Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Kommentar/debatt:

Tvedt - og hovedutfordringer for organisasjonene

Politikere, forskere, journalister og organisasjoner har alle fått sine pass påskrevet i Terje Tvedts siste bok, ”Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt – Den norske modellen”. Hva er hovedutfordringene for organisasjonene?
Av Arnfinn Nygaard, RORG-Koordinator | Torsdag 27. november 2003

(se også: - Manglende debatt innenfor "det sørpolitiske prosjekt", Aktuelt 22.08.03)

Tvedt har fått mye og vel fortjent oppmerksomhet etter at boka ble lansert tidligere i høst. Han har fått mye ros, men også blitt anklaget for å være henholdsvis upresis, tabloid og vanskelig tilgjengelig. Jeg deler i noen grad den kritikken, men først og fremst synes jeg boka og Tvedts paradoksale begrepsverden er konstruktivt provoserende, spennende og stimulerende. Gjennom begreper som ”godhetsregime”, ”altruistisk PR-kampanje”, ”inside aiding” og mange andre makter han å belyse en lang rekke viktige problemstillinger og utfordringer knyttet til framveksten av det han har kalt ”det sørpolitiske prosjekt”.

Innhold:

Innledning
Suksesskriteriet: en bedre verden
Kjøpt og betalt (1) – til bistand og humanitær innsats, ikke sørpolitikk?
Kjøpt og betalt (2) – til å være akkurat så kritisk som regjeringen, UD og NORAD ønsker?
Kjøpt og betalt (3) – som konkurrerende aktører på veldedighetens og bistandsbudsjettets marked?
Kjøpt og betalt (4) – til en spennende og statusfylt karriere i det sørpolitiske system?
De fattiges selvbestaltede talspersoner
Men, så er det jo sånn at …
På den annen side …
Finansieringsalternativer for et samfunnsengasjert organisasjonsliv på den sørpolitiske arena


 

Innledning

Det er mye en kunne grepet fatt i når det gjelder utfordringer for organisasjonene i Tvedts siste bok. Da den ble lansert på Makt- og demokratiutredningens nettside kunne vi bl.a. lese:

”Organisasjonene representerer på dette feltet ofte ikke det sivile samfunnet, men opererer som kontraktører for departementet. - De snakker om verdien av frivillighet og det sivile samfunn, men i større og større grad går de på statslønn.”

Dette kan oppfattes som provoserende formulert av noen. Veldig kontroversielt er det imidlertid ikke - såfremt man ikke går videre, slik Klassekampen gjorde i sin omtale av boka: Er de i lomma på staten? Det er et viktig spørsmål – nært knyttet til det Tvedt kaller ”elitesirkulasjon” (at enkelte personer sirkulerer mellom topp-posisjoner innenfor organisasjoner, forskning, media og politikk).

Tvedt mener ellers at det er etablert et ”strategisk kommunikasjonsregime” – som organisasjonene er en del av – som reproduserer og forsterker herskende oppfatninger i tiden etter 1945, da vestlige utviklingsbegreper i økende grad fikk dominere beskrivelsen av verden, herunder:

  • forestillinger om utvikling (dominert av vestlige begreper),
  • fravær av kritisk selvrefleksjon og
  • forestillinger om universalitet.

Dette er selvsagt alvorlig. Tvedt mer enn antyder at organisasjonene ukritisk og ubevisst tar del i en vestlig kulturimperialisme overfor den ikke-vestlige verden.

Hva er så hovedutfordringene for organisasjonene? Jeg tror mange av dem er knyttet til spørsmålet ”Kjøpt og betalt?” – et spørsmål som også Dagbladet (på egne vegne) har fulgt opp på lederplass, i polemikk med Tvedt etter å ha blitt anklaget for å ha deltatt på reise med utviklingsministeren til Sudan - delvis finansiert av UD.

Det har vært mye fokus på at organisasjoner som i hovedsak blir finansiert av staten knapt kan kalles frivillige. For min del er jeg ikke så opptatt av om og i hvilken grad organisasjonene er frivillige eller ikke. Det vesentlige er etter mitt syn deres samfunnsmessige rolle – i dette tilfelle den rolle de spiller på den sørpolitiske arena – i Norge og internasjonalt. Uansett er det klart at på dette området – enten det gjelder politikk/lobbyarbeid, freds-, nødhjelps- og bistandsarbeid eller opplysningsarbeid her hjemme – så er organisasjonenes engasjement og virke i stor grad finansiert av staten. Vi – organisasjoner og ansatte som jobber på det sørpolitiske området - er (stort sett) ”kjøpt og betalt” av staten.

Suksesskriteriet: en bedre verden

Fra mitt ståsted er suksesskriteriet på det sørpolitiske området at de statlige støtteordningene overfor organisasjoner (så vel som støtte til forskning og media) bidrar til å styrke norsk sørpolitikk og Norges rolle og norske aktørers innsats i arbeidet for en bedre verden (rettferdighet og miljø). Her kan jeg legge til at jeg forstår den bekymring Aftenpostens kommentator Nils Morten Udgaard gir uttrykk for når advarer mot å la fredsarbeid og ”den humanitære stormakten Norge” komme i veien for andre norske interesser i verden, men samtidig er det mitt syn at en sørpolitikk som bidrar til en bedre verden absolutt er i samsvar med norske interesser i verden. Sørpolitikken (og organisasjonene som ”vaktbikkjer”) skal hjelpe oss til å gjøre gode avveininger underveis – når norske interesser kommer i konflikt med de fattiges interesser og globale fellesinteresser.

Jeg mener derfor det er viktig for oss (i organisasjonene) å lese og forstå Tvedts beskrivelser av virkeligheten ut fra et grunnleggende ønske – fra vår side - om å være aktører for en bedre verden (selv om vi ikke er enige om veien/politikken).

Statlig støtte til organisasjonene er en del av en relasjon der det er mulig å påvirke begge veier: at staten (gjennom fordeling av penger) legger politiske føringer for organisasjonene, men også at organisasjonene leverer innspill til hvordan disse føringene bør være og dermed påvirker statens politikk. Dette er en sentral del av ”den norske modellen”, der staten altså er ansvarlig for utforming og utføring av politikken, der staten finansierer organisasjonene og organisasjonene (i stor grad) legitimerer statens politikk (hvor ofte har vi ikke hørt fra UD at nye strategier og planer etc er utformet i nært samarbeid eller i konsultasjon med frivillige organisasjoner?).

Det sentrale spørsmålet blir dermed: har den statlige finansiering av organisasjonene bidratt til å styrke norsk sørpolitikk og Norges rolle og innsats i arbeidet for en bedre verden?

Jeg er sikker på at det kan gis mange eksempler – i begge retninger. Mange organisasjoner og enkeltpersoner i organisasjonene gjør en kjempejobb. Det vesentlige er at spørsmålet stilles, for det er slett ikke åpenbart at den statlige finansieringen av organisasjonene i det stor og hele har bidratt til en bedre verden.

Hvorfor? Fordi jeg frykter at den statlige finansieringen først og fremst har bidratt til framveksten av et humanitært og veldedighetspreget sivilsamfunn – et ”godhetsregime” -  som ikke har maktet å sette kritisk fokus på de grunnleggende og viktigste årsakene til fattigdom, urett og miljøproblemer. Jeg frykter at organisasjonene – og vi som jobber i dem – har blitt og er ”kjøpt og betalt” av staten på en måte som har bidratt til å tilsløre, snarere enn å opplyse - til å hemme, snarere enn å fremme, en bedre verden.

Kjøpt og betalt (1) – til bistand og humanitær innsats, ikke sørpolitikk?

I debatten om boka til Tvedt brukes begrepene sørpolitikk og bistandspolitikk ofte om hverandre (slik Tvedt selv gjør i boka?)  –tilsynelatende uten noen klar bevissthet om forskjellene. Et hovedproblem – etter min oppfatning – er nettopp at organisasjonene ikke har blitt trukket særlig inn i sørpolitikken. De har primært blitt trukket inn i en liten del av den, nemlig bistanden - som aktører i felt på humanitær innsats og utviklingshjelp, som bidragsytere til utforming av bistandspolitikken og ikke minst som aktører i det Tvedt kaller ”en altruistisk PR-kampanje”, som primært har vært og er en propaganda- og innsamlingskampanje for norsk bistand og humanitær innsats. M.a.o.: Den tunge føringen fra staten når det gjelder finansiering av organisasjonene er knyttet til bistand og humanitær innsats – ikke helhetlig sørpolitikk.

Hvor mye har staten bidratt til å bygge opp sterke organisasjoner og nettverk på temaer som for eksempel handel og gjeld, som de fleste i dag oppfatter som grunnleggende viktige i kampen mot fattigdom? Svært lite – trolig fordi disse temaene er politisk langt mer følsomme enn bistand og humanitær innsats. Hvorfor har ikke flere organisasjoner presset på for å øke de statlige tilskuddene til kompetansebygging og virksomhet på slike områder? Kanskje fordi de frykter at en slik politisering kan undergrave giverviljen i Norge?  – og fordi de først og fremst er ”kjøpt og betalt” til bistand og humanitær innsats. Det var jo også på disse områdene Norge etter hvert fikk ambisjoner om å bli en ”stormakt”, slik Tvedt beskriver.

Selvsagt er mange organisasjoner også engasjert i sørpolitikk – men finansielt er det en svært liten andel som går til sørpolitisk engasjement. I det offentlige rom og i allmennhetens bevissthet er det organisasjonens innsats i bistand og humanitært hjelpearbeid som dominerer.

Gjennom ”den altruistiske PR-kampanjen” har dermed nordmenn – i møte med fattigdom og nød i andre deler av verden slik den blir presentert av media og organisasjonene - blitt lært opp til å gi, ikke forstå, til hjelpe de fattige/ofrene, uten å gjøre noe med de grunnleggende årsakene.

Dette er etter min oppfatning den sentrale hovedutfordringen for organisasjonene.

Kjøpt og betalt (2) – til å være akkurat så kritisk som regjeringen, UD og NORAD ønsker?

- Korporativismen innenfor det sørpolitiske prosjektet fører til manglende politisk debatt, mener Tvedt. Det er i så fall alvorlig. Nå er det imidlertid slik at de statlige støtteordningene til opplysningsarbeid har som mål å bl.a. bidra til ”kritisk engasjement og debatt innenfor aktuelle nord-sør- og utviklingsspørsmål” – altså bidra til at organisasjonene skal kunne være en kritisk motvekt til regjeringens politikk eller en ”vaktbikkje” som dagens regjering ofte uttrykker det. Tidligere statssekretær Jan Egeland sa – så vidt jeg husker – at vi trenger et organisasjonsliv som er ”litt mer radikalt enn den til enhver tid sittende regjering”. Men hvor dypt stikker det – og i hvilken grad tør vi i organisasjonene å ta sjansen på å fremme kritikk på følsomme områder?

I min tid som organisasjonsansatt i sørpolitisk virke har jeg opplevd at de som fordeler pengene (regjeringen, UD og NORAD) iblant ber om offentlig kritikk – for det vil kunne gi dem en mulighet til å gjøre mer av det de mener er riktig, men jeg har også opplevd motarbeidelse og trusler om bortfall av tilskudd og deltakelse i det gode selskap fordi jeg har vært kritisk på områder og måter som ikke har blitt tatt nådig opp hos bevilgende myndigheter. Det er jeg neppe alene om å ha opplevd. Noen ganger er slike trusler åpenbare, men noe av problemet er at det sørpolitiske systemets retorikk og begreper gjør det lett å skjule politisk sensur og å bli kvitt brysom kritikk gjennom beslutninger formulert som rettmessig utøvelse av faglig skjønn.

Dette er et følsomt tema på mange måter, men jeg tror at statens støtteordninger i stor grad har bidratt til et organisasjonsmangfold der kritikken mot regjeringens politikk (i form og innhold) i liten grad går utover det regjeringen, UD og NORAD opplever som akseptabelt – delvis ved bevisst eller ubevist selvsensur blant organisasjonene, delvis ved at hoveddelen av støtten går til organisasjoner av humanitær karakter som myndighetene ikke trenger å frykte, mens de kritiske organisasjonene (eller kanskje helst personene) skyves ut eller holdes i live på sparebluss.

Dessuten gjør det statsfinansierte organisasjonsmangfoldet det lett for myndighetene å hele tiden kunne velge kontakt og samarbeid med de organisasjoner og nettverk de til enhver tid føler seg mest komfortable med – en stillferdig ”splitt-og-hersk” taktikk.

Kjøpt og betalt (3) – som konkurrerende aktører på veldedighetens og bistandsbudsjettets marked?

En del av organisasjonene er ikke bare ”kjøpt og betalt” av staten, men også av giverne og innsamlingsmarkedet. Organisasjonene konkurrerer ikke bare om statlige midler, men også om givernes gunst. Jeg ser to farer i dette:

1)   Avhengigheten av staten og innsamlingsmarkedet bidrar begge til å dempe lysten til å profilere organisasjonene på upopulære saker og fremmer et populistisk organisasjonsNorge som primært profilerer seg på bistand og humanitær innsats og enkelte andre ”stuerene” saker – ikke på politisk følsomme og kontroversielle saker innenfor sørpolitikken.

2)   Konkurransen om statens og innsamlingsmarkedets gunst fører til at de fleste organisasjonene vil være tjent med å flagge egen logo på saker de tror de kan vinne på, mens det vil være lite å hente på bredt samarbeid om større saker som kanskje ville hatt større effekt i arbeidet for en bedre verden.

Kjøpt og betalt (4) – til en spennende og statusfylt karriere i det sørpolitiske system?

Til slutt må vi huske på at organisasjonene i det daglige drives av ansatte, som både vil måtte ta hensyn til å sikre egen jobb og inntekt og som har interesse i å ikke ødelegge mulighetene til en spennende og statusfylt karriere i det sørpolitiske system. De aller fleste av oss er drevet at idealisme og engasjement, men mange av oss har også valgt å gjøre det sørpolitiske engasjementet til levevei og/eller karriere.

Da jeg for en 10 års tiden siden ble ”lånt ut” av RORG-Samarbeidet til NORAD var det noen som visket meg i øret at ”hvis du spiller dine kort riktig nå, så kan du sikre deg fast jobb i NORAD”. Nå var ikke jeg så veldig interessert i jobb i NORAD, men på sett å vis følte jeg da at jeg måtte ta et valg: å være lojal mot NORAD eller mot egne oppfatninger. Jeg ble minnet om at jeg opererte på et arbeidsmarked som registrerte hva jeg gjorde og sa og som ville kunne få konsekvenser for mine framtidige jobbmuligheter.

Hvilke konsekvenser har dette? Hvordan påvirker det våre valg, synspunkter og handlinger? Det ville være underlig om ikke jobb- og karrierehensyn gjør at organisasjonsansatte justerer sine synspunkter og handlinger – i større eller mindre grad. For utover oss selv - hvem og hva er det egentlig vi representerer?

De fattiges selvbestaltede talspersoner

I boka skriver Tvedt om ”stedfortredermakt” – som bl.a. kommer til uttrykk ved at organisasjoner mer eller mindre eksplisitt gir inntrykk av å representere ”de fattige”, Sør”, ”utviklingslandenes interesser” og lignende. Det er selvsagt en god tanke, men i praksis forbundet med en rekke problematiske sider. Hvem er det egentlig vi representerer? Hvem sine interesser er det vi skal ivareta og fremme? Noe av problemet med idealisme og engasjement innenfor ”godhetsregimet” er nettopp at det først og fremst angår andre – ikke oss selv (selv om sørpolitikk i prinsippet – med reelle endringer i dagens urettferdige fordeling av makt og ressurser i verdenssamfunnet – vil kunne angå oss i betydelig grad). En av USA betydeligste samfunnskritikere og økonomer, John Kenneth Galbraith, skrev i boka ”Den tilfreds majoritet” (1992) om dette under mellomtittelen ”tilfredshetens utenrikspolitikk”:

”Hvis man unntar store krisesituasjoner, er innsats på det utenrikspolitiske området vanligvis nokså fristilt fra de økonomiske, politiske og intellektuelle krav og begrensninger som bestemmer mye av innenrikspolitikken. Denne utløser via virkningen på skatter, offentlige tjenester og reguleringer, klare reaksjoner fra offentligheten og politikerne. De fleste utenrikspolitiske initiativ utløser ingen slike reaksjoner.”

Galbraith mener at mye av utenrikspolitikken har ”et passivt og rekreasjonsmessig preg” og karakteriserer den som ”fritidspreget”. Selv om skillene mellom utenriks- og innenrikspolitikk i dag er mindre, så stemmer fortsatt Galbraiths beskrivelse ganske bra – og spesielt på den delen av utenrikspolitikken som domineres av bistand og humanitær innsats. (Galbraith skiller mellom den fritidspregede utenrikspolitikken – og den utenrikspolitikken som gir resultater/endringer: bruk av økonomisk og militær makt.)

Som det framgikk i en artikkel tidsskriftet ”Mandagmorgen” sist uke så unngår organisasjonene stort sett medienes kritiske søkelys. Når det framkommer kritikk så er det oftest knyttet til innsamlingsmetoder, administrasjonsandeler, effektivitet og tilfeller av korrupsjon og overgrep – sjelden til politikken som sådan.

Faren med dette er at når vi i liten grad selv kjenner ”hvor skoen trykker” kan vi lettere bli ofre for de herskendes retorikk og nye og skiftende trender, vi vil lettere la aktiviteten styres av hvor det er tilgjengelige midler og vi vil lettere henfalle til seminarisme og prateklubbvirksomhet. For utover oss selv - hvem og hva er det egentlig vi representerer?

Men, så er det jo sånn at …

… mange organisasjoner gjør mye for å sette sørpolitiske saker på dagsorden og fremme kritisk debatt om norsk sørpolitikk. De erfarer ofte at det ikke er lett. Sørpolitiske saker ansees sjelden som attraktivt nyhetsstoff i mediene og det skal ofte mye jobbing til for å få på kronikker og kommentarer. Holdningen hos journalister og media overfor kritiske organisasjoner synes ofte å være som hos Dagens Næringsliv, som sist uke kommenterte Tvedts bok. Det ligger noe selvmotsigende i at avisen på den ene siden setter fokus på ”den ugjennomtrengelige konsensusen om den norske bistandspolitikken” og på den andre siden mener at organisasjonene har blitt ”ideologisert og radikalisert” (Spiss avsporing, av Kjetil Wiedswang, Dagens Næringsliv 20.11.03). Om organisasjonene har blitt ideologisert og radikalisert, så er jo det i så fall et uttrykk for at det ikke er konsensus om sørpolitikken. Samtidig, når organisasjoner kategoriseres som ”ideologiserte og radikaliserte”, så betyr det ofte enten at de ikke defineres som politisk eller faglig interessante – eller at deres synspunkter kommer i kategorien ”forutsigbare nyheter” og dermed ikke gis spalteplass. Slik bidrar mediene til at det som faktisk finnes av kritisk debatt om sørpolitikken i liten grad synes i det offentlige rom.

På den annen side …

… har det også vært fokusert på den gjensidige avhengigheten mellom media og organisasjonene: mediene trenger kilder der de selv ikke er tilstede og organisasjonene trenger medieoppmerksomhet for å få samlet inn penger til arbeidet (Mandagmorgen 24.11.03). Det kan her synes som om det sørpolitiske system – slik Tvedt hevder – langt på vei fungerer slik at aktørene (organisasjoner, media, myndigheter osv) beskytter hverandre mot seg selv. Mediene beskytter – stort sett - sørpolitikken og organisasjonene mot negativ omtale (også fra aktørene selv) og myndighetene og organisasjonene unnlater – stort sett - å kritisere hverandre for å beholde ro og stabilitet i systemet. Det er ikke sunt – for sørpolitikken og arbeidet for en bedre verden! Terje Tvedt har satt søkelys på dette og gitt oss begreper som fremmer debatten og analysen – og forhåpentligvis også til å ta noen av utfordringene.

Finansieringsalternativer for et samfunnsengasjert organisasjonsliv på den sørpolitiske arena

Jeg mener i utgangspunktet at det er bra og viktig at staten finansierer samfunnsengasjerte organisasjoner og institusjoner innenfor det såkalte ”sivile samfunn”. Det skjer også på andre politikkområder som helse- og sosial, miljøvern, landbruk, kultur, forsvar o.a. Et samfunnsengasjert og mangfoldig organisasjonsliv er - i utgangspunktet - et gode for et demokratisk samfunn. Alternativet i Norge i dag er at kommersielle interesser i enda sterkere grad vil prege og styre holdningsutviklingen og samfunnsdebatten. Tvedts bok kan leses som en understreking av behovet for flere og bedre alternativer for finansiering av kritiske, samfunnsengasjerte organisasjoner på det sørpolitiske området. Kanskje burde det lages lover og regler som gjorde det lettere for bedrifter og formuende å etablere allmennyttige stiftelser og fond som kunne yte finansiering (slik det er i mange andre land)? Hvor er mesenen som vil finansiere kritisk forskning og debatt – og ikke bare bekrefte ”godhetsregimet” med støtte til humanitært arbeid? Kanskje burde den statlige finansieringen gjøres på en annen måte – hvertfall når det gjelder opplysningsstøtten – slik at båndene til regjeringen og UD/NORAD ble svekket, for eksempel gjennom et Stortingsnedsatt råd og sekretariat som sikrer politisk bredde?


Nyhetskanal  Nyheter (js-feed)

Om aktuell kommentar/debatt:


"Aktuell kommentar/debatt" på RORG-Samarbeidets ressurssider for Nord/Sør-interesserte formidler aktuelle kommentarer og debattinnlegg fra personer og medlemsorganisasjoner innenfor RORG-Samarbeidet.

Målsettingen er:

  • å stimulere til kritisk debatt om norsk sør-politikk og sentrale og aktuelle nord/sør- og utviklingsspørsmål og
  • å synliggjøre medlemsorganisasjonenes rolle som "vaktbikkje" overfor norsk sør-politikk og deres deltakelse i debatten om sentrale og aktuelle nord/sør- og utviklingsspørsmål.
Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 06. desember
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.