Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Nyheter:

Død over bistanden

Ja, dette og intet mindre er bokas tittel, på engelsk Dead Aid, av den unge zambiske kvinnelige økonomen Dambisa Moyo. Boka, foreløpig bare i engelsk utgave, har vært i markedet i et par måneder, og dens mange harde budskap har vakt oppsikt og skapt debatt.
Av Halle Jørn Hanssen | Onsdag 15. april 2009

(Kommentaren har i forkortet versjon blitt trykket som kronikk i Dagsavisen 14.04.09)

Hva er så de mange budskap i en bok på 154 sider med i tillegg 8 sider med fotnoter og en litteraturliste på 16 sider om et ytterst kompleks tema, nemlig hva som hindrer og skaper utvikling?

Jo bistanden er rota til alt ondt i afrikanske land. Moyo hevder at Vesten gjennom mer enn 50 år har brukt 2000 milliarder amerikanske dollar på bistand, det aller meste av dette i afrikanske land, og at alt når det gjelder Afrika, er bortkastede penger. Moyo drøfter i boka tilsynelatende kritisk alt som dreier seg om bistand og utvikling i afrikanske land i de siste 50 år, og dommen er nådeløs.

Bistanden skaper intellektuell og politisk latskap og blir en sperre for selvstendige politiske initiativ. Den svekker den politiske ansvarsfølelse og viljen til selvstendig politisk handling hos stats- og regjeringssjefer og i andre nivåer av samfunnet.

Bistanden er blitt et avgjørende bidrag til omfattende korrupsjon i alle land på kontinentet.

Fordi den skaper politisk latskap, hindrer den også viljen og dermed evnen til administrative reformer i samfunnet som gjør bedriftsetablering og annen økonomisk og produktiv virksomhet enklere. Likeledes hindrer den regjeringers vilje og evne til i nasjonal, regional og internasjonal sammenheng å få gjennomført reformer som letter samhandelen på ulike nivå.

Bistanden er ofte årsak til krig, både borgerkrig i afrikanske samfunn og mellom stater i Afrika. Den hindrer viljen og evnen til både offentlig og privat sparing, fremmer en kultur for sløsing med midler og unødig forbruk, og den er inflasjonsdrivende.

Elendighetslisten er enda lenger, men konklusjonen er helt entydig. Bistand er et avgjørende hinder for økonomisk vekst og utvikling. Derfor må den bort.

Hva er så analysemetodene Moyo bruker som fører til disse bastante konklusjonene?

Hun blander for det første alle former for bistand sammen. Dermed blir de tall hun opererer med for Afrika tilsynelatende veldig store, men neppe av den grunn riktige. De fleste land i Afrika kommer i kategorien de minst utviklede land, og det som er historien om dem er at de har fått forholdsvis langt mindre bistand enn utviklingsland med bedre forutsetninger.

Moyo inkluderer i sin oversikt helt ukritisk helt ulike former for bistand. Det gjelder amerikanske eller andre lands bilaterale bistandslån og noen ganger militærhjelp, lån fra Verdensbanken og Pengefondet, gavebistand gjennom FN eller bilateralt fra det hun kaller de sosialistiske skandinaviske land (hun har en referanse til Norden, og der omtales vi som de sosialistiske skandinaviske land). Moyo kaster alt dette som i det meste er helt forskjellige bistandsformer i den samme gryte, og det hele blir til en felles og ødeleggende ingrediens for mennesker, samfunn og politikk i afrikanske land.

Moyo reiser i sin bok også meget raskt gjennom historien om vekst og utvikling i verden forøvrig gjennom de siste par hundre år, og den unge økonom foregir en historieforståelse som de fleste historikere flere ganger vil måtte rive seg i håret av.

Hun er for eksempel innom Marshallplanen, og her finner hun en del positive sider fordi USA gjorde bistanden til gjennombygging av Vest Europa avgrenset i tid samtidig som det ble stilt politiske betingelser. De europeiske land hadde dessuten både institusjonsmessige forutsetninger for og politisk vilje til å bruke bistanden på en fornuftig måte. Marshallhjelpen var i Moyos politikkforståelse unntaket som bekrefter den generelle regel.

Deretter er hun flere ganger innom utviklingen i asiatiske land. Her tråkker hun ordentlig ut i det ved å hevde at bistand til asiatiske land har vært uten betydning for vekst og utvikling. Dette er fra enhver analysevinkel helt feil. Alle asiatiske land enten vi snakker om India, Sør Korea, Kina eller Bangladesh har helt fra 1950 tallet fått fra betydelige til store overføringer både av bistand og teknologisk kompetanse samtidig som de har fått private investeringer.

Utviklingshistorien til de såkalte asiatiske tigere, Sør Korea, Taiwan og Singapore er for eksempel historien om hvordan sterke nasjonale ledere (men for en lang periode ikke demokratiske ledere) med en politisk visjon om vekst og utvikling for sine land, brukte nasjonale ressurser, internasjonal bistand og private investeringer til å realisere sine visjoner.

India har helt fra 1950 og fram til for nylig vært mottaker av mye bistand og får fortsatt noe bistand. India har samtidig med en målrettet nasjonal politikk utviklet verdens mest folkerike demokrati, bygget sterke nasjonale institusjoner og ført en politikk for vekst og utvikling som har løftet India til i dag å være en stor aktør politisk og økonomisk i verdenssamfunnet.

Bangladesh som fortsatt er et land med et flertall av meget fattige mennesker, har i hele sin periode som selvstendig stat vært mottaker av mye bistand og har i et samspill med andre faktorer i politikk og økonomi etter hvert fått til betydelig vekst og utvikling. Vietnam som er et av de siste land på listen over betydelige bistandsmottakere i Asia, er som vi alle bør vite, en stor suksess når det gjelder vekst, utvikling og langt på vei fordeling.

Alle disse ubestridelige historiske fakta fra utviklingserfaringen i Asia, blir borte i Moyos enkle og overfladiske betraktninger og påstander. Dermed får vi heller ikke fra denne afrikanske forfatteren noe svar på hvorfor asiatiske land lykkes med bistand for utvikling mens så mange afrikanske sliter eller mislykkes med det samme.

Moyo farer over mye i afrikansk sammenheng, og noen ganger blir harelabben pinlig synlig.

Hun hevder at Botswana er et afrikansk eksempel på land som har lykkes uten bistand. Det er rett og slett ikke sant. Botswana som på 1960 tallet var et av verdens fattigste land, har lykkes over all forventning takket være i lange perioder og folketallet tatt i betraktning, svært mye bistand, etter hvert betydelige private investeringer og en offentlig forvaltning og et styresett som ble stadig bedre.

Ghana er omtrent fraværende som referanseland i Moyos framstilling, men Ghana er etter flere tilbakeslag i ferd med å bli et stabilt demokrati med vekst og utvikling. Det samme gjelder for Tanzania. Landet har en utviklingsfilosofi med sosialdemokratiske verdier som en viktig del av det hele. Det har fått mye bistand ikke minst fra de nordiske land. Det har hatt fred og politisk stabilitet i alle år siden uavhengigheten. Tanzania avviklet for 15 år siden ettpartisystemet og fikk flerpartistyre samtidig som det ga opp statsdirigeringen av økonomien og innførte et system med blandingsøkonomi. Tanzania har de siste 12-15 år hatt en økonomisk vekst på mellom 5 og 7 prosent.. Tanzania får ingen kreditt for dette, men i den grad Moyo er innom Tanzania, fremstilles det nærmest som et eksempel på en afrikansk fiasko. Intet kan være lenger fra sannheten.

Når det gjelder afrikanske land som har mislykkes, er Zaïre og diktatoren Mobutu et eksempel som gjentaes til det trivielle, og som vi alle kan gi vår tilslutning til. Men Gabon med den ekstremt utbyttende diktatoren Bongo gjennom 40 år og Ekvatorial Guinea med et par diktatorer synes å passere.

Moyo har en drøfting av afrikanske lands gjeldsproblemer som må være grunnleggende feil. Hun argumenterer med at Afrikas gjeldsproblem i først rekke skyldes gjeld til kommersielle private bank og kredittinstitusjoner. Men de fleste afrikanske lands problem var at de var for fattige til å være kredittverdige i det internasjonale private pengemarkedet. Dermed utviklet den afrikanske gjeldsbyrden seg primært som en følge av kreditter og lån fra Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken samt lån fra bilaterale donorer som Japan, Tyskland og USA.

Hva er så Dambisa Moyos oppskrift for økonomisk utvikling i afrikanske land?

Hun vil for det første over en periode på 5 år avvikle bistanden. Men hun har tre unntak. Hun vil tillate nødhjelp (som hun mener kan være nødvendig og nyttig når naturkatastrofer og krig rammer). Hun vil ha bistandsstøtte til mikrokreditt (som hun og venner driver med), og hun vil ha prosjektbistand gjennom frivillige organisasjoner.

Moyo vil samtidig ha innført politiske og økonomiske systemer basert på kapitalisme og de frie markedskrefter. Hun vil at private banker og andre finansinstitusjoner skal overta når det gjelder tilgang på lån og kreditt til afrikanske land. Hun er en begeistret og til tider ukritisk tilhenger av Kina og Kinas måte å virke på i Afrika. Jeg deler oppfatningen om at Kina gjør en god del som er bra for utviklingen i afrikanske land, men like klart er det at det hefter kritiske sider ved Kinas virksomhet som blir borte i Moyos forståelse av hva utvikling dreier seg om.

Ideologisk fremstår Moyo som en av noen få andre afrikanske nyliberale fundamentalister og som har meldt seg inn i debatten om utvikling de siste årene.

Moyos sosiale og erfaringsmessige bakgrunn er relevant for en vurdering av hennes politiske budskap.

Hun kommer fra det lille vi kan kalle Zambias overklasse. Hennes mor er ledende bankdirektør og hennes far professor. Begge foreldrene gir angivelig sin fulle støtte til datteras forståelse av hva som er Afrikas grunnleggende utviklingsproblem, nemlig at bistand finnes.

Moyo er åpenbart meget velutrustet og har solid utdannelse med doktorgrad i økonomi fra Oxford. Hun har to arbeidserfaringer som hun på egen hjemmeside og ellers fremhever, først noen år i Verdensbanken og deretter 8 år i verden største private finansinstitusjon Goldman Sachs. Hun gjør et nummer av at hun har tilbrakt mesteparten av sitt voksne liv i Vestens storbyer og at hun har holdt foredrag på Verdens økonomiske forum i Davos. Kort sagt, hun hører til i det internasjonale jetsettet.

Hun har aldri vært deltaker eller foredragsholder på Verdens sosiale forum eller lignende sivilsamfunn sammenkomster. Hun har ingen arbeidserfaring fra arbeid blant fattigfolk verken i afrikanske land eller andre steder.

Fra Zambia, Moyos hjemland, og andre afrikanske land kommer det nå stadig flere bekymringsmeldinger fra afrikanere som driver utviklingsarbeid i den afrikanske hverdagen. Disse meldingene finnes mellom annet på bloggene til flere medieinstitusjoner. Bistandsarbeiderne for eksempel i slummen i Zambias hovedstad Lusaka, frykter at internasjonal bistand til afrikanske land som følge av Moyos drepende slakt, skal bli alvorlig skadelidende. 

Moyo satte åpenbart punktum i sitt manuskript tidlig på høsten 2008. Det var før verden fikk vite at hennes egen arbeidsgiver Goldman Sachs og andre likesinnede private finansinstitusjoner hadde kjørt verdens økonomi ut mot stupet.

Moyos oppskrift for privatkapitalistisk vekst uten bistand i afrikanske land var derfor kanskje interessant for 6 måneder siden, og hadde boka kommet da, ville den for en stakket stund vært en politisk gavepakke til FRP og formann Siv Jensen. Men de har så langt ikke brukt bokas budskap i nevneverdig grad. Det har derimot FRPs utenriks- og bistandspolitiske fantom Asle Toje. Han er i følge kilder i FRP satt på som partiets statssekretær for bistand i UD med to hovedoppgaver, den ene er å avvikle NORAD, den andre er å kutte norsk bistand med minst 50 prosent i løpet av neste stortingsperiode. Toje bruker nå flere ganger i uka Moyos budskap til å fremme FRP politiske synspunkter på bistand og internasjonalt samarbeid.

Utviklingsministeren har signalisert interesse for Moyos budskap, og han har derfor invitert henne til Norge. Det kan jo bli en interessant opplevelse dersom besøket fører til en konfrontasjon mellom de rødgrønnes forståelse av hva bistand og utvikling dreier seg og hva Moyos forståelse er, og med Siv Jensen og Asle Toje observerende i bakgrunnen.

Jeg håper at utviklingsministeren denne våren vil kunne invitere minst en afrikansk forfatter til til Norge nå når han har invitert Dambisa Moyo.

Det er fredsprisvinneren Wangari Maathai fra Kenya. I motsetning til Moyo som har mesteparten av sin livs og arbeidserfaring fra Vestens storbyer og finansinstitusjonene Verdensbanken og Goldman Sachs, har Maathai brukt mesteparten av sitt liv blant fattige kvinner og menn i Kenya og andre afrikanske land, i kampen for miljøet, for menneskeverdet og menneskerettene. Hun har vært ydmyket, mishandlet og torturert under diktatoren Daniel arap Mois regime, og hun er i dag en uredd kritiker av vanstyre og korrupsjon i Kenya og i andre afrikanske land. Wangari Maathai fikk for få dager siden med en annen fredsprisvinner som medvirker, nemlig Al Gore, sin siste bok publisert i USA og Kenya. Den har tittelen på engelsk, The Challenge for Africa, Afrikas utfordring. I volum er Maathais bok dobbelt så lang som Moyos. Med hensyn til livserfaring, politisk erfaring og innsikt er den mye, mye lenger. Maathai er også til dels meget kritisk til at afrikanske land ikke er kommet lenger med hensyn til utvikling, respekt for menneskerettene og demokrati. Men hun har helt andre analyser og forklaringer enn Moyo. Den grunnleggende forskjellen mellom budskapet i de to bøker er at Maathai mener problemet primært ligger i afrikanske politiske sammenhenger mens Moyo stort sett frikjenner afrikanske ledere og i sin særdeles enkle samfunnsforståelse legger skylden på bistand.


Halle Jørn Hanssen | E-post: joe-hall@online.no
Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 12. januar
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.