Stiglitz´ kritikk at "markedsfundamentalismen", som førte til at han måtte forlate jobben som sjeføkonom i Verdensbanken i fjor, har nå i stedet gitt ham Nobelprisen i økonomi.
- Stiglitz´ mange bidrag har endret måten økonomer tenker om markedet på, heter det i Nobelkomitéens begrunnelse for tildelingen.

Stiglitz og USAs vrede

Stiglitz pådro seg USAs finansminister Larry Summers vrede, da han offentlig kritiserte måten Det internasjonale pengefondet (IMF) hadde håndtert Asia-krisen i 1997-87 på. Verdensbanken gav ham sparken, angivelig etter ordre fra Summers, i følge Tredje verden pressebyrå, IPS. I et intervju med IPS sier Stiglitz nå at Bush-administrasjonen har erkjent at IMFs politikk ikke fungerte og i realiteten førte til "selskapenes velferd" for investorene, betalt "ikke av skattebetalere i USA, men i Russland, Brasil og andre land, som ble sittende med regningen til folk som hadde foretatt dårlige utlån".

Krass kritikk av Verdensbanken og IMF

Stiglitz´ kritikk av Verdensbanken og IMF ble ikke mildere etter at han forlot banken. I et intervju med tittelen "IMFs fire skritt mot fordømmelse" i The Observer 29. april i år, sier han følgende om de to finansinstitusjonenes politikk:
- Der er mange tapere, men de klare vinnerne synes å være vestlige banker og USAs finansdepartement.

I intervjuet redegjør Stiglitz for det han ser som de fire hovedelementene i IMF og Verdensbankens politikk: Først 1) privatisering, 2) liberalisering av kapitalmarkedet og 3) markeds-basert prisfastsettelse, som på grunn av de sosiale konsekvensene ofte fører til såkalte "IMF-opprør". Deretter kommer skritt 4: Fri handel etter regler fastsatt av Verdens handelsorganisasjon (WTO) og Verdensbanken.

Ironi

Overfor IPS ler Stiglitz over ironien i dagens situasjon.
- I 70- og 80-årene, den perioden jeg har fått prisen for, var det en økende erkjennelse av problemene knyttet til den markedsfundamentalistiske metoden, sier han.
- "The Washington Consensus" (se Erik Blytt: Om "The Washington Consensus"), som bygget på markedsfundamentalistiske idéer, levde imidlertid videre og ble styrket som en institusjonell posisjon, samtidig som akademikere begynte å si at disse idéene ikke utgjør noe godt grunnlag for økonomien.