kvinners rett til utdanning. I en rapport fra FN blir vi imidlertid minnet om at det ikke er nok at alle jenter får begynne skolen. Alle jenter må få muligheten til å fullføre skolegangen. Nå er det ikke noen selvfølge at jenter verden over får skoleplass. Av de 150 millionene 6-11-åringer som ikke har skoleplass i dag, er 90 millioner jenter, ifølge Verdensbanken. For at jentene skal kunne fullføre skolegangen er det viktig å se på hele livssituasjonen. Mange jenter blir holdt hjemme fordi de trengs til viktig arbeid, som for eksempel for å hente vann. I patriarkalske land der skolegangen langt fra er gratis, vil fattige familier prioritere sønnene sine. Redselen for at jentene blir utsatt for seksualisert vold, enten på skolen eller på vei til og fra, er en annen grunn til at jentene blir holdt hjemme. Skal utdanning gi kvinner retten til å forsørge seg sjøl, må retten til videregående utdanning og fagutdanning for jenter og kvinner løftes opp. Derfor er det viktig at Norge sikrer avtaler som gir jenter og kvinner rett til utdanning på lik linje med menn.

Kvinner utnyttes oftere i arbeidslivet

Ikke på noe nivå er avstanden større enn mellom kvinnene som syr fotballer hjemme og direktøren i selskapet som tjener seg rik på dette arbeidet. ”Jeg arbeider mer enn 18 timer pr. dag, men fremdeles tjener jeg ikke nok til å brødfø familien min.” Dette sier en fattig kambodsjansk kvinne i en FN-rapport fra 2005. Kvinner havner i større og større grad i jobber i uformell sektor, med lav lønn, uten kontrakter eller på slavekontrakter og uten sosiale rettigheter. De kvinnene som står aller lavest på rangstigen, er de som jobber hjemme for store konsern. Disse kvinnene arbeider på det berykta ”just in time”- prinsippet som innebærer at oppdragsgiver verken stiller produksjonslokaler eller lagerplass til rådighet, mens kvinnene må ta de oppdragene de får uten å kunne kreve betingelser overhodet. De må levere ja, ”just in time”. Vegen til kvinners muligheter til anstendig arbeid, går blant annet gjennom tilgang til lån og mikrokreditter, slik at de kan skape seg en egen basis for selvstendig inntekt og et verdig liv. Men det er ikke nok. Samtidig må det også gis støtte til kvinne- og fagorganisasjonene som jobber for retten til kollektive forhandlinger, for samvirkeorganiseringer og for å gi kvinnene en stemme. Det er helt nødvendig at dette arbeidet løftes opp, både gjennom støtte av FNs prosjekter, og i dialogen med utviklingsland. Her må vi være tydelige. Det er ikke sikkert at kvinners krav er naturlige krav for de som sitter med makta og definerer hva budsjettstøtte skal brukes til.

Utrygge aborter er fortsatt et stort problem

Til tross for flere vedtak i FNs ulike fora, har ikke mødredødeligheten gått ned de siste 20 åra. Internasjonale rapporter viser at utrygge aborter er et av de mest neglisjerte områdene innen helse i utviklingsland. Nesten en halv million kvinner dør hvert år i løpet av graviditet eller ved fødsel. Usikre aborter står som det mest alvorlige hinderet for tusenårsmålet om å redusere mødredødelighet med tre fjerdedeler innen 2015. Sammenhengen mellom reproduktive rettigheter og økt utvikling er vel dokumentert gjennom en rekke studier, blant annet utført av Verdens Helseorganisasjon. Vi vil derfor at Norge i internasjonale sammenhenger skal ta på seg en lederrolle: jobbe for avkriminalisering av abort, retten til sikre aborter, og bedre mødrehelsestell. Norges og Storbritannias økte støtte til det globale fondet for trygg abort og til organisasjonen for internasjonal familieplanlegging bidrar som en motkraft til Bush, Vatikanet og islamske fundamentalistiske regimer på dette området.

Fortsatt gjenstår mye innarbeiding av kjønnsperspektivet i norsk utviklingspolitikk, men vi er nå i gang med arbeidet. I årets statsbudsjett har vi fått gjeninnført kvinnebevilgningen, og min partikollega og utviklingsminister Erik Solheim har gått i bresjen for at Norges nye utenriks- og utviklingspolitikk skal ha kvinner og utvikling som en av fire søyler. Veien videre må være å både integrere kvinneperspektivet i alle politikkfelt og satse på spesifikke kvinne- og likestillingstiltak. Men ikke minst må vi arbeide nedenfra, slik den mangeårige kvinneaktivisten og forfatteren Naval El Saadawi har sagt at ”Vi må forandre verden med globalisering nedenfra”.