Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Nyheter:

Livet på lånt tid

Vi vet alle at Janet Jackson viste puppen sin i et amerikansk TV-show. Men visste du at vi - menneskeheten - har ødelagt to-tredjedeler av de naturressurser som trengs for å sikre fortsatt menneskelig eksistens på jordkloden?
Av Arne Johan Vetlesen | Mandag 09. mai 2005

Kronikk av Arne Johan Vetlesen i Klassekampen 09.05.05
(for ytterligere informasjon, se Kunnskapsløftet - et dårlig løft for bærekraftig utvikling? RORG-Samarbeidet 11.05.05)

Ifølge en FN-rapport hvis mediomtale står i omvendt proporsjonalt forhold til dens viktighet («the report’s details are the stuff of nightmares», skriver The Guardian), lever menneskeheten på lånt tid. Vi har allerede overforbrukt de naturressurser vår overlevelse som art er avhengig av. Våtmarkene, savannene, skogene, beiteområdene og andre habitater som resirkulerer luft, vann og næring for levende vesener er skadet på uopprettelig måte. Hovedårsak? Menneskenes vettløse og totalt uansvarlige rovdrift på nær samtlige uunnværlige naturressurser. En art utgjør nå en dødelig fare for alle de øvrige ca. 10 millioner arter på jorda - og for seg selv.  

Rapporten jeg viser til oppsummerer bidragene fra 1360 forskere i 95 land. For første gang i historien, skriver de, medfører menneskelig aktivitet et så sterkt press på klodens økosystemer at disses evne til å opprettholde fremtidige generasjoner ikke kan tas for gitt. Hør bare:

  • På grunn av menneskelig etterspørsel etter mat, rent vann, tømmer, fiber og brennstoff, har mer land blitt utnyttet til jordbruksformål i de siste 60 år enn i det 18. og 19. århundre til sammen.
  • Om lag 24 % av jordas overflate er nå dyrket.
  • Utnyttelsen av vann fra sjøer og elver har blitt doblet i de siste 40 årene. Menneskene bruker nå opp mot 50 % av alt tilgjengelig ferskvann.
  • I overkant av en fjerdedel av alle fiskebestander er utsatt for overfiske. I noen områder er fangsten nå kun en hundredel av hva den var forut for industriell fangst.
  • Siden 1980 er ca. 35 % av verdens mangroveskog gått tapt, 20 % av havenes korallrev er ødelagt og ytterligere 20 % er alvorlig skadet.
  • Avskoging og endringer forårsaket blant annet av global oppvarming vil kunne føre til økt risiko for malaria og kolera, og legge veien åpen for spredning av til nå ukjente sykdommer.
  • Forekomsten av verdenshavenes basale arter - tunfisk, sverdfisk og hai - er i løpet av de siste årene redusert med 90 %.
  • 12 % av verdens fuglearter, 25 % av pattedyrene og over 30 % av krypdyrene er truet av utryddelse innen utgangen av dette århundret.

Hva kan gjøres?

Rapporten (som her bygger på et samarbeid mellom biologer og økonomer) tar til orde for å bestemme verdien på alle de «business services» som naturen yter menneskene - slik som pollineringen av avlinger, ville planters bidrag til sirkuleringen av ren luft og havenes bidrag til resirkuleringen av næringsstoffer. Estimatet gruppen av forskere kom frem til, lyder på 33 billioner engelske pund, hvilket tilsvarer nesten det dobbelte av verdens samlede bruttonasjonalprodukt for året 1997. Rapporten anbefaler å inkludere «miljømessige indikatorer» i et lands nasjonalregnskap, og at økosystemer betraktes som like viktige som utdanning og helse.

FN-rapportens faktaorienterte funn taler for seg selv. Dens forslag om å «oversette» de enkelte elementer i økokrisen til bedriftsøkonomiske termer, til pengemessig angitte regnskapsposter, er et skritt i gal retning. Premisset som tas for gitt, synes å være at det først er når en sak eller et problem omdefineres fra et kvalitativt språk til et kvantitativt, at vi - eller rettere politiske myndigheter - blir rede til å ta det på alvor. I stedet for å reversere den utviklingen som har funnet sted i og med at naturen betraktes og behandles som utnyttbar ressurs, som middel uten egenverdi, vil den her foreslåtte «oversettelsen» til ren pengeverdi bare være egnet til å befeste menneskehetens instrumentelle omgang med naturen. Slik sett forsterker forslaget tendensen vi har vært vitne til de siste par tiårene: at enhver rest av noe kvalitativt, noe som besitter egenverd og ikke lar seg - enn si ikke bør - tvinge inn i middelets logikk, ubønnhørlig blir re-definert slik at det - omsider - anses som atter en form for kapital og dermed for vinning og tap, for målbar effektivitet og output. Managementretorikken handler siden begynnelsen av 1990-tallet om å konvertere menneskets følelsesliv og egenskaper, behov, og lengsler som sosiale vesener til en reservoar av «humankapital», av ressurser hvis menneskelige opphav ikke har større egenverdi og mer egenart enn at det alt sammen kan nyttiggjøres - instrumentaliseres - for organisasjonens eller selskapets formål: makt og penger. I individualisert utgave: din emosjonelle kompetanse er din fremste kapital som selger, som leder, som kjæreste…kort sagt overalt, såfremt alle livsarenaer omgjøres til marked og markedet ikke anerkjenner noe utenfor eller annet enn seg selv.

Erling Indreeide setter følgende ord på fenomenet i sin bok Utdrag frå mistru til den som ikkje er nostalgisk! Med merknader: «Det tykkjest vere ein motvilje mot å erkjenne det uerstattelege, ei vegring mot å erkjenne noko som ikkje kan forsikrast eller verdsetjast… Det finnast synonym. Det vere eit spørsmål om teknologi og kompetanse. Det tapte ha ein pris. Det vere muleg å rekne ut kva det kostar.»

I samme grad som denne erstatningslogikken blir enerådende som tenkemåte - det være seg innen arbeidslivet, i mellom-menneskelige relasjoner, eller i møtet med resultatet av vår pågående kraftanstrengelse for å ødelegge naturgrunnlaget for fremtidig eksistens på kloden - blir vi ute av stand til å forandre selve vår livsform - krisens kjerne - på en måte som ville være bærekraftig. Når «bærekraftighet» regnes (sic) som en økonomisk variabel blant alle andre, viser det at det økonomistiske perspektivet er blitt totalt - for ikke å si totalitært.

Et alternativ finnes. Det består i å erkjenne at tapet av biodiversitet nå går hånd-i-hånd med tapet av kulturelt mangfold. De to formene for mangfold er sammenvevd; de er gjensidig avhengige. I sin bok Consuming Cultures viser Jeremy Seabrook hvordan menneskers følelse av ansvar for naturen er forbundet med opplevelsen av tilhørighet til et sted, en historie; til bestemte former for arbeid, bestemt av naturomgivelsenes egenart; til bestemte praksiser, overlevert i generasjoner, for å leve ikke bare av naturen men med den. Kapitalismens dynamikk - at alt menneskelig (behov, følelser, lengsler) ledes mot kjøpshandlingen, mot en vare på et marked - medfører at kulturer som var preget av selvforsynthet, med rekordfart mister de evner, tradisjoner og ritualer som kreves for at livet kan leves, behov møtes og vansker overvinnes uten å oppsøke markedet - nemlig gjennom samhandling i stedet for ved transaksjon. Hvilken forskjell gjør det om en mor synger barna i seng (og påkaller forfedrenes velsignelse) eller om de sovner foran Pokemon på fjernsynet? Om vannet blir en vare overalt på jorden, slik Vivendis sjef har uttalt som målsetting? Om kommersielle selskaper tar patent på alle jordas planter? Jo, at båndet mellom (lokal, stedbundet) kultur og natur løses opp; at alt blir vare, slik at erindringen, kunnskapen og ferdighetene næret av den ikke-markedsformidlede bruken av det, og ærefrykten for det, går tapt - og dermed det kulturspesifikke springbrettet for å føle ansvar for bevaringen av et intakt naturgrunnlag.


Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 18. mars
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.