Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Nyheter:

Markedsmakt og politisk makt i internasjonal handel

- Er det noen sammenheng mellom åpenhet og økonomisk fremgang?, spurte Ingvild Almås i en artikkel i Klassekampen nylig, der hun så nærmere på forhold knyttet til markedsmakt og politisk makt i internasjonal handel. Spørsmålet synes høyst relevant, bl.a. i lys av en fersk rapport fra Action Aid om den økende makten til multinasjonale matselskaper og i lys av Det Nordiske Afrika-initiativet om handel og bistand.
Torsdag 10. februar 2005

Som en del av FNs tusenårsmål (se Temasider om tusenårsmålene) har medlemslandene forpliktet seg til å utvikle et internasjonalt partnerskap for utvikling - Mål 8 - der et av delmålene omfatter videreutvikling av "et åpent, regelbasert og ikke-diskriminerende handelssystem". Men er det sikkert at et slik "åpent" system er bra for de fattige landene? - Mange av de landene som er mest åpne i forhold til resten av verden når det gjelder handel med varer og kapitalflyt, er også rike, påpeker Almås (se Hønen eller egget?, Klassekampen 27.01.05). Men er det dermed sagt at det er åpenhet som gir de beste resultatene? Kanskje er det omvendt, mener Almås:

"Land med god økonomi har både stor markedsmakt i handelen og stor politisk makt i de internasjonale organene som skal regulere handelen. Det kan jo tenkes at det er derfor de også tjener på åpenhet."

Markedsmakt: truer mektige matselskaper arbeidet med å redusere fattigdommen?

- Markedsmakt vil si at en kjøper eller selger er så stor at han kan påvirke prisen som oppstår i markedet, skriver Almås og viser til at markedsmakt kan utøves av så vel stater som større bedrifter og selskaper, for eksempel:

"La oss tenke oss at IKEA kjøper en vare fra en liten eksportbedrift i en provins i Kina. Det har kostet noe for eksportbedriften å spesialisere seg i denne produksjonen. Hvis IKEA da kommer og sier: «Vi kan dessverre ikke betale like mye per lampe som tidligere», vil det ofte være slik at den lille bedriften ikke har råd til å legge om produksjonen for å produsere mer inntektsbringende varer. Bedriften må dermed takke ja til forlenget kontrakt og lavere pris. Det store sterke IKEA har vunnet mot den lille, fattige provinsen i Kina."

Bekymring for slik markedsmakt hos store, internasjonale matselskaper førte til at den britiske organisasjonen Action Aid valgte å se nærmere på dette. På Verdens sosiale forum (se Verdens sosiale forum 2005) i forrige måned la de fram rapporten "Sulten på makt - seks grunner til å regulere globale matselskaper" (se Power Hungry - Six reasons to regulate global food corporations - pdf, Action Aid 24.01.05), som hevder at globale matselskaper nå har vokst seg så mektige at de undergraver kampen mot fattigdom i utviklingsland:

"Transnasjonale selskaper (TNCs) som Monsanto, Cargill, Nestlé og Wal-Mart er nå kommet i en situasjon der de dominerer forsyningskjedene for mat og landbruksprodukter, fra såkornet til hyllene i matbutikkene. To tiår mer økonomisk liberalisering har gjort det mulig for 'agrifood' - de transnasjonale matselskapene - å ekspandere enormt i omfang, makt og innflytelse i utviklingsland."

I pressemeldingen fra Action Aid (se Food multinationals threaten fight against poverty, News Release from Action Aid, 24.01.05) nevnes flere eksempler, bl.a.:

"ActionAid’s materiale fra Brasil viser at 50.000 melkeprodusenter har blitt tvunget ut av næringen etter en serie overtakelser av Nestlé og Parmalat. I India arbeidet anslagsvis 12.000 barn i fjor med produksjon av såkorn for bomull på gårdsbruk som forsyner underleverandører til Monsanto, Syngenta og Unilever."

I rapporten fra Action Aid settes søkelyset på seks grunner til å regulere disse selskapene:

    1. TNCene bruker og misbruker sin markedsmakt til å dra velstand ut av fattige samfunn
    2. TNCene betaler lave priser og inndrar selv verdien
    3. TNCene marginaliserer fattige bønder og landarbeidere
    4. TNCene er ikke fullt ut ansvarlige for sin innflytelse på menneskerettigheter og miljø
    5. Bedriftenes samfunnsansvar (CSR) er frivillig og utilstrekkelig
    6. Mennesker som rammes av selskapenes aktivitet nektes adgang rettsapparatet

Politisk makt: Prøver de Nordiske landene "splitt-og-hersk"-taktikk overfor Afrika?

- Den politiske makten vil i hovedsak komme til uttrykk gjennom de såkalte multilaterale organisasjonene som Verdens handelsorganisasjon, Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken, skriver Almås:

"I Verdens handelsorganisasjon (WTO), og generelt i politiske og økonomiske fora, er det slik at de fattige landene har mindre ressurser å bruke på forhandlinger. De enorme ulikhetene i forhandlingskapasitet gjør at noen stemmer blir hørt, mens andre aldri får lagt fram sine interesser. WTO er ikke grunnlagt på demokratiske prinsipper. De fleste reelle forhandlinger er hemmelige og de fleste avgjørelser tas i lukkede rom. Det er dermed vanskelig å vite hva som egentlig foregår. Når spillereglene allerede er lagt før de fattige landene kommer inn i forhandlingene, er det ikke mye rom for endringer. Og dermed er det de rikeste landene som også har den politiske makten. Det finnes mange eksempler på at Verdensbankens og Det internasjonal pengefondets politiske makt påvirker pris og handelsforhold på verdensmarkedet."

 

De rike landenes bruk av makt i WTO-forhandlingene har tidligere blitt dokumentert i bl.a. rapporten "Power Politics in the WTO", utgitt av Focus on the Global South (se Makt, fattigdom og rettferdig handel, Aktuelt 12.12.02). Nå antydes det at også de Nordiske landene (mis)bruker sin (bistands)makt i forbindelse det Nordiske Afrika-initiativet om handel og bistand (se Nordic Africa Initiative). Etter et ministermøte i det Nordiske Afrika-initiativet i Tanzania 19-20 januar spør Helene Bank (IGNIS/Seatini) i en aktuell kommentar (se Det Nordiske Afrika-initiativ om handel og bistand) om de Nordiske landene fører en "splitt-og-hersk"-taktikk overfor Afrika og innleder slik:

"- Nordisk bedrevitenhet har forådt seg selv, uttalte en afrikansk diplomat etter ministermøtet mellom de nordiske land og afrikanske mottakere av nordisk bistand, 20. januar. Framgangsmåten, bevisst eller ubevisst, å kople bistand med handelsforhandlingene kan bidra til å underminere den afrikanske enigheten som har vært i WTO. Likevel kan den bedrevitende framgangsmåten til de nordiske landene bidra til å redde enigheten som er av største viktighet for Afrikanerne i WTO-forhandlingene."

I følge Bank var de Nordiske landene lite villige til å lytte til de afrikanske delgatene og svarte ikke da de ble utfordret på spørsmålet om internasjonalt partnerskap i forbindelse med FNs tusenårsmål:

"Spørsmålet om partnerskap ble blant annet utfordret av den marokkanske ambassadør Mimoun Mehdi: – Vil de nordiske land sette seg ned med oss i Genève og forsvare våre interesser? Tilsvarende spurte den kenyanske handels og industri minister Mukhisa Kituyi om de nordiske landene kunne støtte at en fikk unna de 88 implementeringstema for WTO ministermøtet i Hong Kong i desember. Bare 28 er avsluttet og de industrialiserte landene er tilbakeholdende med å følge opp sine forpliktelser fra forrige forhandlingsrunde. Disse spørsmål ble aldri besvart."

Nyerere vs. Tyson

Et "åpent, regelbasert og ikke-diskriminerende handelssystem" framstilles iblant som de små landenes beskyttelse mot overgrep fra de mektige landene. Men ikke alle er enige i det, og Almås viser til det kjente eksempelet fra Tanzanias tidligere president, Julius Nyerere:

"Den tidligere presidenten i Tanzania påsto da han var over 60 år gammel, at det å kaste Tanzania ut i handel på det «frie» verdensmarkedet, var som å kaste ham inn i bokseringen sammen med Mike Tyson."

Hvordan det har gått med Tanzania i "ringen" med de store sto i fokus i en kronikk av Halle Jørn Hanssen i går (se Tanzania - myter og realiteter, Aftenposten 09.02.05):

"Giverlandene, anført av de store makter, Verdensbanken og Pengefondet, ville ha slutt på den sosialistiske politikken i Tanzania. Det ble et hardt og langvarig politisk oppgjør mellom fattige Tanzania og de store og mektige. Selv om Tanzania, takket være stor forhandlingsdyktighet, berget litt av statens rolle som tjenesteyter, så måtte det meste av den sosialistiske politikken oppgis. I kjølvannet fulgte Verdensbanken og Pengefondets strukturtilpasningsprogrammer, med sterk reduksjon av statens rolle, privatisering av økonomisk virksomhet og egenandeler for helsetjenester og skolegang for barn. Inngrepene var dramatiske, gjorde mange enda fattigere, og har i ettertid vist seg å ha så store negative konsekvenser at Verdensbanken har endret politikk på viktige områder."

Aktuelle nettressurser:

Se også:

 

For mer bakgrunnsinformasjon, se:


Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 06. desember
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.