- Den arabiske vårens matematikk, er tittelen på en kommentar på nettsidene til Al Jazeera, der Larbi Sadiki, som foreleser i Midtøstenpolitikk ved universitetet i Exeter, innledningsvis skriver (les mer her):

"Verdensbanken og G8 planlegger allerede ulike måter å sponse den såkalte arabiske våren på. Mange arabere tar nå til orde mot en mulig euro-amerikansk 'kapring' eller 'containment' av den regionale bevegelsen gjennom denne typen "sjekkbokdiplomati". Jeg vil her hevde at denne tilnærmingen ikke er intellektuelt robust og at den arabiske våren krever dialog, ikke politisk og kulturell proteksjonisme."

Bakgrunnen for Sadikis refleksjoner er den omfattende vestlige omfavnelsen av den arabiske våren de siste månedene, herunder fra utviklingskomiteen i Verdensbanken og IMF i april (les mer her), USAs president, Barack Obama i midten av mai (les mer her) og erklæringen fra ministermøtet i G8 i Frankrike i slutten av mai, som åpnet slik (les mer her):

"Endringene som er underveis i Midtøsten og Nord-Afrika er historiske og har potensial til å åpne for den type samfunnsendringer som skjedde i Sentral-og Øst-Europa etter Berlinmurens fall. Folks ønsker om frihet, menneskerettigheter, demokrati, jobbmuligheter, 'empowerment' og verdighet, har gjort at de har tatt kontroll over egen skjebne i et økende antall land i regionen. Det er i samsvar med og styrker våre felles verdier."

- Hvem bryr seg om hva Obama mener?, spør Midtøstenkjenneren Robert Fisk i en kommentar i The Independent (les mer her), men flere burde kanskje bry seg om hva utviklingskomiteen i IMF og Verdensbanken mener, f.eks. i deres uttalelse fra vårmøtene i Washington i april der det innledningsvis bl.a. står (les mer her):

"Vi ønsker Verdensbankgruppens (WBG) og IMFs engasjement og råd velkommen, herunder program- og politikkstøtten for arbeidsplasser, sosiale sikkerhetsnett, finanspolitisk styring, fremming av næringsutvikling og andre avgjørende områder. Vi oppfordrer banken til å styrke sin støtte til Midtøsten og Nord-Afrika og å arbeide med regjeringer og med relevante multilaterale, regionale og bilaterale organisasjoner."

Patrick Bond, direktør for sivilsamfunnssenteret ved Universitetet i KwaZulu-Natal i Sør-Afrika, skrev nylig om "nedkjølingen av den arabiske våren", der han særlig ser på IMFs politikk i regionen. - Dette var økonomisk liberalisering uten særlig forkledning, skriver han om IMFs anbefalinger til Tunisias regjering i fjor og gjør følgende observasjon (les mer her):

"Det synes å være svært liten forskjell på det som blir anbefalt [av IMF] overfor arabiske demokrater i dag og det som ble anbefalt overfor arabiske diktatorer i går."

Han spør:

"Hvis IMF-ledelsen roste diktaturer, insisterte på nøysomhet og anbefalte å presse fattige til mer skatt, hva vil den i dag ved å gi lignende råd til Tunisia, eller hvor som helst i Midtøsten og Nord-Afrika, eller for den saks skyld Europa eller noe som helst annet sted?"

Larbi Sadiki har ikke svaret, men frykter "en uklar agenda der fasaden er 'fremme av demorkati', mens det egentlige ønsket er "å bekjempe terrorisme og innvandring'". Selv om Bonds bekymring er en annen vil han trolig likevel kunne slutte seg til Sadiki når han avslutningsvis i sin kommentar på Al Jazeeras nettsider skriver:

"Fortsatt gjenstår det å se hvordan, og også om, herskerne over verdens finanser vil anvende sine penger. Spesielt viktig nå er det at ingen bistand må gis før valgte representanter for folket - og uavhengige sivilsamfunnsgrupper - er i stand til reflektere fritt og bevisst over de vilkår og planer som gjelder for den bistanden som skal gis."

Det er også Heather Stewarts hovedbudskap i en kommentar i den britiske avisa The Guardian i helga, der hun innleder slik (les mer her):

"Vestmaktene presser sin økonomiske plan for Nord-Afrika uten å spørre egypterne og tunisiere hva de selv ønsker."

- Et vannskille?

- Vi står ved et vannskille i den arabiske verdens utvikling, skrev utenriksminister Jonas Gahr Støre i en kronikk i Dagens Næringsliv etter Mubaraks fall i Egypet i februar og avsluttet slik (les mer her):

"Vi øker vår demokratistøtte, særlig rettet mot gjennomføring av valgene og støtte til det sivile samfunnet – men hele tiden med en fundamental premiss fremst i bevisstheten; utvikling og reform må komme innenfra."

Det var formodentlig også et syn som ble understreket da statssekretær Gry Larsen i UD sist uke møtte USAs viseutenriksminister for globale spørsmål, Maria Otero, til global dialog i Oslo om bl.a. utviklingen i Midtøsten og Nord-Afrika (les mer her).

Om utviklingen i den arabiske verden trolig står ved et vannskille, så hever professor Terje Tvedt at Norges engasjement i krigen i Libya representerer "et vannskille i norsk utenrikspolitikk" (les mer her). Han er én av mange som har rettet sterkt kritikk mot Norges krigsdeltakelse og i en lederkommentar i avisa Klassekampen i begynnelsen av mai skrev redaktør Bjørgulv Braanen bl.a. (les mer her):

"Det ligger altså et forslag på bordet om våpenhvile, et forslag som Gaddafi-regimet i prinsippet har akseptert. Dette forslaget ble avvist av Nato-landene som står i spissen for Libya-aksjonen på kontaktgruppemøtet i Roma denne uka. Situasjonen er dermed at de fleste land i verden - inkludert arabiske og afrikanske nasjoner og mange land som opprinnelig støttet flyforbudssonen - nå holdes kidnappet av et fåtall Nato-land som nekter å akseptere en våpenhvile før Gaddafi-regimet kollapser. De velger å fortsette krigen, til tross for at målet er oppnådd."

Da representanter fra FN, EU, Den arabiske liga, Den afrikanske union og Den islamske konferanse møttes i Kairo i helga understreket at alle behovet for en politisk prosess for løse se konflikten i Libya (les mer her), mens Aftenposten i dag kan fortelle at USAs forsvarsminister Robert Gates i et avskjedsintervju med CNN i helga "skryter av norsk bombing" (ikke på nett).

Og sist uke innledet ukeavisa Ny Tid et oppslag om Norges økende samarbeid med Saudi-Arabia slik (les mer her):

"Mens demokratikampen preger arabiske land, knytter Norge stadig tettere bånd til diktaturet Saudi-Arabia. De to landene samarbeider om klima, fred, olje og handel. For én måned siden åpnet Saudi-Arabia for første gang ambassade i Norge."

Det representerer kanskje ikke "et vannskille", men er snarere uttrykk for at regjeringen i sin Midtøstenpolitikk åpenbart har mer enn to tanker i hodet på en gang.

Samir Amin: Sekulær demokratisering avgjørende 

- Diktaturer for fall, står det forsiden av siste nummer av Kirkens Nødhjelps magasin (les mer her), men fortsatt er det, slik utenriksminister Jonas Gahr Støre skrev i en kronikk i Dagsavisen i slutten av mai, usikkerhet om hva framtida vil bringe (les mer her):

"Selv om det er forskjeller mellom utviklingen i ulike land, er ett sikkert: Regionen blir aldri som før. Ved alle politiske omveltninger ser vi en pendel som kan svinge kraftig den ene veien - som i Egypt da Mubarak ble tvunget til å gå - og så vende tilbake ved at de etablerte maktstrukturene fortsatt gjør seg gjeldende. Det er dette unge demonstranter fra Tahrirplassen nå frykter skal skje, når egyptere forbereder frie valg til høsten."

- Vi må støtte ambisjonen og håpet om at omveltningene vi nå ser vil resultere i genuine folkestyrer, het det i en uttalelse fra Høyres landsmøte i mai (les mer her), men spørsmålet er hvem, hva og hvordan?

Blant de mange som har engasjert seg i denne prosessen er den egyptiske økonomen og politiske forfatteren Samir Amin, som bl.a. er kjent for sine ideer om avhenginghetsteori på 60- og 70-tallet (les mer her). I siste nummer av tidsskriftet Monthly Review spør han (les mer her): 2011: en arabisk vår?

- Egypt var det første landet i globaliserte kapitalismens perferi som forsøkte å 'vokse fram', skriver Amin innledningsvis og gir England mye av skylda - i tillegg til indre motsetninger - for at ikke Egypt allerede på 1800-tallet vokste fram som en moderne stat. I dagens situasjon er han mer bekymret for i hvilken grad politisk islam vil vinne "de fattige" og "massene":

"Skjeggene, slørene og de kjolelignende klærne til disse 'fattige menneskene' kan gi inntrykk av at det egyptiske samfunnet dypest sett er 'islamsk' og til og med mobilisert av Det muslimske brorskap. I virkeligheten steg de opp på scenen og lederne av at organisasjonen hadde ikke noe annet valg enn å følge med. Et kappløp er dermed i gang: hvem - muslimbrødrene og deres (salafistiske) islamistiske partnere eller den demokratiske alliansen - vil lykkes i å danne effektive allianser med de fortsatt forvirrede massene?"

Muslimbrødrenes rolle ble heftig diskutert her hjemme i kjølvannet av Walid al-Kubaisis film "Frihet, likhet og det muslimske brorskap" sist høst (les mer her).

- Det muslimske brorskapet kommer ikke til å innføre noen islamistisk revolusjon i Egypt, uttalte norske eksperter til VG Nett etter at opprøret startet i Egypt i januar (les mer her). Noen uker senere ble det kjent at Norge allerede hadde etablert kontakt med muslimbrødrene i Egypt (les mer her) og i en kronikk i New York Times skrev utenriksminister Støre bl.a. (les mer her):

"Vi må se verdien av en politisk dialog med grupper som er forskjellige fra oss."

- Hvilke organisasjoner er det som etter utenriksministerens mening er for ille til å ha dialog med?, spurte Peter N. Myhre (FrP) i Stortingets spørretime noen dager senere og Støre svarte bl.a. (les mer her):

"Vi tar klart avstand fra mange av de synspunktene mange grupper har, inklusiv Det muslimske brorskap. Til nå registrerer vi at de var en del av den fredelige, demokratiske bevegelsen som brakte endring i Egypt."

- Det muslimske brorskap har aldri vært og kommer aldri til å bli "moderat", for ikke å snakke om "demokratisk", mener imidlertid Samir Amin og konkluderer slik i sin artikkel:

På det nærværende tidspunkt er kampen for sekulær demokratisering avgjørende for perspektivet om folkelig frigjøring, avgjørende for opposisjon mot det generelle barbari." 

Lederen for Oxfords senter for Nord-Afrika og Midtøstenstudier, Eugene Rogan, var inne på det samme da han i et intervu med Verdensmagasinet X var "optimist på vegne av det han ser som en helt ny politisk faktor i den arabiske verden" (les mer her):

"En sekulær, moderne bevegelse, som kan inkorporere de store ungdomskullene."

Andre, som den amrikanske kommentatoren Glenn Beck i Fox News, nærer følgende frykt (les mer her), gjengitt i en kommentar av Olav Magnus Linge i Dagsavisen i slutten av april (les mer her):

"Det er vanskeleg å nekte for at radikalarar, islamistar, kommunistar og sosialistar vil arbeide saman mot Israel, mot kapitalismen, og at dei vil arbeide saman for å øydelegge stabiliteten."

Beck er kanskje en aktuell representant for det den palestinsk-amerikanske akademikeren Edward W. Said Said definerte som orientalisme i 1978: "et sett av ideer, overbevisninger, klisjeer eller kunnskaper om Østen", som forøvrig　var gjenstand for debatt på Idefestivalen på Universitet i Oslo sist helg (les mer her).

---

Aktuelle lenker:

• Arab activists criticise conditions attached to western aid, the Guardian 27.06.11
  As Egypt rejects IMF loan, Arab NGO network says liberalisation advocated in aid packages poses threat to economic and social justice demands made during recent uprisings