Begge rapportene legges fram i forkant av FN-konferansen om finansiering for utvikling (FFD), som starter i Monterrey i Mexico 18. mars. Bistand ble stående sentralt i utkastet til sluttdokument - Monterrey Konsensus - som ble forhandlet fram i New York i slutten av januar (se FN vil ha mer bistand fra rike til fattige land, styrt av IMF og Verdensbanken, Aktuelt 29.1.02). Reality of Aid 2002 karakteriserer FFD som "sviktende lederskap" og tar til orde for "grunnleggende endringer i nord/sør-relasjonene som kan føre til virkelig global framgang i arbeidet for menneskerettigheter og reduksjon av fattigdom."

Verdensbanken om bistand: - katalysator for endring

Utviklingshjelpens rolle og effektivitet, lærepenger fra Verdensbankens erfaringer er tittelen på Verdensbankens nye rapport. Her tegner banken et svært positivt bilde av hva som kan oppnås gjennom dagens bistand:

"Bistand er i økende grad en katalysator for endring, som bidrar til å skape betingelser som gjør at fattige mennesker kan øke sine inntekter og leve lengre, sunnere og mer produktive liv. De siste 50 årene har sett bemerkelsesverdige suksesser, så vel som feilslag, i utviklingssamarbeidet. Bedre politikk i utviklingslandene, sammen med bedre bruk av bistanden etter avslutningen av den kalde krigen, innebærer at bistanden i dag er mer effektiv enn noen gang tidligere i arbeidet for å redusere fattigdommen."

Sterke motsetninger i bistanden

Verdensbanken har alltid vært blant de fremste pådriverne for vestlig bistand til fattige land og har av vestlige giverland blitt gitt en stadig mer dominerende innefor bistanden. Denne rollen ble ytterligere forsterket etter at Verdensbanken og IMF på sine årsmøter i 1999 innførte krav om utarbeidelse strategier for reduksjon av fattigdom (Poverty Reduction Strategy Papers - PRSP) som grunnlag for lån og gjeldslette. Kritikere mener at denne PRSP-prosessen i stor grad innebærer en videreføring av IMFs og Verdensbankens strukturtilpasningspolitikk i utviklingslandene, en politikk de mener bidrar til å opprettholde og videreføre fattigdommen. Til tross for at Verdensbanken nå tar til orde for kraftig økning i bistanden møter institusjonen sterk kritikk fra bistandsorganisasjoner.

En rekke bistandsorganisasjoner i Europa, bl.a. Norsk Folkehjelp, står bak Reality of Aid-rapporten, som har blitt utgitt siden 1993. Reality of Aid 2002 setter fokus på kondisjonalitet og eierskap og formidler mye av den kritikken som i de senere årene har blitt rettet mot de mektige finansinstitusjonen og de vestlige regjeringene som står bak dem:

"Mer enn 35 Reality of Aid forfattere og analytikere representerer frivillige organisasjoner i både giverland og mottakerland i Asia, Afrika og Latin-Amerika. De tegner et dypt foruroligende bilde av konsekvensene av givernes tilnærminger i arbeidet for å tilfredsstille menneskelige behov, så vel som disse regjeringenes rolle knyttet til kontroll av globale finanser og i å fremme sine snevre politiske interesser, til tross for en gjennomtrengende retorikk i utviklede land til støtte for en globalisering som bidrar til en mer rettferdig verdensorden."

En 6-punkts dagsorden for å endre bistandsrelasjonene

Reality of Aid 2002 foreslår en 6-punkts dagsorden for å endre bistandsrelasjonene, som bl.a. innebærer en sterk kritikk av IMF/Verdensbankens arbeid med fattigsomsstrategier, den såkalet PRSP-prosessen:

1. Avskaffe alle typer betingelser (kondisjonalitet), som ensidig pålegges av givere og kreditorer, for alle former for bistand og gjeldslette for de fattigste landene.

2. Erstatte fattigdomsstrategier (PRSP) pålagt av IMF/Verdensbanken med ekte hjemmelagde planer for reduksjon av fattigdom som rettesnor for giveres målsettinger og tiltak for å redusere fattigdom.

3. Slette all gjeld til verdens fattigste land uten betingelser, som en lakmus-test på giverlandenes vilje til økonomisk rettferdighet og avskaffelse av fattigdom.

4. Utvikle rimelige og rettferdige mekanismer for å fastsette prioriteringer for å fremme og finansiere "globale offentlige goder" som ikke trekker ressurser bort fra fattigdomsreduksjon.

5. Grunnleggende forandre bistandsgivernes prosedyrer og praksis slik at Sørs eierskap blir et sentralt prinsipp for bistandsrelasjoner.

6. Forplikte seg på bestemte fler-årige skritt for giverlandenes budsjetter, slik at de som et minimum oppnår FN-målsettingen om 0,7 prosent av BNP, og på lengre sikt sikrer stabile og forutsigbare ressurser for oppfyllelse av millenniumsmålene og i siste instans avskaffelse av fattigdom.