Post: Storgata 11, 0155 Oslo   E-post: rorg@rorg.no

Internasjonale utviklingsspørsmål

Ressurssider fra RORG-Samarbeidet

Nyheter:

Etter bistandskritikken - hva nå?

Hvor står vi etter tung og grunnleggende kritikk av bistanden i de senere årene? Atle Sommerfelt i Kirkens Nødhjelp tar til orde for mer samstemt politikk og organisering av globale folkelige bevegelser, mens tidligere statssekretær i UD, Vidar Helgesen (H), tror bistandsepoken kan være i ferd med å ebbe ut og tar til orde for mer demokrati.
Mandag 14. mars 2011
Linker oppdatert: Fredag 29. juli 2011

Den bistandskritiske debatten rullet med særlig intensistet her hjemme i 2007, etter tung og grunnleggende kritikk fra bl.a. professorene Terje Tvedt og Øyvind Østerud (les mer her). De fikk senere følge av bl.a. forsker Asle Toje, som også hentet internasjonale kritikere fra Nord og Sør til debatt i Norge (les mer her). De siste par årene har den kritiske debatten blitt videreført med innspill fra bl.a. den zambiske økonomen Dambisa Moyo (les mer her) og den nederlandske journalisten og forfatteren Linda Polman (les mer her). En av kritikerne, tidligere direktør for Sør-sentert i Geneve, Yash Tandon, sammenfattet kritikken sin slik i et innlegg i Dagsavisen i 2008 (les mer her):

"Bistand fratar folk i sør makt, undergraver demokratisk utvikling og bidrar til å opprettholde det rike nords maktgrep."

Hans perspektiver følges nå i noen grad opp av tidligere statssekretær i UD, Vidar Helgesen (H), som i en kronikk i siste nummer av Norads magasin Bistandsaktuelt tar til orde for mer demokrati i bistanden (les mer her). Også generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, Atle Sommerfelt, ønsker innsats for å fremme en godt demokratisk styresett i Sør, men i et lengre innlegg om bistandsdebatten i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift har han et litt annet fokus enn Helgesen.

Hvor står vi og hvor går veien videre?

Sommerfelt ser i sin artikkel kritisk på bistandskritikken fra særlig Tvedt, Østerud og Toje og innleder slik (les mer her):

"De siste års debatt om bistanden er preget av mye upresis kritikk, men også av bistandsaktører som ikke har tatt kritikken alvorlig nok."

Dermed kommer han kanskje tidligere debattredaktør i Klassekampen, Hilde Reinertsen, litt i møte? Hun innledet en bistandsdebatt sist vinter med en kommentar i Klassekampen der hun spurte: - Hvorfor overlates kritikken av bistandspolitikken til høyresida (les mer her)?

Bistandskritikken har så langt hatt to hovedkonsekvenser - i Norge såvel som i EU-landene - som begge har tverrpolitisk oppslutning. For det første har vi fått et fornyet fokus på resultater, med økte krav til bistandsaktører om rapportering og dokumentasjon av resultater. Norad har de senere årene utgitt årlige resultatrapporter (les mer her) og tidligere i år presenterte Riksrevisjonen en forvaltningsgjennomgang av resultatorienteringer i norsk bistand (les mer her).

For det andre har vi fått en forskyving av fokus fra bistand til utviklingspolitikk og en bred enighet om behovet for såkalt "samstemt politikk for utvikling" (les mer her). I oppfølgingen av dette her hjemme har regjeringen i sin utviklingspolitikk særlig lagt vekt på klima, konflikt og kapital (les mer her). Norge (les mer her), såvel som EU (les mer her), strever i disse dager med videre utvikling av sin samstemtpolitikk - om "hvordan regjeringens politikk på ulike politikkområder påvirker utviklingen i fattige land, inkludert hvordan den bidrar til at internasjonale institusjoner og private selskaper tar slike hensyn". 

Stadig oftere spørres dessuten hvordan bistand kan gjøres overflødig (les mer her). Så hvor står vi? Hva er bistandens framtid? Hvor går veien videre?

Tidligere statssekretær i UD, Vidar Helgesen (H), nå generalsekretær i IDEA (The International Institute for Democracy and Electoral Assistance), viser i siste nummer av Norads magasin Bistandsaktuelt til "demokratibølgen som nå skyller over den arabiske verden" og skriver bl.a. (les mer her):

"I løpet av de neste tyve år er det ikke usannsynlig at bistandsepoken ebber ut. I et slikt perspektiv bør politiske institusjoner og prosesser få en langt større plass i den gjenværende levetiden for internasjonalt utviklingssamarbeid."

Sommerfelts artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift skiller seg fra Helgesens perspektiv bl.a. ved at den knapt er preget av frykt for at bistanden skal ebbe ut. Han tar - med utgangspunkt i vår plikt til og interesse i å engasjere oss i kampen mot global fattigdom og urettferdighet - offensivt til orde for mer og bedre samtemt politikk såvel som mobilisering av sivilsamfunnet og avslutter sin artikkel slik:

"Vi trenger å organisere globale, folkelige bevegelser som har lokal forankring og legitimitet i egen kultur og som samtidig er del av den prinsipielle konsensusen om menneskerettigheter, fattigdomsbekjempelse og utvikling som et felles, globalt ansvar."

Resultater - en monomani av fattigdomsbekjempelse vs demokrati?

Sommerfelt og Helgesen er på ulike vis opptatt av resultater og i sin artikkel bruker Sommerfelt mye plass på å drøfte påstanden om at bistanden ikke har oppnådd resultater.

- Her er dessverre mye av kritikken overfladisk, mener Sommerfelt og viser bl.a. til at volum er lavt og at "kritikken føres slik at resultater som oppnås, underkommuniseres og det som ikke oppnås, blåses opp". Han oppsummerer status slik:

"Hovedbildet er at bistandens resultater er best på lokalt og regionalt nivå, men at den i mindre grad skaper varige, nasjonale endringer.
Erkjennelsen av bistandens begrensede mulighet til alene å avskaffe fattigdom eller sikre bærekraftig utvikling, er grunnen til prosessene i EU, Norge og internasjonale fora for å sikre en mer samstemt utviklingspolitikk."

Sommerfelt mener også at FNs tusenårsmål i for stor grad har "kommunisert at det er mulig å avskaffe fattigdom og nå tusenårsmålene ved hjelp av økte bistandsoverføringer til land der det er mange fattige".

Helgesen har et annet perspektiv på resultater og observerer innledningsvis i sin kommentar - med henvisning til utviklingen i Midtøsten - bl.a. at:

"Demokratirevolten har skjedd helt uten internasjonal hjelp – eller rettere sagt: den har skjedd til tross for massiv internasjonal støtte til de autoritære regimene som nå er historie. Det internasjonale samfunn har i praksis i årevis holdt oppe den arkitektur av politisk og sosial ekskludering og undertrykkelse som kjennetegner mange arabiske stater."

Han karakteriserer det siste tiårets bistandsagenda som en "monomani av fattigdomsbekjempelse" og utdyper det slik:

"Med milleniumsmålene som alle tings målestokk har bistanden mer og mer blitt en teknisk øvelse i økonomisk og sosial kvantifiserbarhet. Hensynet til demokrati og nasjonale politiske prosesser i samarbeidslandene har tilsvarende blitt skjøvet til side."

I et slikt persepktiv er det kanskje ikke så underlig at vi på på bloggen til Norges ambassade i Dar es Salaam i Tanzania sist høst kunne lese følgende (les mer her):

"Under toppmøtet i FN om Tusenårsmålene denne uken har mange stilt krav om flere bistandskroner til verdens fattige land. I Tanzania driver opposisjonen valgkamp på å stanse bistanden i løpet av to år."

Demokratifokus på sivilsamfunn eller partier og parlamenter?

Atle Sommerfelts kortversjon av veien videre for bistanden og samstemt politikk formulerer han slik:

"Bistandsaktører i det sivile samfunn må på den ene siden tenke gjennom sine tiltak slik at virkningene i størst mulig grad kontrolleres og følges opp, og på den andre side arbeide for å etablere mekanismer og strukturer som gjør det mulig å utvide tiltaktil flere lokalsamfunn og til nasjonalt nivå. Men først og fremst må vi mobilisere for bedre eksterne rammebetingelser hos  landene i nord og styrke sivilsamfunnsaktører i utviklingsland slik at de er sterke nok til å sikre et godt, demokratisk styresett."

Demokratisk styresett står også sentralt for Helgesen. - Tid for demokratisering - også i bistanden, er tittelen på hans innlegg i Bistandsaktuelt, slik det også var hans hovedfokus på Høyres seminar om demokrati og menneskerettigheter i bistanden i januar (les mer her).

- Ettersom demokrati må bygges innenfra og essensen av det er at borgerne stiller makthaverne til ansvar, skulle demokrati dermed være i hjertet av bistanden, skriver Helgesen og svarer selv: - Men nei, og utdyper det slik:

"Et nøkkelspørsmål er: hvem har ansvar og overfor hvem? I den grad nasjonalt eierskap i bistanden er en realitet overhodet, blir det forvaltet på regjeringsnivå i samarbeidslandet. Den dominerende ansvarsrelasjonen består mellom samme statsmakt på den ene side og giverregjeringen(e) på den andre. I bunnen ligger oftest en i det vesentlige giverdrevet strategi for fattigdomsreduksjon som begrenser spillerommet for nasjonale demokratiske prosesser."

Helgesen erkjenner at det er mye fokus på godt styresett i bistanden idag, men peker på at denne i hovedsak retter seg mot offentlig forvaltning og sivilsamfunn og fortsetter:

"Den vier knapt oppmerksomhet til det viktige politiske samfunn mellom borgerne og statsmakten: politiske partier og parlamenter. Det er dette som er navet i det demokratiske maskineri."

- Mye kan sies og blir sagt om parlamenter, men effektivitet er ikke den vanligste merkelappen, konstaterer Helgesen og avslutter sitt innlegg slik:

"Men når det gjelder å bygge nasjonalt demokratisk eierskap av et lands utvikling og for ansvarsutkreving overfor regjeringer, har ingen kommet på noen bedre modell. Det er derfor folk i Tunisia og Egypt nå med tårer i øynene snakker om å få velge et parlament som er deres eget."

Slikt burde ikke bekymre de vestlige givernasjonene i teorien, men kanskje i praksis (les f.eks. her)? Og kanskje må de (vi) fire litt på kravene til resultater og effektivitet når det gjelder fattigdomsbekjempelse spesielt og såkalt "kondisjonalitet" generelt?


Aktuelle lenker:

  • Bistandskritikken: - Svar til Terje Tvedt, Øyvind Østerud og Asle Toje, av Atle Sommerfelt i Nytt Norsk Tidsskrift 01/2011
    De siste års debatt om bistanden er preget av mye upresis kritikk, men også av bistandsaktører som ikke har tatt kritikken alvorlig nok.
    Bistandsdebatten foregår nå i hele Vest-Europa, også i Norge. De fremste målbærerne her i landet har vært professorene Terje Tvedt (Tvedt:2003) og Øivind Østerud (Østerud: 2006), samt forskeren Asle Toje (Toje:2010).
  • Tid for demokratisatsing - også i bistanden, kommentar av Vidar Helgesen i Bistandsaktuelt 01/2011
    I løpet av de neste tyve år er det ikke usannsynlig at bistandsepoken ebber ut. I et slikt perspektiv bør politiske institusjoner og prosesser få en langt større plass i den gjenværende levetiden for internasjonalt utviklingssamarbeid.
  • Når folkeviljen går mot givernes vilje, kommentar av Jan Speed i Bistandsaktuelt 22.07.11
    Norge fremmer ikke nødvendigvis demokrati i Afrika. Norge fremmer den norske folkeviljen i Afrika.

Aktuelle saker på rorg.no:


Søk:

Avansert søk

Sagt av bistandskritikere:


"Systemets politikk og interne maktmekanismer hviler i stor grad på sinnelagsetiske vurderingskriterier, det å være god. Det er de erklærte, moralske standpunktene som dominerer, mer enn de konkrete resultatene. Det ender ofte opp i en sinnelagsetisk konkurranse om å være god, og dette har gjort den humanitære stormakten intellektuelt impotent, og påvirket nordmenns evne til å forstå verden og vår samtid skikkelig."

Professor Terje Tvedt til Klassekampen 20.08.03

"Hvis de virkelig ønsker å bekjempe fattigdom, bør de helt stoppe bistand og gi Afrika mulighet til å sikre sin egen overlevelse. Foreløpig er Afrika som et barn som umiddelbart gråter etter barnevakten sin når noe går galt. Afrika bør stå på egne ben."

Økonom James Shikwati (Kenya) til Der Spiegel 07.04.05

"Bistand er et redskap, ikke en gave. For mange vestlige land og institusjoner, spiller den en sentral rolle i deres overordnede strategi for å opprettholde og til og med utvide sin innflytelse i Afrika. Dette gjelder særlig for tidligere kolonimakter som Frankrike og Storbritannia, som har brukt bistanden til å opprettholde sin innflytelse i tidligere kolonier, i økonomiske, finansielle, militære og strategiske områder. Denne typen bistand skaper avhengighet og det er også meningen, siden det primære målet er å ivareta regimer som er "vennlig" overfor vestlige land, uavhengig av arten av disse regimer."

Demba Moussa Dembele (Senegal) på Pambazuka News 09.08.05

"Bistand kan gi en vekstimpuls, men det kan også passivisere, svekke lokalt næringsliv, hemme utviklingen av lokal ekspertise og holde korrupte regimer ved makten."

Professor Øyvind Østerud i Aftenposten 07.07.06

"Lenge har bistandslobbyen unngått reelt ettersyn med stadige evalueringer hvor den ene siden av trianglet vurderer den andre, og kommer frem til behagelig duse konklusjoner. Motviljen mot å fundamentalt vurdere mål og midler har over tid bidratt til å skape et stadig større gap mellom de forventningene som skapes, og de resultatene vi faktisk klarer å oppnå."

Forsker Asle Toje i Aftenposten 07.05.07

"Erfaringen fra de siste 30 årene har vist at bistand er blitt misbrukt for å presse fram en viss type orden og disiplin på de fattige landene i sør fra de rike giverlandene. Og dette har tjent interessene til nord og til en eliteklasse i sør på bekostning av behovene til folk i sør. Framfor alt har bistand fratatt folk makt og undergravd legitime demokratiske prosesser i sør fra sin naturlige utvikling. Bistand har motvirket utvikling."

Yash Tandon (Uganda) i Dagsavisen 03.10.08

"I de siste femti årene har mer enn en trillion dollar i utviklingsrelatert bistand blitt overført fra rike land til Afrika. Har denne bistanden bedret livene til afrikanere? Nei. Faktisk har mottakerne av denne bistanden, over hele kontinentet, ikke fått det bedre som resultat av bistanden, men verre - mye verre."

Økonom Zambisa Moyo (Zambia) på egne nettsider (les mer her)

Redaktør: Arnfinn Nygaard
Sist oppdatert: 08. desember
Om disse sidene
Sidene er utarbeidet med økonomisk støtte fra NoradUtforming og publiseringsløsning fra Noop.