Debatt i Aftenposten 02.12.04(for ytterligere informasjon, se Utviklingsdebatten ruller videre - mens Stortingets behandling av utviklingsmeldingen trekker ut, RORG-Samarbeidet 06.12.04)  

Før man diskuterer hvorvidt rapporten gir et presist bilde av den faktiske situasjonen, bør man ha klart for seg det større bildet som Norge som utviklingsaktør er en del av, og de rammene vi opererer innenfor når det gjelder vannbistand og andre områder hvor utfordringene dessverre også står i kø.

Det har skjedd store endringer i utviklingsarbeidet de siste åra. En forståelse av denne utviklingen er avgjørende. Stortingsmelding nr. 35 handler om hvordan vårt arbeid må innrettes for å nå FNs Tusenårsmål og gir i så henseende en god innføring i tenkningen rundt norsk utviklingspolitikk. Et sentralt poeng i meldingen er at det er mottakerlandenes egne strategier som må danne grunnlaget. Vårt ansvar er å koordinere innsatsen med andre lands innsats slik at fattigdomsbekjempelsen blir mest mulig effektiv. Det er ikke vår oppgave å gjøre alt over alt. Det viktigste er at jobben blir gjort, ikke hvem som gjør den.

I noen land vil Norge være en tung giver på vannområdet, i andre land inntar andre givere den rollen. Det viktigste er at vi som giver er pådriver og sikrer at finansieringsansvaret og innsatsen på de ulike områdene blir ivaretatt. Dette betyr ikke at Norge nedprioriterer vanninnsatsen. Vi deler rett og slett på oppgavene. Det er også dette våre partnere i Sør ønsker.

I rapporten gjøres det et poeng av at vannbistanden et utvalgt år (1999) var vel en tredjedel så stor som et annet utvalgt år (2003). Dette er meningsløs omgang med tall. Det tar vanligvis tre-fire år å planlegge et prosjekt og fem-sju år å gjennomføre det. Derfor vil det alltid være variasjoner i utbetalingene fra år til år. Ønsker man et korrekt inntrykk av situasjonen, må man se utviklingen over en lengre periode. Da blir bildet annerledes.

Det stemmer at det har vært en viss nedgang når det gjelder andelen av den totale bistanden som går til vann. I kroner og øre har det imidlertid ikke vært nedgang, snarere tvert imot. Skulle rapporten gitt et presist bilde av vanninnsatsen, burde også bistanden som går gjennom multilaterale kanaler vært tatt med. At den er utelatt medfører en betydelig underrapportering av hva Norge faktisk bidrar med på vann og sanitær.

Pengebeløpet bør uansett ikke alene være målestokken på vanninnsatsen og kvaliteten på vannbistanden. I flere av de land går hoveddelen av midlene ofte til å styrke kapasiteten og kompetansen i forvaltningen. Det er ofte mindre kostbart, men desto mer effektivt. Erfaringene fra FNs vanntiår (1980-1990) har vist at uten å sikre eierskap, kapasitet og kompetanse i utviklingslandene, vil investeringer innen vannsektoren ikke være bærekraftige.