(Kommentaren sto på trykk i Klassekampen 16.09.09)

Slik individualiseres fordelingspolitikken. Utviklingsland kan klare seg uten de rike landenes misjonærvirksomhet, men har krav på rettferdighet. Jeg er helt enig i professor Jens Saugstad, som skriver at tanken om skadekompensasjon vil gi en mer lovende begrunnelse for bistandspolitikken. I over to år har organisasjonen «Global Migrants for Climate Action» fått en rekke norske arbeidstakere og bistandsorganisasjoner til å tilslutte seg prinsippet Klimarettferdighet (Climate Justice). Rike land har en moralsk plikt til å rette opp skadene, og hjelpe fattige land som årlig rammes av naturkatastrofer.

Naturkatastrofer har alltid forekommet, men økningen i katastrofer som flom, tørke og ras er en følge av den menneskeskapte globale oppvarmingen. De siste ukene har 350.000 blitt gjort hjemløse på grunn av flom i en stor del av Vest- og Sentral-Afrika. Tusenvis trues av matmangel i Etiopia, Kenya og mange andre land. Klimarelaterte naturkatastrofer og sykdommer er blitt mange, og vi vet at dette vil forverres i tiårene som kommer.

Det er allment anerkjent at klimaendringene hovedsakelig er forårsaket av rike, industrialiserte land, men fattige land rammes hardest. Både FN og Verdensbanken konkluderer at rike land har en plikt til å hjelpe disse landene til å håndtere ødeleggelsene. Dersom man brenner ned et hus, holder det ikke å «hjelpe til litt». Man har en plikt til å erstatte skadene. Erstatning for påførte skader er et av de mest grunnleggende rettsprinsipper i alle menneskelige samfunn.

Dette krever nytenkning i gjennomføringen av bistands- og utviklingspolitikken. I Stortingsmelding nr. 13 «Klima, konflikt og kapital» står det blant annet at de hindre som i dag eksisterer i kampen mot fattigdom – voldelige konflikter, økonomisk stagnasjon og manglende tilgang til helse, utdanning og demokratisk institusjoner - forsterkes av klimaendringene.

Uten en internasjonal innsats for å bistå utviklingslandene i prosessen for å tilpasse seg slike endringer, vil den globale fattigdommen øke. Dette handler i første rekke om å redusere fattige lands sårbarhet overfor klimaendringene.

I dag etterlyser mange utviklingsland «Global Bail Out» og støtte fra rike land for å kunne håndtere klimaendringer, noe som EU støtter, Afrikas delegasjon på FNs klimakonferanse i Danmark i år trenger hjelp til å sette makt bak sine krav.

Klimarettferdighet er ikke en oppgave som løses ved å sende penger hjem i posten. Dette er et felles ansvar. Bistandssupermakten Norge bør være en pådriver i kampen for en rettferdig klimaavtale, som kan stoppe den globale oppvarmingen. Dette er det eneste som kan stoppe den dramatiske økningen av klimaflyktninger i verden.

Det er også i de rike lands interesse å anerkjenne behovet for erstatning. Vi vet at klimakrisen krever en enorm, felles innsats fra alle land. Klimaforhandlingene står likevel i stampe, blant annet fordi rike og fattige land har svært liten tillit til hverandre. Men hvordan kan et minimum av tillit skapes, dersom man overser de aller mest grunnleggende rettsprinsipper?