Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Nyheter:

Valgkamp i Verdensbanken

I disse dager pågår en intens maktkamp for å bli Verdensbankens neste President.
Tirsdag 15. februar 2005

Kronikk av Bjørn Kloumann Bekken i Klassekampen 15.02.05
(for ytterligere informasjon, se
Kamp om makt og toppjobber - i FN og Verdensbanken, RORG-Samarbeidet 11.03.05)

”En vanlig kongressmann skjønner lite av hva Verdensbanken driver med” svarte den tidligere mangeårige kongressmannen, Barber Conable, på spørsmålet om han kunne oppsummere sin tid som leder for Verdensbanken ”og jeg er en vanlig kongressmann”.

Dette sjeldne ærlige sitatet illustrerer et av Verdensbankens store problemer siden sin fødsel: lederne for den sannsynligvis viktigste organisasjonen i kampen mot global fattigdom har ofte ikke hatt de nødvendige forutsetningene for jobben. Historien kan gjenta seg når Bush jr. snart utnevner en ny president for Verdensbanken.

Bretton Woods, New Hampshire, 1944. På møtet hvor det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken ble født, kom man etter omfattende diskusjon fram til løsningen på det såkalte ”lederproblemet”. Europa skulle utnevne lederen for IMF. USA skulle utnevne lederen for Verdensbanken. Over femti år seinere – når Verdensbanken har vokst til å bli den definitivt største organisasjonen i utviklingsbransjen - er dette fremdeles løsningen på ”lederproblemet”.

Dette demokratiske underskuddet hadde ikke vært så ille hvis USA hadde hatt en tradisjon for å utnevne dyktige, kapable amerikanere til stillingen. Men det har de dessverre ofte ikke gjort. Av de tre forgjengere til den sittende president James Wolfensohn var to tidligere banksjefer på Wall Street (Tom Clausen og Lewis Preston), mens nevnte Conable var kongressmann. Ingen hadde bakgrunn fra, eller innsikt i, utviklingsproblematikk. Det er nok ikke helt tilfeldig, selvom det selvfølgelig også skyldes en rekke andre grunner, at de utskjelte strukturtilpasningsprogrammene ble frontet mest i årene da de relativt svake presidentene Clausen, Conable og Preston ledet Verdensbanken. 

Unntakene, de gode lederne av Verdensbanken, finnes. Robert McNamara fikk jobben som et slags plaster på såret etter han ble sparket (offisielt: leverte sin avsigelse) som forsvarsminister da Vietnamkrigen utviklet seg til å bli en amerikansk hengemyr. Selv om McNamara utmerket seg med å låne ut store summer til blant annet Pinochet i Chile, mener mange av de såkalte verdensbankstilhengerne at han allikevel har vært den kanskje beste av alle tidligere presidenter.

James Wolfensohn ble utnevnt av Clinton i 1995. Mange frivillige organisasjoner var i harnisk over utnevnelsen. ”Nok en Verdensbank president med Wall Street bakgrunn!”. Overraskelsen var derfor stor når Wolfensohn gjentatte ganger, i sterk kontrast til sine forgjengere, inviterte til dialog med Verdensbankens argeste kritikere.  Noen frivillige organisasjoner trakk seg seinere i protest ettersom de mente deres innspill ikke ble tatt på alvor, mens andre – som Oxfam - fortsatt har en løpende dialog med Verdensbanken.  I sine tidlige år utmerket Wolfensohn seg også med andre påfunn – han truet med å si opp hvis han ikke fikk et eget privatfly og klagde over hvor ”utrolig lite” han tjente. Wolfensohns ettermele kommer allikevel til å bli bedre enn sine tre forgjengere. Han har desentralisert banken slik at de såkalte landdirektørene ikke lenger jobber i Washington, men i det landet de faktisk er direktør for. Han er også den første lederen for Verdensbanken som aktivt har jobbet for gjeldsslette. Kritikere vil allikevel hevde at Wolfensohn har gjort altfor lite - og langt på vei har de rett - men målt opp mot sine tre forgjengere har Wolfensohn, tross alt, vært en forbedring.  

Hvem er så favorittene til å overta stillingen etter Wolfensohn? I motsetning til enkelte i Norge tror, er ikke Hilde Frafjord Johnsen blant dem. De to eneste ikke-amerikanske navnene som verserer på ryktebørsen er finansministeren i Sør-Afrika, Trevor Manuel, og finansministeren i England, Gordon Brown, som i løpet av det siste året har blitt en markant talsmann for en ”Marshall-plan” for Afrika. Men det er særdeles tvilsomt at det nåværende Hvite Hus vil bryte tradisjonen for å utnevne en amerikaner, så disse to har nok små sjanser. Andre dark horses er Bill Clinton (ja, faktisk) og Colin Powell. Økonomene Jeffrey Sachs og Lawrence Summers har også vært nevnt, men de ville nok vært mer aktuelle hvis John Kerry hadde vunnet valget.

Den største favoritten akkurat nå er John Taylor. En økonomiprofessor ved Stanford, som de siste årene vært statssekretær i det amerikanske utenriksdepartementet. Reuters meldte for få dager siden at Taylor forlater denne stillingen snart, som kan være et tegn på at han er på vei mot en ny jobb. Ifølge den informative websiden www.worldbankpresident.org er de europeiske styremedlemmene svært lite begeistret for Taylor ettersom han blir sett på som et ukritisk talerør for George Bush. Et annet aktuelt navn er professoren Jeff Garten, som har som fordel at han gikk på ungdomskole sammen med George W. En tredje favoritt er den konservative Kansas senatoren Sam Brownback. Alle navn som på ingen måte vekker nevneverdig entusiasme andre steder enn i det Hvite Hus.  

For det er der, og over lunsjbord og barkrakker rundt Capitol Hill at valgkampen nå foregår. Avisen Washington Post, som er godt orientert i de fora, har på lederplass nylig kritisert valgprosessen og oppfordret Bush til å velge en annen kandidat enn de som nå verserer på ryktebørsen (men nevner selv ingen navn.) Tidligere verdensbankansatte har skrevet leserbrev i Financial Times hvor de klager over at de europeiske styremedlemmene ikke aktivt fronter egne kandidater. Verdens utviklingsland har nesten ikke sagt noe som helst, en stillhet de fleste tolker som resultat av en engstelse for å provosere den som eventuelt blir utnevnt.

Sett utenifra er det oppsiktsvekkende at den potensielt mest betydningsfulle jobben i den globale kampen mot fattigdom blir bestemt på en fullstendig udemokratisk måte. Presidenten for Verdensbanken har stor makt over økonomien til svært mange utviklingsland men ingen av disse landene er med på å bestemme hvem som blir ny leder for Verdensbanken. Nok en gang kan jobben gå til en nær venn av den amerikanske presidenten som sannsynligvis har verken bakgrunn eller innsikt i utviklingsproblematikk. Det er utrolig at en så viktig jobb kan gå til – og dette var Wolfensohns stalltips i et internt møte – ”en av George Bush sine fettere”.


Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 18. mars
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.