Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Nyheter:

Bistand i riktig retning

Ut­vik­lings­mi­nis­ter Erik Sol­heim for­tel­ler hvor­for han me­ner Paul Colliers bok The Bottom Billion kan være en vei­vi­ser for norsk bi­stands­po­li­tikk.
Av Utviklingsminister Erik Solheim | Fredag 12. oktober 2007

(Bokanmeldelse i Morgenbladet 12.10.07)

«Hva vir­ker?» er det spørs­må­let jeg sta­dig pla­ger mine om­gi­vel­ser med. Hvor­for har det gått så bra i Sør-Korea og ikke i Ghana, når lan­de­ne på slut­ten av 1950-årene var på det sam­me utvik­lings­ni­vå­et? Dis­se spørs­må­le­ne be­sva­res grun­dig av den tid­li­ge­re verdensbankøkonomen Paul Col­li­er.

Col­li­er er nå di­rek­tør for Cent­re for the Study of Afri­can Economies ved Uni­ver-si­te­tet i Oxford og har brukt de sis­te ti­åre­ne på å stu­de­re af­ri­kansk øko­no­mi. Hans nye bok The Bottom Bil­li­on: Why the poorest countries are failing and what can be done about it fan­ger opp fle­re års om­fat­ten­de forsk­ning.

Col­li­er øns­ker mer fo­ku­sert inn­sats, der bi­stand bru­kes sam­men med han­dels­til­tak, in­ter­nasjona­le lo­ver, og ga­ran­ti­er om mi­li­tær in­ter­ven­sjon. Han be­skyl­der bi­stands­in­du­stri­en – oss po­li­ti­ke­re in­klu­dert – for «å sky­te med hag­le» mot ver­dens fem mil­li­ar­der fat­ti­ge. Vi bør hel­ler kon­sen­tre­re inn­sat­sen om de fat­tig­ste lan­de­ne som ikke har hatt øko­no­misk vekst.

I dis­se 58 lan­de­ne bor det en mil­li­ard men­nes­ker, og hele 70 prosent bor i Afrika. Det­te er en re­ell ut­ford­ring, for­di «det vil bli sta­dig van­ske­li­ge­re for den vel­stå­en­de de­len av ver­den å to­le­re­re en ut­ar­met ghet­to på en mil­li­ard men­nes­ker».

In­ef­fek­tiv FN-plan. Col­li­er pre­sen­te­rer sine forsk­nings­re­sul­ta­ter på en fol­ke­lig måte der bi­stan­dens «stam­me­språk» er be­fri­en­de fra­væ­ren­de. Han tar tak i de grunn­leg­gen­de spørs­må­le­ne, men brin­ger inn nye po­en­ger og syns­punk­ter.

Mens fjor­årets mest om­tal­te bistandsskeptiker – Wil­li­am Easterly – i sin bok The White Man’s Bur­den nå­de­løst kri­ti­se­rer bistandsbransjen for nai­vi­tet og mang­len­de re­sul­ta­ter, me­ner Col­li­er at for­vent­nin­gene må skrus ned og at in­stru­men­te­ne må om­fat­te mer enn bi­stand. Som han sier: rike land må «av­gren­se må­let og ut­vi­de in­stru­men­te­ne».

En an­nen nes­tor i bi­stands­mil­jø­et, Jeff­rey Sachs, står for den and­re yt­ter­lig­he­ten. Sachs, også kjent som man­nen bak FNs tu­sen­års­mål, me­ner det er man­gel på pen­ger, og ikke gode pro­sjek­ter som er pro­ble­met. Col­li­er me­ner Sachs’ grandiose plan er in­ef­fek­tiv, og at inn­sats bør være mer fo­ku­sert i om­fang og tid.

Sva­ke sta­ter. Kon­flik­ter le­der til fat­tig­dom som igjen ska­per gro­bunn for nye kon­flik­ter. Colliers forsk­ning vi­ser at bor­ger­krig ofte har sitt opp­hav i grå­dig­het og øns­ke om å til­ra­ne seg sta­tens rik­dom­mer. Jo mer res­sur­ser lan­det har, jo mer in­ter­es­sant er det å an­gri­pe stats­mak­ten.

Og sva­ke sta­ter er et lett byt­te – i Li­be­ria klar­te 17 unge og mis­for­nøy­de sol­da­ter å tren­ge seg inn i pre­si­dent­pa­las­set og ta mak­ten 4. ap­ril 1980. Opp­rørs­le­der Lau­rent Kabilas spiss­for­mu­le­ring om at han kun treng­te 10 000 dol­lar og en sa­tel­littele­fon for å ta mak­ten i Zai­re, nå re­pu­blik­ken Kon­go, er et an­net eks­em­pel på hvor lett det er å ta mak­ten i en svak stat. Iføl­ge Ka­bi­la treng­te han pen­ge­ne for å kjø­pe en hær, og sa­tel­littele­fo­nen for å inn­gå av­ta­ler med de sto­re in­ter­na­sjo­na­le dia­mant­sel­ska­pe­ne et­ter hvert som han erob­ret gru­ve­ne.

Hva kan uten­for­stå­en­de få til i land i kon­flikt? Col­li­er me­ner gi­ver­sam­fun­net må bi­dra til å løse mi­li­tæ­re kon­flik­ter, men ikke trå til med be­ty­de­lig pen­ge­støt­te før våp­ne­ne leg­ges ned. Glans­eks­em­pe­let er Li­be­ria, der El­len John­son-Sirleaf vant pre­si­dent­val­get sist år et­ter 15 års blo­dig bor­ger­krig. Sam­men med et godt ut­dan­net re­gje­rings­team og be­ty­de­lig bi­stand ser vi nå lo­ven­de re­sul­ta­ter. Jeg har selv be­søkt lan­det to gan­ger og er im­po­nert over de grep som tas for å byg­ge en retts­stat som kan iva­re­ta folks be­hov og in­ter­es­ser.

Res­surs­for­ban­nel­sen. For de fles­te land, vi­ser Col­li­er, har na­tur­res­sur­ser vært en for­ban­nel­se. Col­li­er me­ner res­surs­for­ban­nel­sen ikke er et øko­no­misk pro­blem som skyl­des at va­lu­ta­kur­sen pres­ses opp, men er et po­li­tisk pro­blem for­di den un­der­gra­ver de­mo­kra­ti­et og sen­tra­li­se­rer mak­ten.

Det er et pa­ra­doks at ol­je­ri­ke land som Angola og Nigeria ikke kla­rer å ta godt vare på sin egen be­folk­ning. Stat­oil be­ta­ler nes­ten like mye skatt til Angola som det Nor­ge gir i bi­stand til lan­de­ne i Afrika sør for Sa­ha­ra. Li­ke­vel er be­folk­nin­gen i Angola blant ver­dens fat­ti­ge. Lan­de­nes enes­te mu­lig­het for ut­vik­ling er å for­val­te sine res­sur­ser bed­re.

«Look to Nor­way» er Colliers slag­ord. Vi er, sam­men med Bots­wa­na og noen få and­re land, de enes­te som har la­get gode for­valt­nings­sy­ste­mer slik at res­sur­se­ne har kom­met fel­les­ska­pet til gode. Her tar Col­li­er til orde for mer bi­stand for å byg­ge opp gode sy­ste­mer i mot­ta­ger­lan­de­ne, som sik­rer åpen­het om lan­dets inn­tek­ter og hvor­dan de bru­kes.

Pro­tek­sjo­nis­me? Gi­ve­re bør ikke støt­te makt­gla­de re­gi­mer, for­di bi­stands­pen­ger «fe­ter opp» makt­eli­ten og kjø­ler ned be­ho­vet for re­for­mer. Vi må tvert imot al­li­ere oss med lan­dets re­form­vil­li­ge kref­ter. Det­te er et stikk til Jeff­rey Sachs, som me­ner bi­stand vir­ker uan­sett po­li­tisk re­gi­me og at gi­ve­re bru­ker dår­lig sty­re­sett som en unn­skyld­ning for å unn­la­te å hjel­pe.

Col­li­er øns­ker in­ter­na­sjo­na­le charters for godt sty­re­sett som en gul­rot for end­ring. EUs kri­te­ri­er for nye med­lems­opp­tak ga stø­tet til be­ty­de­li­g for­bed­ring i de tid­li­ge­re øst­sta­te­ne. Kan vi få til det­te også i de fat­tig­ste lan­de­ne? Hva skal i så fall være be­løn­nin­gen – mer bi­stand el­ler til­gang til våre mar­ke­der?

De fat­tig­ste lan­de­ne vil ikke kun red­des gjen­nom han­del og glo­ba­li­se­ring. Da det sto­re glo­ba­li­se­rings­to­get gikk på 1980-tal­let, sto de fat­tig­ste lan­de­ne igjen på per­ron­gen. In­ves­te­rin­ge­ne gikk til Asia, og når først noen had­de etab­lert seg der, kom de and­re et­ter.

Col­li­er er kri­tisk til det in­ter­na­sjo­na­le han­dels­re­gi­met. Han ar­gu­men­te­rer for at de fat­tig­ste lan­de­ne må få sær­av­ta­ler over en fem­ten­års­pe­ri­ode for å kun­ne be­skyt­te seg mot asia­tisk handelsherredømme. Selv om jeg de­ler Colliers ana­ly­se av ver­dens han­dels­re­gi­me, er jeg skep­tisk til at pro­tek­sjo­nis­me er det bes­te vir­ke­mid­let.

En tred­je vei. Col­li­er le­ver opp til no­bel­pris­vin­ner i øko­no­mi Ro­bert Solows ka­rak­te­ris­tikk av øko­no­mer. Solow ser øko­no­mer som «in­tel­lek­tu­el­le ren­holds­ar­bei­de­re» som skal vur­de­re og kas­se­re dår­li­ge ide­er. Col­li­er tar den­ne opp­ga­ven på al­vor – han kas­ter seg over or­ga­ni­sa­sjo­ner og per­so­ner han me­ner gjør vondt ver­re; af­ri­kan­ske dik­ta­to­rers bes­te bi­drag til ut­vik­ling er å for­svin­ne, man­ge NGO-er er nai­ve og ope­re­rer i en fan­ta­si­ver­den, og bi­stands­ar­bei­de­re øns­ker et be­ha­ge­lig liv langt vekk fra krigs­her­je­de land.

Når jeg er så be­geist­ret for Colliers bok er det selv­sagt for­di han på man­ge om­rå­der be­kref­ter mitt syn på hva som er pro­ble­mer og løs­nin­ger for ver­dens al­ler fat­tig­ste. Hans bok vi­ser en tred­je og smar­te­re vei. Col­li­er er da også blitt kalt «den smar­te sa­ma­ri­tan». Han gir en mer ny­an­sert frem­stil­ling, ikke pre­get av «en­ten mer pen­ger» el­ler «lite nyt­ter», men at det nyt­ter hvis vi mål­ret­ter inn­sat­sen sat­sen. Jeg tror og hå­per Colliers bok nett­opp vil være den in­spi­ra­sjo­nen vi tren­ger til å ten­ke nytt og lage en bed­re ut­vik­lings­po­li­tikk.

BOK
Paul Col­li­er
The Bottom Bil­li­on. Why the Poorest Countries are Failing and What Can Be Done About It
224 si­der. Oxford University Press. 2007


Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 06. desember
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.