(Innlegget sto på trykk i Bistandsaktuelt 11.03.11)

Ifølge Bistandsaktuelt mener Toje at bistandsorganisasjonenes økonomiske avhengighet av staten både er et demokratisk problem og uheldig for kvaliteten på norsk bistand (les mer her). Jeg tror Toje i betydelig grad overdriver frykten for denne type uheldige konsekvenser av statlig støtte og avhengighet i dagens Norge, samtidig som han overser det viktigste: at sivilsamfunnets fremste potensial i det internasjonale utviklingssamarbeidet ikke ligger i rollen som bistandsaktør og tjenesteleverandør.

Egeninteressen og de statlige støtteordningene har her trukket i samme retning og i stor grad bidratt til å forme sivilsamfunnet og den folkelige opinion innenfor en veldedighetstradisjon (fremme givervilje og økt bistand) mer enn innenfor en politisk tradisjon (fremme god utviklingspolitikk). Denne innrettingen av den statlige støtten, ikke støtten i seg selv, har etter mitt syn: 1) svekket sivilsamfunnet som kritisk, demokratisk aktør på det utviklingspolitiske området her hjemme og 2) vært uheldig for kvaliteten på (og resultatene av) norsk utviklingspolitikk (ikke begrenset til bistand!) ute.

Støtten til frivillige organisasjoners opplysningsarbeid om sentrale og aktuelle Nord/Sør- og utviklingsspørsmål (les mer her) i Norge har bidratt til å rette opp noe av dette, ikke minst etter at både regjeringen og et bredt flertall på Stortinget i de senere årene har understreket organisasjonenes rolle som ”vaktbikkjer” i utviklingspolitikken (les mer her). Uten en slik bred politisk enighet om at staten skal ”finansiere sine kritikere” kan statlig støtte lett føre til servilitet og politisk ensretting. En fersk studie utført for RORG-samarbeidet (les mer her) viser at Norge her synes å stå i en særstilling i forhold til de fleste andre land i Europa, der Tojes kritikk muligens kan være mer relevant enn her?

Min andre innvending er rettet mot det Toje og andre synes å fremme som alternativer til statlig støtte og avhengighet. – Høyere egenandel vil gjøre organisasjonene mer uavhengig av staten og mer lydhøre i forhold til sine private givere og medlemmer, sier Maria Østerhus Lobo i Civita til Bistandsaktuelt. Problemet i Norge er imidlertid at økt avhengighet av det private giver- og innsamlingsmarkedet normalt vil gi betydelig mindre politisk handlingsrom enn statlig støtte. Dersom målet er å fremme et samfunnsengasjert og politisk relevant sivilsamfunn, som kan fungere som ”motmakt og korrektiv” til staten (slik Toje tar til orde for), er jeg derfor redd krav om økt egenandel, gjennom gaver, sponsormidler, innsamlede midler og lignende, vil virke mot sin hensikt.

Aktuelle lenker:

• - Stats­­avhengighet gir dårligere bistand, Bistandsaktuelt 31.01.11
  De fleste store norske bistandsorganisasjonene får store deler av inntektene sine fra staten. – Det er både et demokratisk problem og uheldig for kvaliteten på norsk bistand, mener forsker Asle Toje.
• Government Funded Non Governmental Organisations (pdf), rapport utarbeidet av Asle Toje på oppdrag fra Norad 2011

Tidligere saker på rorg.no:

• - Norge bedre enn EU på Nord/Sør-informasjon!, rorg.no 23.01.11
• Kan staten finansiere sine kritikere?, rorg.no 11.10.10
• Folkeopplysning i en ny tid, rorg.no 11.06.09

Stortingets utenrikskomite om organisasjonenes uavhengighet og roller:

• Opplysningsarbeid,
  Innst.S.nr. 269 (2008-2009)
• Hvordan ivaretas organisasjonenes vokterrolle?
  Spørsmål i Stortinget fra Gunhild Øyangen (A) til utviklingsministeren, 01.02.05
• Organisasjonenes uavhengige vokterrolle,
  Utdrag fra Innst.S.nr.93 (2004-2005)
  Innstilling fra utenrikskomiteen om felles kamp mot fattigdom. En helhetlig utviklingspolitikk, 15.12.04