Bistand i riktig retning
(Bokanmeldelse i Morgenbladet 12.10.07)
«Hva virker?» er det spørsmålet jeg stadig plager mine omgivelser med. Hvorfor har det gått så bra i Sør-Korea og ikke i Ghana, når landene på slutten av 1950-årene var på det samme utviklingsnivået? Disse spørsmålene besvares grundig av den tidligere verdensbankøkonomen Paul Collier.
Collier er nå direktør for Centre for the Study of African Economies ved Univer-sitetet i Oxford og har brukt de siste tiårene på å studere afrikansk økonomi. Hans nye bok The Bottom Billion: Why the poorest countries are failing and what can be done about it fanger opp flere års omfattende forskning.
Collier ønsker mer fokusert innsats, der bistand brukes sammen med handelstiltak, internasjonale lover, og garantier om militær intervensjon. Han beskylder bistandsindustrien – oss politikere inkludert – for «å skyte med hagle» mot verdens fem milliarder fattige. Vi bør heller konsentrere innsatsen om de fattigste landene som ikke har hatt økonomisk vekst.
I disse 58 landene bor det en milliard mennesker, og hele 70 prosent bor i Afrika. Dette er en reell utfordring, fordi «det vil bli stadig vanskeligere for den velstående delen av verden å tolerere en utarmet ghetto på en milliard mennesker».
Ineffektiv FN-plan. Collier presenterer sine forskningsresultater på en folkelig måte der bistandens «stammespråk» er befriende fraværende. Han tar tak i de grunnleggende spørsmålene, men bringer inn nye poenger og synspunkter.
Mens fjorårets mest omtalte bistandsskeptiker – William Easterly – i sin bok The White Man’s Burden nådeløst kritiserer bistandsbransjen for naivitet og manglende resultater, mener Collier at forventningene må skrus ned og at instrumentene må omfatte mer enn bistand. Som han sier: rike land må «avgrense målet og utvide instrumentene».
En annen nestor i bistandsmiljøet, Jeffrey Sachs, står for den andre ytterligheten. Sachs, også kjent som mannen bak FNs tusenårsmål, mener det er mangel på penger, og ikke gode prosjekter som er problemet. Collier mener Sachs’ grandiose plan er ineffektiv, og at innsats bør være mer fokusert i omfang og tid.
Svake stater. Konflikter leder til fattigdom som igjen skaper grobunn for nye konflikter. Colliers forskning viser at borgerkrig ofte har sitt opphav i grådighet og ønske om å tilrane seg statens rikdommer. Jo mer ressurser landet har, jo mer interessant er det å angripe statsmakten.
Og svake stater er et lett bytte – i Liberia klarte 17 unge og misfornøyde soldater å trenge seg inn i presidentpalasset og ta makten 4. april 1980. Opprørsleder Laurent Kabilas spissformulering om at han kun trengte 10 000 dollar og en satellittelefon for å ta makten i Zaire, nå republikken Kongo, er et annet eksempel på hvor lett det er å ta makten i en svak stat. Ifølge Kabila trengte han pengene for å kjøpe en hær, og satellittelefonen for å inngå avtaler med de store internasjonale diamantselskapene etter hvert som han erobret gruvene.
Hva kan utenforstående få til i land i konflikt? Collier mener giversamfunnet må bidra til å løse militære konflikter, men ikke trå til med betydelig pengestøtte før våpnene legges ned. Glanseksempelet er Liberia, der Ellen Johnson-Sirleaf vant presidentvalget sist år etter 15 års blodig borgerkrig. Sammen med et godt utdannet regjeringsteam og betydelig bistand ser vi nå lovende resultater. Jeg har selv besøkt landet to ganger og er imponert over de grep som tas for å bygge en rettsstat som kan ivareta folks behov og interesser.
Ressursforbannelsen. For de fleste land, viser Collier, har naturressurser vært en forbannelse. Collier mener ressursforbannelsen ikke er et økonomisk problem som skyldes at valutakursen presses opp, men er et politisk problem fordi den undergraver demokratiet og sentraliserer makten.
Det er et paradoks at oljerike land som Angola og Nigeria ikke klarer å ta godt vare på sin egen befolkning. Statoil betaler nesten like mye skatt til Angola som det Norge gir i bistand til landene i Afrika sør for Sahara. Likevel er befolkningen i Angola blant verdens fattige. Landenes eneste mulighet for utvikling er å forvalte sine ressurser bedre.
«Look to Norway» er Colliers slagord. Vi er, sammen med Botswana og noen få andre land, de eneste som har laget gode forvaltningssystemer slik at ressursene har kommet fellesskapet til gode. Her tar Collier til orde for mer bistand for å bygge opp gode systemer i mottagerlandene, som sikrer åpenhet om landets inntekter og hvordan de brukes.
Proteksjonisme? Givere bør ikke støtte maktglade regimer, fordi bistandspenger «feter opp» makteliten og kjøler ned behovet for reformer. Vi må tvert imot alliere oss med landets reformvillige krefter. Dette er et stikk til Jeffrey Sachs, som mener bistand virker uansett politisk regime og at givere bruker dårlig styresett som en unnskyldning for å unnlate å hjelpe.
Collier ønsker internasjonale charters for godt styresett som en gulrot for endring. EUs kriterier for nye medlemsopptak ga støtet til betydelig forbedring i de tidligere øststatene. Kan vi få til dette også i de fattigste landene? Hva skal i så fall være belønningen – mer bistand eller tilgang til våre markeder?
De fattigste landene vil ikke kun reddes gjennom handel og globalisering. Da det store globaliseringstoget gikk på 1980-tallet, sto de fattigste landene igjen på perrongen. Investeringene gikk til Asia, og når først noen hadde etablert seg der, kom de andre etter.
Collier er kritisk til det internasjonale handelsregimet. Han argumenterer for at de fattigste landene må få særavtaler over en femtenårsperiode for å kunne beskytte seg mot asiatisk handelsherredømme. Selv om jeg deler Colliers analyse av verdens handelsregime, er jeg skeptisk til at proteksjonisme er det beste virkemidlet.
En tredje vei. Collier lever opp til nobelprisvinner i økonomi Robert Solows karakteristikk av økonomer. Solow ser økonomer som «intellektuelle renholdsarbeidere» som skal vurdere og kassere dårlige ideer. Collier tar denne oppgaven på alvor – han kaster seg over organisasjoner og personer han mener gjør vondt verre; afrikanske diktatorers beste bidrag til utvikling er å forsvinne, mange NGO-er er naive og opererer i en fantasiverden, og bistandsarbeidere ønsker et behagelig liv langt vekk fra krigsherjede land.
Når jeg er så begeistret for Colliers bok er det selvsagt fordi han på mange områder bekrefter mitt syn på hva som er problemer og løsninger for verdens aller fattigste. Hans bok viser en tredje og smartere vei. Collier er da også blitt kalt «den smarte samaritan». Han gir en mer nyansert fremstilling, ikke preget av «enten mer penger» eller «lite nytter», men at det nytter hvis vi målretter innsatsen satsen. Jeg tror og håper Colliers bok nettopp vil være den inspirasjonen vi trenger til å tenke nytt og lage en bedre utviklingspolitikk.
BOK
Paul Collier
The Bottom Billion. Why the Poorest Countries are Failing and What Can Be Done About It
224 sider. Oxford University Press. 2007