Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Kommentar/debatt:

Hva vil Erik gjøre annerledes enn Hilde?
Ny kurs i utviklingspolitikken

Regjeringsplattformen framforhandlet på Soria Moria bærer bud om ny kurs – også i utviklingspolitikken. Den blir tøff å følge.

Av Arnfinn Nygaard | Fredag 11. november 2005
Linker oppdatert: Onsdag 18. januar 2006

Kommentaren sto på trykk i ukeavisa Ny Tid 11.11.05
For lenker og debatt, se her

Arnfinn Nygaard

SVs Erik Solheim har fått jobben som ny utviklingsminister - og står ovenfor en krevende og formidabel oppgave. Hvordan vil han løse den? Kanskje vil de forslag til endringer i statsbudsjettet som regjeringen Stoltenberg skal legge fram neste uke også gi oss noen svar på hva Erik vil som ikke hans forgjenger, Hilde Frafjord Johnson ville?

I et stort intervju med den nye statsråden i siste nummer av Norads magasin Bistandsaktuelt er han imidlertid mer opptatt av å gi ros til Hilde enn å stake ut den nye kursen framover. Han sier blant annet:«Målet er å gjøre det hun har gjort enda bedre, pluss at vi skal starte med en del nye ting.»I et stort oppslått intervju med den nye statsråden i siste nummer av Norads magasin Bistandsaktuelt (les her) er han imidlertid mer opptatt av å gi ros til Hilde enn å stake ut den nye kursen framover. Han sier bl.a.:

”Målet er å gjøre det hun har gjort enda bedre, pluss at vi skal starte med en del nye ting.”

Hilde Frafjord Johnson har vært en kunnskapsrik, engasjert og dyktig utviklingsminister som har bidratt til å sette utviklingspolitikk på dagsorden hjemme og ute. Sånn sett har hun lagt lista høyt for sin etterfølger. Det vil være flott om Solheim kan matche Hilde på det planet, men i første omgang er det vel ikke det som bør være hans hovedfokus? Det blir ingen ”ny kurs” med mer av det samme, pluss ”någgå attåt”. Det blir heller ingen ny kurs av å gjøre det Hilde gjorde enda bedre, hvis det hun gjorde var feil (selv om det var godt gjort). Den sentrale utfordringen for Erik Solheim vil derfor være å få fokus på det han skal gjøre annerledes enn Hilde – uten å glippe taket på det hun gjorde bra.

Hva er en ”ny kurs”?

En ”ny kurs” dreier seg ikke om mer eller mindre fokus på kvinner, barn, urfolk, utdanning, miljø, korrupsjon, fattigdomsbekjempelse o.s.v. Slike temaer er i stor grad tverrpolitisk felleseie, slik også ”Norges som fredsnasjon” er det. Tverrpolitisk felleseie er trolig også de ”fire fronter” i en global reformagenda som Hilde fremmet i regjeringen Bondeviks utviklingsmelding i fjor og de slagordpregede kravene som ble reist i forbindelse med Live8-konsertene og G8-møtet tidligere i år, med Hildes begeistrede oppslutning: Mer rettferdig handel, sletting av u-landsgjeld og mer og bedre bistand. Alt dette er viktig å følge opp, men det representerer ikke noen ny kurs. Om den rødgrønne regjeringen vil vise vei med en ny kurs i utviklingspolitikken må den også klare å styre unna det tilslørende konsensusspråket.

Hvor bør vi så forvente en ”ny kurs” i utviklingspolitikken?

Etter min oppfatning må en ny kurs (med utgangspunkt i den politiske plattformen fra Soria Moria) fokusere på følgende tre punkter, som henger nøye sammen:

  • Et sterkere FN, på bekostning av Verdensbanken
  • Mer makt og innflytelse til utviklingsland i multilaterale fora
  • Nei til krav om liberalisering og privatisering 

Disse tre punktene oppsummerer etter mitt syn de viktigste kravene og den sentrale kritikken som har blitt reist – i Nord og i Sør – mot dagens påståtte internasjonale ”konsensus” om utviklingspolitikken. Det er her Erik og regjeringen Stoltenberg kan bidra til en viktig kursendring i forhold til Hilde og regjeringen Bondevik. Og når regjeringen Stoltenberg, i likhet med den avgåtte regjeringen Bondevik, ”gir full støtte til ambisjonene i FNs tusenårsmål om å halvere ekstrem fattigdom innen 2015”, så er det på disse punktene Erik ikke skal gjøre det Hilde gjorde, men noe annet – i ord og handling! Bare slik kan FNs tusenårsmål bli til noe annet enn det de hittil har vært: et vellykket framstøt fra de rike landene for å avspore det som ble oppnådd på de mange FN-toppmøtene på 1990-tallet.

Nedenfor vil jeg gå nærmere inn på disse tre punktene og tilhørende utfordringer Solheim står ovenfor, som alle dreier seg om demokrati og ”godt styresett” globalt, men selvsagt også om innsats for en mer rettferdig verden og bekjempelse av fattigdom, så vel makt, penger og politikk i internasjonalt utviklingssamarbeid.

Et sterkere FN, på bekostning av Verdensbanken

FN, vårt felles globale samarbeidsorgan – der hvert medlemsland har én stemme – har blitt økonomisk sultefóret og politisk vingeklippet av stormaktene, spesielt USA. Samtidig har de rike landene, herunder Norge, gjennom flere tiår sørget for at både penger og makt i økende grad har blitt flyttet fra FN til de multilaterale finansinstitusjonene – Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdens handelsorganisasjon (WTO) – som i stor grad kontrolleres/domineres av de rike landene.

Skal FN få makt, må organisasjonen også få midler. I plattformen fra Soria Moria heter det bl.a. at regjeringen vil:

  • gi betydelig bidrag til et nødhjelpsfond i FN-regi,
  • at den multilaterale bistanden i økende grad skal forskyves fra Verdensbanken til utviklingsprogrammer og nødhjelpstiltak i regi av FN-organer og
  • gå foran for internasjonale avtaler om nye globale finansieringskilder som kan medvirke til omfordeling og styrking av FN-institusjonene, flyavgift, karbonskatt, skatt på våpenhandel eller avgift på valutatransaksjoner.

For Solheim er utfordringen å omsette dette i praksis. Den forrige regjeringen har allerede bundet opp den multilaterale bistanden gjennom Verdensbanken med 730 millioner kroner i året i 3-årsperioden 2006-2008, og internasjonalt har arbeidet for nye globale finansieringskilder møtt mye motstand. Hvordan vil Solheim gripe dette an? Vil han makte å arbeide for disse sakene med like stort engasjement og tilsvarende dyktighet og kompetanse som Hilde gjorde i arbeidet for sine saker? Om Solheim ikke får resultater på disse områdene vil enden på visa lett bli at den rødgrønne regjeringen bidrar til å øke overføringene til FNs humanitære nødhjelpsarbeid, mens FN som arena for å bekjempe fattigdom og fremme de fattige landenes interesser blir ytterligere svekket. Om innsatsen for å øke ressursene til FN derimot skulle lykkes vil man fortsatt stå overfor den store utfordringen det vil være å gjøre FN til en effektiv utviklingsorganisasjon.

Mer makt og innflytelse til utviklingsland i multilaterale fora

De vestlige stormaktene (og de multinasjonale selskapene) dominerer og kontrollerer i stor grad multilaterale fora (som Verdensbanken, IMF og WTO) og legger føringer for internasjonalt samarbeid og en utvikling i Sør som i første rekke fremmer de rike landenes (og de multinasjonale selskapenes) interesser, på bekostning av fattige land og mennesker.

I plattformen fra Soria Moria heter det bl.a. at regjeringen vil:

  • gå inn for at Verdensbanken og IMF demokratiseres. Utviklingsland må gis langt større innflytelse blant annet ved at stemmeretten ikke utelukkende knyttes til innskutt kapital, samt
  • … opptre som støttespillere for land som fremmer interessene til den fattige delen av verdens befolkning. Norge må bidra praktisk til at de fattige landene kan få hevdet sine interesser, og til at forhandlingene i størst mulig grad skal føres med åpenhet og innsyn for offentligheten.

Her snakker vi om å endre maktforhold i tunge internasjonale strukturer. Hvordan vil Solheim gripe dette an? Vil han makte å sette disse sakene på dagsorden – i Norge og internasjonalt? Eller vil løftene fra Soria Moria ble ”glemt” og dysset ned i møtet med de realpolitiske realiteter?

Nei til krav om liberalisering og privatisering

De internasjonale finansinstitusjonene har i stor grad fremmet en politikk som noen har kalt ”Washington konsensus” og andre nyliberalisme. Kritikere har ment at denne politikken har ført til mer fattigdom og økte forskjeller i verdenssamfunnet, til beste for rike land, selskaper og mennesker. De sentrale stikkordene har vært (og er) liberalisering og privatisering, som i stor grad har blitt stilt som krav overfor fattige land som har ønsket gjeldsslette, bistand eller lån fra verdenssamfunnet (de rike landene).

I plattformen fra Soria Moria heter det bl.a. at:

  • Norsk bistand skal ikke gå til programmer som stiller krav om liberalisering og privatisering.
  • Det skal ikke stilles krav til privatisering som forutsetning for sletting av gjeld og at regjeringen vil
  • gjennomgå og revurdere alle krav Norge har stilt til u-land om liberalisering av tjenestesektoren i GATS-forhandlingene og
  • at Norge i WTO-forhandlingene om landbruk og om markedsadgang for andre varer enn landbruksprodukter skal arbeide for å gi land i sør tilstrekkelig handlingsrom til å velge utviklingsstrategier som tar hensyn til deres særegne behov og utviklingsnivå.

Også her står Solheim derfor overfor en formidabel oppgave. Situasjonen i dag er jo at de aller fleste utviklingsland i større eller mindre grad – i følge kritikere - er bundet opp av avtaler med Verdensbanken og IMF som implisitt eller eksplisitt forplikter dem til å videreføre en politikk for ytterligere liberalisering og privatisering, samt at de gjennom WTO er forpliktet til å arbeide for en stadig friere verdenshandel. Tross omfattende kritikk preger fortsatt nyliberalistisk politikk det internasjonale utviklingssamarbeidet som et uangripelig doxa (noe som tas for gitt). Hvorfor? Fordi de rike og mektige aktører fortsatt ser seg tjent med det.

Fra veldedighetspolitikk til maktpolitikk?

- Det som virkelig skiller meg og Hilde er at vi kommer fra to forskjellige tradisjoner, sa Solheim til Bistandsaktuelt. Han mente at Hilde kom fra det han ville kalle veldedighetstradisjonen, mens han selv kom fra makttradisjonen. Det er mulig det er riktig å si at Hilde, som misjonærdatter født i Afrika, kommer fra en veldedighetstradisjon. Min vurdering er likevel at Hilde, i større grad enn sine forgjengere fra Arbeiderpartiet, både satte utviklingspolitikken høyt opp på den politiske dagsorden og brakte den over på den maktpolitiske arenaen. For Erik Solheim bør det være en viktig oppgave å sørge for at utviklingspolitikken forblir der og at ikke fokus på saker som bidrag til FNs nødhjelpsfond, økt bistand og videreføring av vaksineprogrammet GAVI bringer utviklingspolitikken tilbake til veldedighetstradisjonen. Nettopp derfor er det også viktig at Erik raskt bidrar til at det settes fokus på det han skal gjøre annerledes enn Hilde.

Det kan i den forbindelse være grunn til å minne om den frykt som tidligere leder i utenrikskomiteen, Thorbjørn Jagland (Ap), ga uttrykk for i valgkampen (innlegg i Dagsavisen 5. august) når det gjaldt utenrikspolitikken, etter at de borgerlige partiene spredde frykt for at en rødgrønn regjering ville rokke ved Norges grunnleggende utenrikspolitiske forankring. Det fryktet ikke Jagland, som i stedet pekte på en annen frykt:

”Jeg frykter at det kan bli smått og smålig på de områdene der det virkelig trengs en nyorientering og ny giv. Jeg frykter at utenrikspolitikken kan bli fokusert for ensidig på humanitær innsats i stedet for at Norge blir en sterk pådriver for en grunnleggende oppgradering av den globale politikken med sikte på å gjøre noe med urettferdigheten i verden, ikke bare lindre den.”

Et viktig første skritt for å unngå at en slik frykt blir til virkelighet kan være å følge opp Soria Moria-erklæringens løfte om å ”arbeide for større åpenhet om Norges rolle i Verdensbanken og IMF, og vurdere endringer i forhold til politisk styring og mandat for Norges rolle”. Gjennom et grundig arbeid her burde det være rom for å utvikle konkrete grep og strategier som kan bidra til å gjøre Norge til en sterk pådriver for en ny kurs i internasjonalt utviklingssamarbeid – hjemme og ute. Lykke til!


Aktuelle lenker og debatt:

Medieklipp:

  • Mener Solheim alvor?, debatt av Bjørn K. Wold i Dagbladet 11.12.05
    Men det store problemet som ingen har tort eller klart å ta opp, er nettopp Solheims poeng, IMFs og Verdensbankens bastante krav om liberalisering nasjonalt og internasjonalt også for de mest utsatte landene, dvs. landene i Afrika.  
  • Å hoppe etter Hilde, kronikk av Halle Jørn Hanssen, Klassekampen 15.11.05
    Hilde Frafjord Johnson tåler sammenligning med alle sine forgjengere. Hun har politisk på flere områder gjort en meget god jobb, og hun etterlater følgelig en politisk arv som det vil være krevende å bære videre.
  • Under utvikling, intervju med Erik Solheim i Dagbladet Magasinet 10.11.05
    -  Den forrige utviklingsministeren var singel og barnløs?
    -  Ja. Jeg har fire barn og er innstilt på å ta min tørn på hjemmebane. Dette er ikke noen kritikk av Hilde, men hun hadde tid og anledning til å jobbe mye lengre dager enn jeg har. Jeg må legge opp helt annerledes, gå mer opp i stort og mindre inn i detaljene. 
  • Intellektuell stagnasjon og skadelig vanetenkning, kommentar av Per Østvold, Aftenposten 04.11.05
    Vårt verdensøkonomiske system, slik det fremmes av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet - og her kan vi også ta med Verdens handelsorganisasjon, WTO - dømmer mennesker til døden hver eneste dag. Ett skritt i riktig retning er å skyve den multilaterale bistanden fra Verdensbanken til utviklingsprogrammer og nødhjelpstiltak i regi av FN-organer, slik regjeringserklæringen tar til orde for. 
  • Megler på tomgang, Morgenbladet 04.11.05
    Utviklingsministeren overlater oljefondets etikk til Kristin Halvorsen og u-landsbøndenes velferd til utenriks- og landbruksministeren. Men Erik Solheim lover vesentlig mer fredsmegling.
  • Kutt subsidiene! kommentar av Atle Sommerfeldt, Dagbladet 04.11.05
    Den nye regjeringen må erkjenne at tollreduksjoner på jordbruksvarer ikke er verdt noe for utvikling så lenge EU, USA og Norges G10-gruppe får opprettholde dagens subsidieformer.
  • Norge må skifte lag, debatt av Pål Hellesnes, Nationen 03.11.05
    Den nye regjeringa burde i WTO-forhandlingene jobbe for å bygge allianser med land i den 3. verden som motarbeider den ultraliberalistiske linja på handel med landbruksprodukter.  
  • Trekk Norges krav debatt av Knut Hjelleset, Nationen 01.11.05
    «Regjeringen vil revurdere alle krav Norge har stilt til u-landene om liberalisering av tjenestesektoren». Det er på tide. Norge har i WTO krevd privatisering av vannverk i Kenya, privatisering av utdanning i Sør-Afrika og en rekke andre krav om nedbygging av offentlige tjenester i andre land.  
  • Å hoppe etter Hilde…, Bistandsaktuelt 08/2005
    – Hilde Frafjord Johnson var suveren, sier den nye utviklingsministeren.
  • Den første solidaritetstesten, kommentar av Tore Linne Eriksen, Dagbladet 30.10.04
    Vi er mange som har store forventninger til den nye regjeringens utviklingspolitikk, og i erklæringen fra Soria Moria er det ikke mangel på store ord om nødvendig kursskifte. Samtidig som de mest utålmodige av oss forstår at det tar tid å legge om politikk på viktige områder, er det likevel noen grep som kan tas raskt for å vise at det er nye tider. 
  • En ny solidarisk handelspolitikk, kronikk av Atle Sommerfeldt, Ny Tid 29.10.05
    Den nye rødgrønne regjeringen bør slutte å ta USAs og de rikes parti i landbruksforhandlingene. Kirkens Nødhjelp støtter Thorbjørn Jaglands utspill om en "landbrukskommisjon", for å sikre et sunt norsk landbruk som ikke skader bønder i fattige land. 
  • Kursendring i handelspolitikken, kronikk av Per Olav Lundteigen, Aftenposten 26.10.05
    For mange forbindes Verdens Handelsorganisasjon, WTO, med store demonstrasjoner og sterke interessekonflikter. Ideologien som i dag ligger til grunn for arbeidet i WTO: Friest mulig flyt av arbeid, kapital, varer og tjenester over landegrensene, møter stadig sterkere motbør internasjonalt. Dette fordi et framtidsrettet regelverk for nødvendig internasjonal handel må avveie størst mulig økonomisk vekst mot andre viktige samfunnshensyn. En slik linje vil innebære en endring av dagens kurs i WTO.  
  • Pas de deux i UD, kommentar av Halvor Elvik, Dagbladet 23.10.05
    De er to av regjeringens skarpeste kniver i skuffen. Aftenposten har allerede hevet Gahr Støre til de høyere sfærer i en kommentar. Solheim moderniserte Sosialistisk Venstreparti og staket ut den veien til makt som har ført partiet inn i regjeringskontorene. Lykkes de i å samarbeide, kan resultatet bli en kraftfull norsk utenrikspolitikk på et tidspunkt i historien da landet virkelig trenger en. 
  • Bistandsorganisasjonene ønsker kursending, Ny Tid 22.10.05
    Bistandsmiljøet stiller med forsiktig optimisme og klare krav til den nye regjeringens utenriks- og utviklingspolitikk. De viktigste kravene er ny kurs i bistandspolitikken, sterkere fokus på barn, miljø, fred, handel og urfolk - og bedre samarbeid mellom de ulike ministrene. 
  • Solheim skjerper kampen mot korrupsjon i bistandsland, Vårt Land 20.10.05
    Utviklingsminister Erik Solheim vil øke Norges innsats for å bekjempe korrupsjon i fattige land.
  • Lover å lytte til kritikerne, Aftenposten 18.10.05
    Statsråd Erik Solheim skal arbeide hardt for å bli mer populær i SV enn partileder Erik Solheim var. - Jeg skal bruke mye tid i partiet, sier han.  

Arnfinn Nygaard - Arnfinn Nygaard har siden 1992 arbeidet som koordinator for RORG-samarbeidet. Denne kommentaren er imidlertid skrevet i personlig kapasitet og synspunktene her representerer ikke nødvendigvis medlemsorganisasjonene i RORG-samarbeidet. | E-post: rorg@rorg.no
Nyhetskanal  Nyheter (js-feed)

Om aktuell kommentar/debatt:


"Aktuell kommentar/debatt" på RORG-Samarbeidets ressurssider for Nord/Sør-interesserte formidler aktuelle kommentarer og debattinnlegg fra personer og medlemsorganisasjoner innenfor RORG-Samarbeidet.

Målsettingen er:

  • å stimulere til kritisk debatt om norsk sør-politikk og sentrale og aktuelle nord/sør- og utviklingsspørsmål og
  • å synliggjøre medlemsorganisasjonenes rolle som "vaktbikkje" overfor norsk sør-politikk og deres deltakelse i debatten om sentrale og aktuelle nord/sør- og utviklingsspørsmål.
Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 06. desember
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.