Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Nyheter:

En pedagogikk for de rike.....?

"Makta rår", heter det - og enkelte hevder at de rike aldri vil dele godene frivillig og at fattigdom og urett bare kan bekjempes ved at de fattige og undertrykte selv gjør opprør. Andre håper at opplysningsvirksomhet og holdningsskapende arbeid blant de rike vil kunne bidra til en bedre og mer rettferdig verden. Da trengs det kanskje en "pedagogikk for de rike"? Nå har Internasjonalt utvalg for folkehøgskolen tatt utfordringen og vil prøve på nettopp det.
Mandag 08. august 2005

Tanken bak "en pedagogikk for de rike" er ikke ulik den tankegangen som ligger til grunn for statens støtte til de frivillige organisasjonenes informasjons- og holdningsskapende arbeid, slik målsettingen ble formulert av den regjeringsoppnevnte Sør-Nord/Bistandskommisjonen i 1995 (se NOU 1995:5 Norsk sør-politikk for en verden i endring, kap 6.3 Informasjons- og opinionsarbeidet):

"Det må være en hovedmålsetting for informasjons- og holdningsskapende arbeid å berede en politisk vilje i brede lag av folket for de nødvendige konsekvensene av en global bærekraftig utvikling. En slik utvikling vil blant annet måtte innebære både en omlegging til bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre, og endringer i den urettferdige ressurs- og maktfordelingen i verden. I en slik endringsprosess er det åpenbart at det finnes både felles og motstridende interesser. Dersom det i brede lag av befolkningen er tilstrekkelig kunnskap, forståelse og positive holdninger, vil nødvendige endringer kunne forhandles fram. Er holdningene negative, øker faren for at endringer vil komme gjennom krise, tvang og krig."

Disse perspektivene bygget igjen på anbefalingene fra Brundtlandkommisjonens rapport - "Vår felles framtid" fra 1987 - der det bl.a. sto:

"Skal man lykkes i å endre menneskers holdninger, slik vi tar til orde for, må det gjennomføres en omfattende kampanje som gjennom informasjon og opplysning engasjerer store folkegrupper. En slik kampanje må begynne nå for å legge grunnlaget for bærekraftig fremgang for menneskeheten."

Imidlertid har det blitt reist atskillige kritiske spørsmål ved dette "opplysningsarbeidet", bl.a. av professor Terje Tvedt, som har kalt det "en altruistisk PR-kampanje" (les mer her). Kritikere fra Sør har vist til en kommentar fra den brasilianske frigjøringspedagogen Paolo Freire, som en gang skal ha sagt:

”Jeg har ingen tro på et opplysningsarbeid, som i stedet for å avsløre verdens urettferdighet bidrar til å tåkelegge den og forblinde dens ofre.”

James Petras, tidligere professor i sosiologi ved Binghamton University i New York og for tiden rådgiver for arbeidsløse og jordløse i Brasil og Argentina, mener at dagens makthavere, gjennom de maktforhold, strukturer og språk som etableres, i realiteten driver en "undertrykkelsens pedagogikk" - en pedagogikk til beste for de rike. Dette har han utdypet i en artikkel om det amerikanske frihandelsområdet (ALCA), som etter planen skal vedtas i år (se ALCA and pedagogy for oppression). 

Hvordan er det med opplysningsarbeidet i Norge, norsk skole og offentlig debatt: bidrar det til å avsløre verdens urettferdighet – eller til tåkelegging og ”forblinding” og videreføring av en urettferdig verdensorden til beste for de rike? Trenger vi en "pedagogikk for de rike" - og hva slags pedagogikk er nå det?


"Det er en anekdote fra en teologisk konferanse i USA på 70-tallet. Kirkeledere fra hele verden var samlet. En deltager fra den tredje verden talte: Jeg kommer fra et fattig land. Dere nordamerikanere må hjelpe oss. Applausen var rungende og ville aldri ta slutt.

Så gikk den brasilianske erkebiskopen Dom Helder Camara på talerstolen: Jeg kommer fra et fattig kontinent. Vi er fattige blant annet på grunn av at de multinasjonale selskapene suger ut landene våre. Hjelp oss å kritisere deres regjering som støtter disse selskapene. Det kom en liten, høflig og spredt applaus."

Hentet fra en kommentar av Kari Gåsvatn i Nationen 3. desember 2004
(se
http://www.nationen.no/meninger/kommentar/article1357891.ece)

Fattigdomsproduksjon og en pedagogikk (til beste) for de rike

Programmet for komparativ fattigdomsforskning (CROP) i Bergen la i sommer fram en tilstandsrapport over internasjonal fattigdomsforskning. I presentasjonen av rapporten på Forskningsrådets nettsider (les mer her) kan vi bl.a. lese:

"I rapporten trekker CROP frem at fattigdomsforskningen til nå har lagt til grunn at fattigdom oppstår blant fattige og at tiltak for fattigdomsreduksjon må rettes mot de fattige. Men tiden kan nå være inne for at forskningen retter fokus mot fattigdomsproduksjon for å forstå bedre hvilke krefter som holder fattigdomsproduksjonen i gang. Uten slik kunnskap, kan de mange fattigdomsreduserende tiltak og forskningen på dem, være av liten verdi, fremholder rapporten."

I et innlegg om samme tema på en konferanse i Wien i desember 2002 (les innlegget her) sa professor Else Øyen ved CROP bl.a. følgende om identifisering av "fattigdomsproduserende agenter":

"Fattigdomsproduksjon finner sted på alle nivåer i samfunnet. På det individuelle nivå er et fattig barn utsatt for fattigdomsproduserende krefter når han/hun blir mobbet ut av skolen uten utdanning og derfor står overfor et videre liv i fattigdom. 'Overgriperen', for å bruke menneskerettighetsspråk, kan være et annet barn som er sterkere og krever med ressurser eller det kan være en fremmed skolesituasjon som ikke har strategier som legger til rette for fattige barn. Dette er bare et lite eksempel som vil kunne avvises som et individuelt feilskritt og uten betydning i en fattigdomssammenheng. Imidlertid, dersom det vokser fram et mønster der mange slike tilfeller framtrer, så er en sterk fattigdomsproduserende agent virksom og må bli identifisert dersom prosessen skal kunne snus. En organisasjon som utdanningssystemet framstår ganske klart og kommandolinjene er vanligvis synlige. Dermed blir det mulig å identifisere den fattigdomsproduserende agenten."

"Et annet eksempel kan være et gruveselskap i Vest-Afrika som forårsaker dårlig helse og fattigdom gjennom et forurenset miljø, dårlig beskyttelse av arbeiderne, lønninger som er for lave til at en familie kan overleve og oppsigelse av arbeidere som protesterer eller organiserer seg. Ulike overgripere på ulike nivåer med ulik innflytelse er her virksomme. For å kunne skille mellom aktørene kan det være nyttig å skille mellom ulike nivåer av overgrep. Innenfor en slik analysemetode vil førstelinjeovergriperen i dette relativt enkle eksempelet være ledelsen i bedriften som gir ordrene. I andre linje vil det være medlemmene av styret i selskapet. I tredje linje vil det være aksjonærene og deres vedvarende krav om at deres investeringer skal gi best mulig avkastning. Utenfor den direkte linjen av overgripere, men likevel del av den fattigdomsproduserende prosessen, er en regjering som avstår fra å gripe inn i gruveindustrien på vegne av innbyggerne."

I hvilken grad og på hvilken måte er vanlige nordmenn "fattigdomsprodusenter? Det er kanskje et relevant spørsmål i arbeidet med utvikling av en pedagogikk for de rike?

Det er kanskje også i et slik perspektiv av "fattigdomsproduksjon" vi bør forstå James Petras, tidligere professor i sosiologi ved Binghamton University i New York og for tiden rådgiver for arbeidsløse og jordløse i Brasil og Argentina. I en artikkel i tidsskriftet Rebelion sist høst (se ALCA and pedagogy for oppression) hevder Petras at det amerikanske frihandelsområdet (ALCA), som etter planen skal vedtas i år, gjennom de maktforhold, strukturer og språk ALCA vil etablere og fremme, i realiteten representerer en "undertrykkelsens pedagogikk". ALCA markerer en kvalitativ endring i relasjonene mellom USA og Latin-Amerika, ifølge Petras, som innleder sin artikkel slik:

"Året 2005 markerer signeringen om implementeringer av ALCA, en omfattende, politisk og økonomisk avtale som vil redusere Latin-Amerikas uavhengighet radikalt. ALCA vil gi USA-imperialismen et juridisk og beslutningsmessig rammeverk for å fastsette handel. investeringer, eierskapspolitikk, arbeidstakerlovgivning og innhold, form og kostnader knyttet til utdannings- og helsesystemene."

Petras ser på ALCA som en videreføring av en koloniseringsprosess. Prosessen startet med krav om nyliberalistiske tiltak som del av strukturtilpasningspolitikken som ble presset igjennom av Washington i kjølvannet av gjeldskrisen. I denne prosessen er "myk makt" (som utdanningsreform) like viktig som "hard makt" (som militære intervensjoner), skriver Petras, som mener utdanningssektoren er et område for kamp mot "myk makt". - I går, i dag og i framtida er vi engasjert i en kamp om ideer, om språk, om utdanningsmetoder og innhold i læring, hevder han, og skriver bl.a.:

"Lærere og undervisningspersonell må lære sine studenter hvordan de kritisk kan analysere koloniale begreper, som har en 'positiv' konnotasjon, men fullstendig negativ betydning. Imperialismen har ødelagt vårt politiske språk, snudd opp-ned på begrepenes betydning og ko-optert vårt språk for å tjene deres interesser. For eksempel foreslår kolonial og nyliberalistisk ideologi 'reformer' som i realiteten vil reversere sosiale programmer og konsentrere inntektene på toppen. Opprinnelige betydde 'reformer' selvsagt omfordelingspolitikk til beste for de fattige. Et annet eksempel er begrepet 'strukturtilpasningspolitikk'. Før snakket venstresiden om behovet for 'strukturelle endringer' som landsreform og nasjonalisering av banker. I munnen på nyliberalister er 'strukturtilpasning' en eufemisme for overføring av offentlig eiendom til private, utenlandske monopoler, for å fremme utenlandske investeringer og ødelegge for lokale produsenter, for å redusere lønninger og øke profitt."

Bruken av eufemismer i nord/sør-debatten i Norge var forøvrig tema på Norads informasjonsfaglige konferanse sist høst ( se Begreper, makt og avmakt i nord/sør-debatten, Aktuelt 13.09.04).

Utdanningssystemets rolle i kampen mot fattigdom er også tema i en fersk bok fra FNs forskningsinstitutt for sosial utvikling (UNRISD): Education as Social Action: Knowledge, Identity and Power, der det bl.a. står:

"Stater har det grunnleggende ansvar for utdanning. Dette betyr likevel ikke har lokalsamfunn er passive mottakere av utdanningstjenester utformet og levert av staten. I mange land er staten uinteressert eller uvillig til å forholde seg til lokalsamfunnets behov for utdanningspolitikken planlegges. Ved å unnlate å utforme læreplaner i forhold til behovene til de fattige og marginaliserte delene av samfunnet leverer enkelte stater utdanningssystemer som mange oppfatter som irrelevante eller fiendtlige. I noen deler av verden har dette ført til avtakende tillit til regjeringen hos noen grupper og til dannelsen av sosiale bevegelser. Det er mange slike sosiale mobiliseringer knyttet til arbeidet med å fremme alternativ utdanning."

En pedagogikk for de rike vil være en slik alternativ utdanning.

En pedagogikk for de rike (PfR)

Utfordringen til norske organisasjoner om å utvikle "en pedagogikk for de rike" kom fram gjennom en Sør-evaluering av opplysningsarbeidet blant medlemsorganisasjonene i RORG-samarbeidet i 2002/2003, se Nord/sør-informasjon i Nord - sett fra Sør, Aktuelt 23.09.03. I evalueringsrapporten fra en gruppe ressurspersoner i Sør (Nicaragua, Filippinene og Sør-Afrika) ble det bl.a. konkludert at det er mangel på klarhet i hva organisasjonene ønsker å oppnå gjennom sitt opplysningsarbeid. I evalueringsrapporten fikk de norske organisasjonene bl.a. følgende utfordringer:

  • Hva er den kritiske selv-forståelsen og selv-analysen (kontekstuell analyse) av den norske konteksten som opplysningsarbeidet skal fungere innenfor og ovenfor?
  • Hvem sin dagsorden blir fulgt? Dagsordenen til de globale maktene i Nord? Eller dagsordenen til rimelig representative og autentiske stemmer, posisjoner og meninger fra Sør?
  • Hva er det egentlig opplysningsarbeidet dreier seg om? Med utgangspunkt i de politiske, kulturelle, økonomiske og spesielt moralske skillene mellom det globale nord og det globale sør vil det måtte bli foretatt noen grunnleggende valg. Enkeltmennesker vil måtte foreta grunnleggende valg. Politikken vil måtte gjenspeile at valg har blitt tatt, valg som gjenspeiler og retter søkelyset mot urett og ulikhet i Sør og overfor Sør. Spørsmålet som kom opp var opplysningsarbeid faktisk var ”folkeopplysning”, eller om det snarere tilslørte virkeligheten og fungerte som ”folkeforblinding”.
  • Finnes det en pedagogikk tilgjengelig for opplysningsarbeid i Norge? En pedagogikk gjenspeiler de grunnleggende endringene som skal oppnås, bakgrunnen og også metodene (strategien) for å oppnå de ønskede endringene. Hva med å utvikle en pedagogikk for de rike, de mektige og de selvtilfredse i Nord/Norge? Hvis solidaritet med Sør er så viktig, hva med en pedagogikk for solidaritet? En slik pedagogikk bør kunne bistå mennesker i å se den virkeligheten de lever innenfor i et kritisk og forhåpentligvis annet lys, i.a. at den virkeligheten de deltar og lever i, den virkeligheten de nyter godt av og den virkeligheten som ikke bare skaper velstand, men også skaper og viderefører fattigdom og urett.

Denne utfordringen fra Sør har RORG-samarbeidet valgt å ta innover seg og blir nå fulgt opp gjennom et større prosjekt i regi av internasjonalt utvalg for folkehøgskolen, som har engasjert Lent i et arbeid for utvikling av en pedagogikk for de rike (PfR) for bruk i folkehøgskolen i Norge.

I forbindelse med et forprosjekt til dette arbeidet sist vinter ble det utviklet et dokument der det foreløpige hovedmålet for utviklingen av en pedagogikk for de rike ble formulert slik:

"Endring av holdning og handling for en bedre og mer rettferdig verden gjennom økt forståelse av individets rolle som ansvarlig samfunnsborger i en global nord/sør kontekst."

Det ble videre lagt vekt på at en pedagogikk for de rike burde ha følgende kjennetegn:

  • Pedagogikken skal endre holdninger
  • Pedagogikken skal være en møtepedagogikk: kulturmøter, erfaringslæring, reisen.
  • Pedagogikken legger vekt på reisen som danningsfremmende.
  • Pedagogikken skal være personlig fruktbar pedagogikk – vi har noe å lære også.
  • Pedagogikken skal avdekke eget livssett.
  • Pedagogikken skal være positivt motiverende.
  • Pedagogikken skal oppjustere likeverdet.
  • Pedagogikken skal gi innsikt i eget liv.
  • Pedagogikken skal være handlingsfremmende.
  • Pedagogikken skal være frigjørende.
  • Pedagogikken skal myndiggjøre (empowerment)
  • Pedagogikken skal være demokratibyggende i en post-demokratisk tid.
  • Pedagogikken skal være deskriptiv (fortellende)
  • Pedagogikken skal gi en følelse av betydning.

Ideen om en pedagogikk for de rike er inspirert av Paolo Freires frigjøringspedagogikk – de undertryktes pedagogikk – i sør. Freire hevdet imidlertid at bare de undertrykte selv kunne bryte undertrykkelsens system. På hvilken måte kan man benytte de undertryktes pedagogikk når vi vil ha fokus på oss selv - på de rike?

I bakgrunnsdokumentet fra Internasjonalt utvalg i folkehøgskolen svares det slik på dette spørsmålet:

"Paolo Freires arbeid er ofte omtalt som frigjøringspedagogikk. Vi vil ta til orde for å se på dette som et forsøk på å utvikle et verktøy for at de rike skal frigjøres fra et undertrykkende globalt system, der vi som samfunnsborgere er undertrykkere og ofre på samme tid. Med dette tar vi sikte på å ikke fokusere på handlingsmønstrenes undertrykkende aspekt, men det frigjørende ved å endre våre livsmønstre."

Rick A. Breault, ved Universitetet i Illinois (USA), har også sett nærmere på dette spørsmålet i en artikkel i tidsskriftet Multicultural Education med tittelen Dewey, Freire, and a pedagogy for the oppressor i mai 2003. Han mener at erkjennelse av egen rolle som potensiell undertrykker er viktig og skriver bl.a.:

"Paolo Freire definerte en undertrykkende situasjon som enhver situasjon 'der A objektivt undertrykker B eller hindrer ham i sin livsutfoldelse som ansvarlig person'. Ifølge denne definisjonen må selv det frieste av alle samfunn revidere sin liste over undertrykte mennesker til å omfatte alle dem som holdes borte fra å oppfylle sitt potensial på grunn av holdninger eller institusjoner hos en annen gruppe. For at en meningsfull endring skal kunne skje må medlemmer av den dominerende gruppen anerkjenne deres institusjoner og holdninger som undertrykkende og lære å se seg selv som potensielle undertrykkere og ikke bare som mennesker som nyter godt av det eksisterende, uunngåelige systemet."

Breault antyder at de rike kan sees på som "kulturelt funksjonshemmede" - i den forstand at de har vanskelig for å endre dagens situasjon - og påpeker at vi likevel ikke har vurdert å forholde oss til deres "funksjonshemming" slik for forholder oss til andre funksjonshemminger. - For å kunne gjøre det, skriver Breault, er det behov for en pedagogikk som gradvis leder til en mer inkluderende verdensanskuelse uten at det fører til bittert selvforsvar.

- Å tenke på seg selv som undertrykker er en vanskelig oppgave, påpeker Ann Curry-Stevens, avdelingen for voksenopplæring og rådgivende psykologi ved Institutt for utdanningsstudier på Universitet i Ontario. Hun mener det er mye lettere å se på seg selv som en privilegert som nyter godt av et dominerende system i stedet for en undertrykker med ansvar for videreføringen av et undertrykkende system.

Under tittelen "Pedagogikk for de privilegerte: endringsprosesser og etiske dilemmaer", som ble lagt fram på en nasjonal konferanse om voksenopplæring i Canada denne sommeren, la Ann Curry-Stevens (se Pedagogy for the Privileged: Transformation Processes and Ethical Dilemmas) fram resultatene fra en empirisk studie av 20 lærere som jobber med utdanning for endring (transformative education) med privilegerte studenter/elever knyttet til anti-rasisme, trening i anti-undertrykkelse, ledelsestrening, kampanjearbeid, menneskerettighetstrening og annet. Hun skriver bl.a.:

"Denne studien har frambrakt pedagogisk teori og kritisk praksis når det gjelder mekanismer som er egnet for at hvite skal lære om rasisme, menn skal forstå patriarkatet og både over- og middelklassen skal kunne forstå nyliberalismen og klasseutbytting."

Hennes "modell for kognitiv omstrukturering for den privilegerte elev" omfatter 6 stadier/skritt i en prosess som starter med erkjennelse av at undertrykkelse og ulikhet eksisterer og ender med forståelse av seg selv som ansvarlig for undertrykkelse av andre.


Aktuelle nettressurser:

Ytterligere bakgrunnsinformasjon om opplysningsarbeid og utdanning i Nord:


Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 26. november
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.