Mchuno, som talte på vegne av de 40 MUL-landene i WTO, viste til ministermøtet blant MUL-landene på Zanzibar tidligere i år. Han sa bl.a. at:

"MUL-landene har bedt om at ubalansen og problemene som er skapt av det nåværende systemet og reglene i WTO - og behovet for korrigering - må erkjennes. Disse problemene er imidlertid ikke reflektert i tilstrekkelig grad i erklæring, herunder i forordet. Nødvendige tiltak er heller ikke fremmet i dokumentet."

"MUL-ministrene gav i Zanzibar også uttrykk for at de - på grunn av MUL-landenes begrensede kapasitet - ikke er beredt til å forhandle om Singapore-spørsmålene eller andre nye saker, og at de ikke er i stand til å delta i forhandlinger på en bred dagsorden eller påta seg nye forpliktelser. Likevel foreslår utkastet til erklæring en bred forhandlingsdagsorden som omfatter mange nye saker som ville medføre en stor byrde av nye forpliktelser for MUL-landene og andre utviklingsland."

Mchuno foreslo derfor, på vegne av MUL-landene, omfattende endringer i utkastet til erklæring fra ministermøtet, se: Statement by Ambassador Ali Mchumo of Tanzania.

Paradoks

At utkastet til ministererklæring i så liten grad tar hensyn til de fattigste landene kan synes som et paradoks i lys av de holdningene mange representanter fra de rike landene gav uttrykk for etter sammenbruddet på WTOs 3. ministermøte i Seattle i 1999. Disse holdningene kom klart til uttrykk bl.a. på lederplass i Aftenposten (USAs fiasko gir WTO tenkepause, 5.12.99):

"Det er uenighet mellom de mektige på den ene side og på den annen side deres motvilje mot å gi dagens underprivilegerte de samme muligheter som de selv tidligere har fått, som gjorde at møtet i Seattle kjørte seg fast."

I praksis har det likevel skjedd lite framgang. I den norske strategien for reduksjon av fattigdom som nylig ble framlagt av Statsminister Stoltenberg og utviklingsminister Sydnes (se: Ny fattigdomsstrategi hopper over kritikken, Aktuelt 28.9.01) heter det f.eks.. at Norge skal "arbeide for at utviklingslandenes situasjon settes i fokus i WTO-sammenheng og bidra til at disse landene kan delta aktivt i forhandlingen i WTO". Strategien unnlater imidlertid å nevne at Norge er på kollisjonskurs med utviklingslandene i sentrale saker, herunder mange av de sakene som tas opp i Mchunos innlegg.

Dette skjer også til tross for at FN tidligere i år arrangerte sin 3. MUL-konferanse, der deltakerne forpliktet seg til å utrydde fattigdommen i verdens fattigste land (se: DEV/BRU/24). Forut for konferansen arrangerte Norge et eget Oslo-symposion om MUL-landene. I den forbindelse uttalte utviklingsminister Anne Kristin Sydnes bl.a.:

- Utfordringene er enorme hvis vi skal makte å forbedre levestandarden til verdens fattigste, sier utviklingsminister Anne Kristin Sydnes. Hun peker på at globaliseringen og liberaliseringen ikke har ført til vesentlige forbedringer for de fattigste av de fattige.