- Når maktforholdene endrer seg i verden, må vi bestemme oss for hva som er norske interesser, hva som ligger fast og hvor vi må endre utenrikspolitikken, skrev utenriksminister Jonas Gahr Støre som innledning på sin artikkel om "utenrikspolitikk i forandringens tidsalder" i tidsskriftet Samtiden i fjor (04/2010).

Støre ønsket debatt og artikkelen ble lansert med debatt på Litteraturhuset i Oslo 17. november i fjor, der NUPI-direktør Jan Egeland, professor Janne Haaland Matlary og forfatter Carsten Jensen deltok. I omtale på UDs nettsider kan vi lese at Støre i sin innledning la vekt på (les mer her):

"... behovet for å prioritere og treffe valg i en kompleks verden preget av flere tyngdepunkter, sammensmeltninger, maktforskyvninger og nye aktører. Viktige verktøy er spørsmålene ”Er det i Norges interesse?” og ”Kan vi gjøre en forskjell?”."

Sist uke var det professor Terje Tvedt som ga sitt bidrag til debatten gjennom foredrag og debatt på Litteraturhuset i Oslo (som del av UDs "utenrikspolitiske ordskifte" i serien Refleks 2011, les foredrag her), såvel som i kronikk i Dagbladet (les mer her) og et langt intervju i Klassekampen (les mer her).

I tillegg til å ha "nærlest" Støres artikkel om "utenrikspolitikk i forandringens tid" hadde Tvedt i forkant også studert Norges inntreden i krigen i Libya.

- Om å forstå norsk utenrikspolitikk, var tittelen på Tvedts foredrag. Han var åpenbart ikke imponert over Støres evne til å "prioritere og treffe valg i en kompleks verden" og én av konklusjonene ble sammenfattet slik i Dagbladet:

"Jonas Gahr Støres begrep om «global realisme» gir regjeringen ryggdekning til føre en dypt selvmotsigende utenrikspolitikk."

Et eksempel på slik selvmotsigelse ble gitt i kronikkens tittel:

"Godhetsregimet slipper bomber over Afrika".

"Godhetsregimet" er at mange nyord til forståelse av norsk sør-politikk som Tvedt har bidratt med, ikke minst gjennom boka "Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt" (les mer her) i 2003. Boka fikk den gang Aftenpostens lederskribent til å omtale ham som "en av våre mest utfordrende og velformulerte samfunnskritikere" (les mer her).

Tvedt om Norsk Libya-bombing: - et paradoks med store konsekvenser for hvordan utenrikspolitikken bør analyseres

Overfor avisa Klassekampen mente Tvedt at "bombingen av Libya er et vannskille i norsk utenrikspolitikk" (les mer her) og i foredraget på Litteraturhuset viste han til at debatten i Stortinget (les her) "på et tidspunkt hvor alle visste at Norge var ett av to land sammen med USA som ledet an i flyangrepene", gjør det klart at:

"Ingen diskuterte mulige konsekvenser for regionale maktforhold, for Vestens posisjon i Afrika og verden generelt, for demokratiets mulighet i Libya, eller for Norges renommé. F 16 flyenes bomber var humanitære, idealistiske bomber."

Mange har vært kritiske til regjeringens beslutning om å gå inn i krigen i Libya, som i følge Aftenposten skjedde per telefon (les mer her), og sist lørdag mente Klassekampen på lederplass at resten av verden i realiteten er "kidnappet" av Norge og et fåtall NATO-land, som "velger å fortsette krigen, til tross for at målet er oppnådd" (les mer her).

- Libya-konflikten viser at Norge vingler og sliter med å finne sin internasjonale rolle, skrev en annen kritiker av norsk utenrikspolitikk, forsker Asle Toje, i et innlegg i tidsskriftet Minerva i slutten av mars og la til (les mer her):

"Multipolaritet kan bli farefylt for overambisiøse Norge."

Og i Dagsavisen på lørdag konkluderte Maren Sæbø slik i sin kommentar "Hauk over due" (les mer her):

"Fortsatt trekkes norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk mellom dette; å stå med haukene, eller finne vår egen linje. Det er langt fra sikkert om den første flokken er den beste å holde seg med."

- Innsatsen er riktig, begrunnelsen er svak, mente Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv på Lørdag (les mer her), mens SVs landsstyremøte tok til orde for å kalle flyene hjem (les mer her). Tvedt, på sin side, var i mindre grad opptatt av om det var riktig eller galt å bombe Libya. Han konkluderte slik:

"Det avtegner seg et paradoks med store konsekvenser for hvordan utenrikspolitikken bør analyseres. Bombene slippes med en moralsk, idealistisk begrunnelse, mens fredsforhandlingene legitimeres med nasjonale egeninteresser."

Om dette er et overraskende paradoks for Støre er en annen sak. - I utenrikspolitikken oppstår det stadig vekk spenninger mellom interesser, fastslo Støre i sin artikkel i Samtiden og understreket at:

"Norge står, som alle land, overfor en rekke dilemmaer, og det er det ingen grunn til å tilsløre." 

I sitt svar til Tvedt i Dagbladet sist fredag skrev Støre bl.a. at han ikke var enig i Tvedts påstand om at norsk deltakelse i Libya begrunnes idealistisk og konkluderte slik (les mer her):

"For noen år siden lanserte Tvedt begrepet «Godhetsregimet». Det er en elegant formulering som beskriver en tankegang av menneskene bak politikken som nærmest er beruset av ambisjonen om å ville godt. Jeg har aldri sett begrepet som dekkende for den utenrikspolitikken jeg har hatt ansvaret for. Jeg har aldri falt for den litt høyreiste tradisjonen i norsk utenrikspolitisk diskusjon der norsk bistand og fredspolitikken sees som et uttrykk for en særnorsk fredsideologi. Hvis Norge skal omtales som godhetens forsvarer, må det være for hva vi gjør, ikke hva vi sier vi er."

- Mange gode observasjoner, men få løsninger, sa Gro Holm (NRK) i debatten om Tvedts foredrag på Litteraturhuset sist uke, mens politisk rådgiver i UD, Arvinn Eikeland Gadgil (SV) karakteriserte Tvedts analyser som "selektiv kildebruk" og "kraftig karikering" (les mer her).

Interesseløs?

- Ikke noe annet politisk miljø har så systematisk og over så lang tid insistert på at de fundamentale verdiene de representerer og kjemper for er universelle, at de er "kulturnøytrale" og derfor i bunn og grunn ikke-politiske, sa Tvedt i sitt foredrag på Litteraturhuset og fortsatte:

"... ved å insistere på å være forkjemper for universelle verdier, på å handle på andres vegne, og ved å diskutere politikken innenfor sinnelagsetiske dogmer, har ikke dette politikkfeltet et språk for rasjonelt å håndtere denne type dilemmaer i politikkens praksis. Det blir umulig å erkjenne at kampen for menneskerettigheter er kamp for vestlige verdier.

Gadgil mente påstanden om at norsk politikk var interesseløs var en "total bommert" og viste bl.a. til stortingsmeldingene nr. 13 (les mer her) og 15 (les mer her) i 2009.

- Jeg tror ikke det er riktig, slik Tvedt hevder, at norsk utenrikspolitikk hviler på «ideen om at Norge oppfattes som interesseløst», svarte Støre selv i Dagbladet sist fredag og pekte på at "en hovedlinje for meg som utenriksminister siden 2005 har vært nettopp å fokusere på norske interesser".

Og et eksempel på at Norge ikke er fremmed for å fremme "våre verdier" tok også Støre opp i sin artikkel, under mellomtittelen "nye metoder":

"En sak som fikk mye oppmerksomhet, var beslutningen om at Norge skulle delta for fullt i den såkalte Durban II-prosessen, FN-konferansen mot diskriminering og rasisme. Her hadde noen stater inntatt ekstreme posisjoner, langt fra hva vestlige demokratier kunne akseptere. Ja, vestlige stater er ikke lenger i flertall, verken i verden eller i verdensorganisasjonene. Men det betyr ikke at flertallet ville støtte de ekstreme. Det store flertallet av verdens stater ønsker moderate og inkluderende løsninger. Derfor ble Norge værende i prosessen for å arbeide aktivt for å sikre flertall bak en tekst som til slutt var i fullt samsvar med våre verdier og posisjoner."

Hva betyr global realisme?

- Støre er som meg kritisk til begrepsparet idealisme versus realisme og foreslår alternativet "Global realisme", påpeker forøvrig Tvedt og spør: Men hva betyr dette? Han svarer og konkluderer selv:

"Fra en synsvinkel, og tolket bokstavelig, er det jo en platt selvfølgelighet. Men gitt artikkelens prosjekt er det åpenbart at parolen ønsker å signalisere at Støre mener utenrikspolitikken opererer på en større global arena og at den bør være mer realistisk enn tidligere. Han presiserer så "global realisme" på følgende måte: "I orienteringen av utenrikspolitikkens retning blir to dyptgående mål stående igjen: Vi må fokusere på våre interesser og vi må fokusere på vår innsats i verden".  Men dette er jo ikke akkurat originalt eller retningsgivende for politikken, fordi det er dette alle lands utenrikspolitikk handler om, i går som i dag, som i morgen. Det å "fokusere" på "våre interesser" og "vår innsats i verden" er det vanskelig å kalle en strategi."

- Tilnærmingen til utenrikspolitiske valg må handle om det jeg har kalt «global realisme», fastholder imidlertid Støre i sitt svar til Tvedt i Dagbladet og utdyper det slik (les mer her):

"Mitt hovedpoeng i denne sammenhengen er at dagens norske samfunn er en del av en tettvevd global samfunnsvev. Ivaretakelse av norske interesser må derfor se utover et nødvendig strategisk fokus på interesser i nærområdene. Internasjonale utviklingstrekk, fra Afghanistan via Tahrir-plassen i Kairo til Kinas voksende rolle. Alt dette har direkte betydning for oss og vår politikk for å ivareta norske interesser."

Debatten går - og fortsetter bl.a. i regi av UDs Refleks 2011 (les mer her). Samtemte er debattantene ikke og Tvedt mener også at regjeringens politikk er "dypt selvmotsigende". Det siste vil det formodentlig bli mer debatt om til høsten, da regjeringen skal legge fram en rapport til Stortinget om samstemt politikk for utvikling, som regjeringspartiene i en budsjettmerknad før jul omtalte slik (les mer her):

"... en slik rapportering kan løfte debatten i Norge om innretningen av utenriks- og utviklingspolitikken. Der hvor vi har nasjonale utfordringer, vil rapporten tydeliggjøre hvordan og hvorfor vanskelige avveininger må gjøres, slik andre nærstående land har gjort."

Aktuelle lenker:

• Om å forstå norsk utenrikspolitikk, Terje Tvedts foredrag på Refleks-seminar på Litteraturhuset 03.05.11
  Hadde noen for ti år siden i fullt alvor påstått at en rød-grønn regjering ville sende norske soldater for å krige i et fjelland i Asia og sende norske fly for å slippe bomber over et land i Afrika, mens de samtidig økte den politiske og økonomiske støtten til norsk kristenfundamentalistisk misjon i Asia og Afrika, ville de ikke ha blitt trodd. Selv ikke fremtidsforskere var i nærheten av å spå noe så usannsynlig.
• Norsk utenrikspolitikk: Godhetsregime uten prioriteringer?, Omtale av Refleksmøtet på Litteraturhuset 3. mai, UD 04.05.11
• Lille land, hva nå?, kommentar av Asle Toje på Minerva.no 28.03.11
• Utenrikspolitikk i forandringenes tid, artikkel av Jonas Gahr Støre i Samtiden 04/2010
• Støre i Samtiden-debatten: Utenrikspolitikk i forandringens tid, UD 21.11.10
• Utenrikspolitikk i forandringens tid - del 1 og del 2. Støre i Samtiden-debatten på Litteraturhuset 17. november 2010, UDs nett-TV

Mediedekning og -debatt:

• Kidnappet, lederkommentar av Bjørgulv Braanen i Klassekampen 07.05.11
  Den afrikanske union (AU) har ved flere anledninger, nå sist i en uttalelse fra 3. mai, lagt all sin prestisje i å få i stand en våpenhvile, et arbeid som Natos fortsatte krigføring setter en effektiv stopper for. AU understreker viktigheten av å vise respekt overfor FN-resolusjon 1973, både dens bokstav og ånd, og argumenterer for en politisk løsning som kan imøtekomme det libyske folkets ønske om reformer, demokrati, godt styresett og rettsstat. AU slår også fast at en våpenhvile skal etterfølges av en overgangsperiode, som munner ut i demokratiske valg.
• Hauk over due, kommentar av Maren Sæbø i Dagsavisen (nye meninger) 07.05.11
  Fortsatt trekkes norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk mellom dette; å stå med haukene, eller finne vår egen linje. Det er langt fra sikkert om den første flokken er den beste å holde seg med.
• Godhet og realisme, debatt av Jonas Gahr Støre i Dagbladet 06.05.11
  Bistand og fredspolitikk er ikke bare gode og snille virkemidler, begrunnet i internasjonal solidaritet. Det er også global realpolitikk.
• Godhetsregimet slipper bomber over Afrika, kronikk av Terje Tvedt i Dagbladet 03.05.11
  Jonas Gahr Støres begrep om «global realisme» gir regjeringen ryggdekning til føre en dypt selvmotsigende utenrikspolitikk.
• Forstår de hva de gjør?, Klassekampen 02.05.11
  - Bombingen av Libya er et vannskille i norsk utenrikspolitikk. Det burde ikke være det samme å feire 17. mai etter dette. Vi er blitt en militær aktør globalt. Og det var vel ikke meningen, spør Terje Tvedt.
• Et utenrikspolitisk feilgrep, debatt av Asle Toje på VG Nett 27.04.11
  Stortinget var unisont. Naturligvis skulle Norge bombe Libya. Beslutningen om at Norge skulle bruke makt ble, i følge Aftenposten, tatt etter en god gammeldags ringerunde. Ingen møter, ingen referater. Partilederne fikk en telefon fra Jonas. Vi kan kanskje si de ble tatt med på «krigsdialog».