Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

FN-toppmøtet 2005:

FNs tusenårsmål - en historie om fusk og svik?

Historien om FNs tusenårsmål er en historie om fusk og svik. Målene - og politikken for å nå dem - har i hovedsak blitt utviklet av de rike landene (gjennom OECD, Verdensbanken og IMF), uten deltakelse fra de fattige landene, for å fremme de rike landenes interesser og å slippe unna forpliktelsene fra bl.a. FNs sosiale toppmøte i København i 1995. Kan vi likevel hindre at tusenårsmålene blir noe annet enn vakker innpakning på nyliberalistisk politikk?
Mandag 27. september 2004

Dette var den sentrale utfordringen fra et seminar forrige uke i regi av IGNIS (se Whose Governance? Obstacles to the MDGs). Her kom det blant annet fram det var de rike landene, gjennom OECD, som i sin strategi fra 1996 - Shaping the 21st Century (pdf)  - utformet grunnlaget for det som senere ble til FNs tusenårsmål. Sammen med Verdensbanken og IMF ble dette lansert av OECD, med tilslutning fra FNs generalsekretær Kofi Annan, forut for FNs tusenårsforsamling i 2000 under tittelen A Better World for All. De frivillige organisasjonene, samlet i Genève i juni 2000 for oppfølging av toppmøtet i Købehanvn, reagerte med sinne og vantro og oppfordret FN til å trekke sin støtte til dette initiativet fra de rike landene (se NGOs call on the UN to withdraw endorsement of "A Better World for All" document, September 2000). Generalsekretæren i Kirkenes Verdensråd (WCC), Konrad Raiser, skrev den gangen en personlig brev til FNs generalsekretær Kofi Annan der han bl.a. var sterkt kritisk til Annans rolle (se Letter from WCC general secretary Konrad Raiser to UN secretary general Kofi Annan, September 2000):

"Ved å identifisere deg med de målene og de visjonene som fremmes i rapporten (red: d.v.s. A Better World for All) i din tale til generalforsamlingen (red: d.v.s. FNs generalforsamling) den 26 juni har du sådd tvil om FNs vilje til bekrefte løftene fra København (red: d.v.s. FNs Sosiale Toppmøte - WSSD) og omsette dem til effektive strategier for å utrydde fattigdom og videreføre en betydningsfull prosess mot målene om en menneske-sentrert (eng.: people-centered) tilnærming til sosial utvikling."

"A Better World for All" ble raskt omdøpt til "Bretton Woods for All" av de frivillige organisasjonene. Til tross for de massive protestene fra sivilsamfunnet ble dokumentet videreført av FN-systemet som "FNs tusenårsmål" (se International Development Goals - from OECDs strategy "Shaping the 21st Century" - 1996 - to the UN Millennium Development Goals - 2000/2001).

"Bretton Woods for All" avsporet prosessen

Protestene mot "Bretton Woods for All" fra sivilsamfunnet sommeren 2000 bygde på at dokumentet var en avsporing av FN-prosessen (for oppfølging av København-toppmøtet og de øvrige FN-toppmøtene) der FNs generalsekretær "overga seg" til Bretton Woods institusjonene (Verdensbanken, IMF og Verdens handelsorganisasjon). I uttalelsen fra sivilsamfunnet (se NGOs call on the UN to withdraw endorsement of "A Better World for All" document, September 2000) het det bl.a.:

"Dette dokumentet har blitt presentert som en ny enighet mellom FN, OECD, IMF og Verdensbanken. Ved å gjøre det styrkes Nords perspektiver, mens Sørs makt svekkes. Det undergraver selve begrepet om politisk deltakelse som er grunnleggende for FN."

I sin presentasjon på IGNIS-konferansen pekte John Y. Jones på forskjellene mellom sluttdokumentene fra Det sosiale toppmøtet i København i 1995 (se Agreements of the World Summit for Social Development, Copenhagen 1995, UN) og FNs tusenårsmål (se John Y. Jones: The path to a global compact for eradicating poverty):

"Alle sakene, tilnærmingene og språket gjenspeiler Verdensbankens innspill til Det sosiale toppmøtet og andre toppmøter. Det 8. målet er skritt for skritt det de multilaterale institusjonene ville ønske at teksten skulle være. Enhver som har lært å tolke utviklingssjargongen vil umiddelbart se at dette er et produkt fra kontorene i IMF, Verdensbanken og OECD. Det ville ha blitt kastet ut av forhandlingene på et hvilket som helst av de 28 toppmøtene (red.: som ble arrangert av FN på 1990-tallet). Den eneste måtene disse tekstene og strategiene kunne ende opp som teksten og strategiene til det globale utviklingssamfunnet var ved svik, kupp og ved at FNs generalsekretær sviktet de som stolte på ham. Det er ekstremt trist at denne strategien lyktes."

Resultatet av dette "kuppet" var - slik det kom fram gjennom ulike innlegg på IGNIS-seminaret - at FNs tusenårsmål ikke tok opp i seg den forståelse av grunnleggende årsaker til fattigdom og kritiske holdning til de rike landenes makt og utviklingsmodell som hadde vunnet fram gjennom FN-toppmøtene på 1990-tallet. I stedet presenteres FNs tusenårsmål som om det eksisterer en konsensus (som eksplisitt og implisitt er nedfelt i FNs tusenårsmål og de delmål og indikatorer som følger målene) om nyliberalistisk politikk: deregulering, liberalisering, privatisering og fri handel (se f.eks. debatten omkring regjeringens utviklingsmelding: Sommerens utviklingsdebatt i media, aktuelt 29.07.04). Tusenårsmålenes svar - og tilbud - på dagens fattigdoms- og utviklingsproblemer er derfor ikke annet enn en videreføring av dagens utviklingsmodell og globale maktforhold (se Temasider om utviklingssamarbeid: Hva er utvikling?: "The Washington Consensus", RORG-Samarbeidet) gjennom mer nyliberalistisk politikk og litt mer bistand fra USA og de andre rike landene. I sin presentasjon på seminaret avsluttet Alejandro Bandaña (se Alejandro Bendaña: "Good Governance” and the MDGs—Contradictory or Complementary?) derfor med følgende advarsel og oppfordring:

"Godt styresett såvel som gode intensjoner bak FNs tusenårsmål må konfrontere og avsløre de strukturer og systemer som frembringer enorme ulikeheter innenfor globalt forbruk og er ansvarlig for en tilstand med undertrykkelse og nød som rammer størstedelen av jordas befolkning. Det nyliberalistiske systemet for globalt og nasjonals styresett, som er utformet for å gjøre de få rikere og stadig mektigere - og til å utøve krig når de ønsker det - kan ikke samtidig utrydde fattigdom, sikre miljøet og forebygge nye kriger."

Tusenårsmålene - et redskap for å svekke "den andre supermakten"?

Fra FNs og mange regjeringers side har det vært lagt stor vekt på å trekke sivilsamfunnet inn i arbeidet for å nå tusenårsmålene (se f.eks. Sivilsamfunnets roller i FN-systemet - og i arbeidet for FNs tusenårsmål, RORG-Samarbeidet 17.09.04), noe som også vil være tema på årets fattigdomskonferanse i regi av Norad (se Norads fattigdomskonferanse 2004). Nylig ble det lagt fram en omfattende rapport om sivilsamfunnets engasjement omkring FNs tusenårsmål: We The Peoples - A Call to Action for the UN Millennium Declaration (pdf), Civil Society Engagement with the MDGs 2004, utarbeidet at WEFUNA og the North/South Institute i Canada. Her utfordres de frivillige organisasjonene igjen:

"Året som nå leder opp det 5te året etter at Tusenårserklæringen ble vedtatt må bli et år for å refokusere retningen og revitalisere det politiske arbeidet. Mulighetene vokser fram: vil de frivillige organisasjonene organisere seg for utnytte disse til fulle?"

Entusiasmen blant frivillige organisasjoner har imidlertid vært fraværende eller liten (se f.eks. Lav "tenning" på tusenårsmålene i det sørlige Afrika, Aktuelt 11.11.03). Hvorfor? På IGNIS-seminaret ble det vist til at sivilsamfunnet hadde blitt omtalt som "den annen supermakt" av avisa New York Times. John Y. Jones la fram kritiske refleksjoner omkring hva som hadde skjedd med det sivile samfunn etter den voldsomme veksten i engasjement på 1990-tallet i forbindelse med FN-toppmøtene, fra Bergens-konferansen i 1990 (forberedelse til Miljøtoppmøtet i Rio 1992) og fram til i dag. Jones mente at FNs tusenårsmål må sees i lys av de frivillige organisasjonenes økende styrke utover på 1990-tallet, deres vellykkede innsats for å stanse MAI-avtalen og kamp mot Verdens handelsorganisasjon (se f.eks. MAI blir til WTO, Folkevett 4/99 og  2000 - Året for globale protester mot globaliseringen, Walden Bello, Focus on Trade, januar 2001) og sa bl.a.:

"Den framvoksende supermakten viste økende styrke utover på 1990-tallet. Den måtte stanses - fordi den brakte makten ut av de mørke forhandlingsrommene som ikke tålte dagens lys og inn på sivilsamfunnets fora og samlingsplasser. Og redskapet for å stanse de frivillige organisasjonene - og dette er min faste overbevisning - er utviklingen av tusenårsmålene."

Hva kan gjøres?

– Regjeringene er for defensive og vil ikke endre måleindikatorene brukt på tusenårsmål 8. Dere, ikke-statlige organisasjonene, kan skape et kor av stemmer og mangfold. Dere er den eneste veien framover, sier UNDPs Jan Vandermortele i siste nummer av Bistandsaktuelt (se UNDP ber organisasjonene om å presse rike land). Problemstillinger knyttet til nettopp denne utfordringen sto sentralt på IGNIS-seminaret.

Antonio Tujan viste i sin presentasjon til årets "Reality of Aid-rapport" (se Rike lands sikkerhetsbehov fortrenger FNs tusenårsmål og kampen mot fattigdom, hevder ny rapport se Aktuelt 04.06.04) og trakk fram en del av anbefalingene i denne knyttet til reformer i de internasjonale finansinstitusjonene (IFIs) og mente bl.a.:

"Mens det kan sies at Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken begge truer med å stikke av med prosessen for å nå tusenårsmålene og gjøre dem til en vakker innpakning for post-Washington konsensus (se Temasider om utviklingssamarbeid: Hva er utvikling?: "The Washington Consensus", RORG-Samarbeidet), så vil disse reformene kunne plassere de internasjonale finansinstitusjonene innenfor tusenårsmålenes ramme for å oppnå fred, utvikling og framskritt og gjøre slutt på fattigdommen."

Han la imidlertid til at dette ikke ville være enkelt:

"Å oppnå radikal eller betydelig reform i styringens av de internasjonale finansinstitusjonene og i WTO, så vel som FN-systemet i en stadig mer ustabil verden etter avslutningen av Den kalde krigen er ikke enkelt, for å si det mildt. Disse multilaterale institusjonene har blitt instrumenter for G8 i en unipolar (red.: en verden med én supermakt) sammenheng. Å endre styresettet i disse institusjonene vil etter mitt syn kreve a endring i den globale maktbalansen. Som en start vil det kreves en opptrapping av den globale offentlige opinion hovedsaklig i Sør, spesielt innenfor utviklingslandenes og blant deres folk som har mest å vinne på å fjerne urettferdighet og ulikhet."

Asbjørn Wahl (se Asbjørn Wahl - Enhet mot markedskreftene), som på seminaret presenterte en oversikt over hvordan den norske velferdsstaten hadde blitt bygget opp gjennom politisk kontroll med kapitalen - for deretter å gi slipp på denne kontrollen, trakk paralleller mellom utviklingen i Norge og utviklingen globalt. Han advarte mot avpolitisering av disse spørsmålene og mente at bistandsorganisasjonene kunne risikere å bidra til å legitimere nyliberalistisk politikk ved å gi inntrykk av av Norge er "god" internasjonalt.

John Y. Jones ( se The path to a global compact for eradicating poverty) mente at utfordringen for organisasjonene var å se om det ville være mulig å nyskrive tekstene for tusenårsmålene for å bringe dem tilbake på det sporet som de folkelige organisasjonene trakk opp på på 1990-tallet.

Aktuelle nettressurser:

For mer bakgrunnsinformasjon, se


Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 23. juni
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.